Puste inn også ut

  • Dato: 15.10.2017
  • Tid: 20:04
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Jeg er ganske stolt for det jeg faktisk får til for tiden. Som å komme meg i dusjen, som å få i meg det jeg får i meg av næring, som å kle på meg klær hver dag og som å ta så godt vare på Kløver som jeg gjør.

Da hun nye behandleren min spurte meg om et av rutinespørsmålene sine her om dagen, fordi vi er i blikjentfasen, så svarte jeg ganske stolt "ja, jeg kom meg faktisk i dusjen i går. Jeg fikk til og med flettet håret mitt." For jeg er faktisk ganske stolt over å være den jeg er for tiden, for det krever så enormt mye. Jeg er stolt over å klare å stå opp av senga, og mestre noe hver eneste dag -selv om jeg kjenner jeg er sliten, og mangler motivasjon, både for det ene og det andre. Men heldigvis har jeg en som får meg til å smile før jeg rekker å tenke over hvilken dag det er uansett da(♥) Tusen takk, Kløver.

Den lille innleggelsen jeg hadde, hjalp litt på. -men jeg hadde ikke klart meg like bra, om det ikke hadde vært for støtten og jeg har fått både fysisk og mentalt i ettertid. Vi har også kommet frem til noe ila innleggelsen. Det er noe jeg muligens ønsker å dele noe mer om her, hvis det er slik det ender -men først vil jeg selv ha et svar på om det er sånn det blir. Jeg kan heller komme tilbake til det da. Så i det store og det hele, så venter egentlig hele kroppen min i spenning nå. Jeg kan si det sånn som at det handler om videre helsehjelp. Jeg er egentlig ganske redd. Jeg er også lettet, for folk ser at jeg trenger hjelp. Nå får vi vel da egentlig bare krysse fingrene. For nå er jeg utrolig lei av denne sykdommen, og jeg er villig til å prøve nye veier igjen for å se om jeg kan komme enda lenger denne gangen.

Enn så lenge så går dagene med på å puse inn. Ut. Inn. Ut. Inn. Ut.

...

  • Dato: 15.10.2017
  • Tid: 20:04
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Hver dag er en ny mulighet for små fremskritt

  • Dato: 07.10.2017
  • Tid: 23:06
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Klokken er halv ni, snart frokost. Søren. Jeg skulle ønske det ikke var frokost. Skulle ønske dagen var over.

Jeg burde gå en tur før frokost, forbrenne kalorier før frokost. Jeg vet at jeg egentlig ikke orker, jeg vet hvert fall at det ikke er lurt. Jeg lar det være. Skal jeg kle på meg, kanskje? Klær? Stelle meg? Men jeg er så utrolig sliten. Jeg kjenner egentlig at jeg må på do. Jeg utsetter litt til, egentlig for sliten til å gå på do også. Jeg reiser meg fra senga. Alt bli svart, i dag også, men jeg holder meg i det minste på to bein, noe jeg er stolt over. Det sier i det minste at jeg gjør noe rett, på friskveien, mener jeg. Jeg tar små skritt, selv om jeg kanskje ikke tar de største, eller går de raskt nok. Uansett. Jeg får stablet meg inn på badet. Når jeg setter meg på do, så klare jeg nesten ikke konsentrere meg om å tisse, fordi spenningen tirrer gjennom kroppen. Spenningen over dommen som vil vente meg. Dommen over hva som venter meg. Dommen over hvor flink jeg har vært. Eventuelt flink jeg ikke har vært. Jeg gjør meg ferdig på do, vasker hendene, hiver av meg nattskjorta, før jeg så tråkker på dommen. Jeg blir aldri tilfredsstilt. Noe i meg blir alltid urolig? Stresset? Ikke-tilfredsstilt? Ting kunne alltid vært enda bedre. Jeg blir redd av dommen, fordi det fortsatt finnes et snev av fornuft i meg. Jeg blir også lettet av dommen, fordi jeg har en sykdom.

Og så starter kampen gjennom dagene. Måltidene. Ambivalensen. Tankene. Følelsene. Tvangen. Ensomheten. Sammenbruddene. Utmattelsen. Svimmelheten. Krampene.

Det som redder meg er like vel, er timerspermisjoner med folk rundt meg, samtaler med venner over nett, familie, filmer, muligheten til å slappe av, serier, tanken på Kløver og personalet her jeg er.

Det har også hjulpet litt på med noen litt mer solfylte dager etter forferdelig mye regn og vind i det siste. Sånn bokstavelig talt.

Jeg merker at det som er fint, det er at det skal ikke så mye til, jeg lar meg lett støtte og motivere, ehm, tror jeg, når det gjelder mye. For jeg kan være ganske langt nede, men dersom jeg får den rette støtten, så kan jeg ikke lenge etterpå, føle at det er en del lettere å puste. Jeg prøver også å tenke at en hovedregel gjennom dagene nå, er at det er aldri like vondt å våkne, som det det er å sovne. Hver morgen, er en ny dag med mulighet for nye små fremskritt. 

...

  • Dato: 07.10.2017
  • Tid: 23:06
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

En kamp

  • Dato: 04.10.2017
  • Tid: 20:57
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

"..men jeg ringte deg ikke egentlig for å gråte, eller klage." 

Jeg har ganske mange sammenbrudd for tiden. Jeg tørker ganske mange tårer. Samtidig så jobber jeg utrolig hardt. Samtidig så jobber jeg trolig hardere enn noen gang.

Det er en kamp å si hva du trenger. Det er en kamp å finne ut hva du trenger. Det er en kamp å formulere hva du trenger. Det er en kamp å stå opp for hva du trenger. Det er en kamp å ikke trekke seg i ettertid.

Det er en kamp å stå i hele dagen, og ikke bare trekke dynen over hodet, og bli liggende -og glemme alt som har med kommunikasjon og alt som har med tanker og arbeid med seg selv å gjøre.

Det er en kamp å tenke at det som kalles mat, er medisin og at det skal bidra til bedring. Det er en kamp å finne ut hva jeg skal spise, det er en kamp å spise, det er en kamp å beholde det jeg har spist, det er en kamp å ikke trene av seg det jeg har spist.

Men til syvende og sist så vil alt være verdt det. For jeg vil ikke være sur, grinete og uretferdig mot folk rundt meg. Jeg vil heller ikke få sammenbrudd fordi jeg innser at jeg ikke har krefter nok til å holde min egen hund i bånd. Men det som teller nå, er uansett at jeg har tatt opp kampen mot det mest akutte, og jeg er snart supermamma igjen, og Kløver er snart ferdig på ferie, og hjemme i mine trygge armer igjen(♥)

I ettermiddag har jeg vært med et godt menneske, og jeg er faktisk mer motivert enn på lenge.. så i morgen skal jeg prøve å stå enda mer på mitt. Nå er jeg lei av å falle tilbake, og klar for å ta skrittene videre, men jeg må finne ut hva som kan hjelpe meg, for jeg klarer det ikke alene -for sykdommen er så sterk. Men jeg skal klare det.

Ehm, ja, jeg er forresten innlagt. Bare for et kort opphold. Kløver er i trygge hender enn så lenge. Han er på ferie. Jeg er superduperheldig som får så god hjelp, og har noen til å ta så godt vare på Kløver i mellomtiden.

...

  • Dato: 04.10.2017
  • Tid: 20:57
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

Noen tanker rikere

  • Dato: 02.10.2017
  • Tid: 10:44
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Jeg har brukt noen dager nå, på å finne ut hvorfor jeg skammer meg over gjennomsnittet, over å ha det sånn som jeg har hatt det i det aller siste. Jeg brukte dagen i går på å fundere over hvorfor jeg var så aldeles sliten. Jeg har brukt helga på å tenke over hva jeg faktisk trenger. Og tro det eller ei, men jeg er faktisk noen tanker, meninger rikere.

Noe som jeg dessverre føler går igjen for den siste tiden, er at jeg ikke har fått lov til å ha hatt det sånn jeg har det. Har jeg endelig klart å sette ord på hvordan det føles innvendig, så har jeg opplevd å kjenne på følelsen av avvisning -enten fordi jeg har på leppestift, smiler, har kommet meg opp av senga eller kommet meg helt til Trondheim i behandling. Men jeg har sett ok ut, og det er så mye jeg har fått til, da kan vel ikke ting være så himla vanskelig?

Sliten? Jeg tror konklusjonen er at jeg er sliten over selvinnsikt og refleksjoner. For jeg skal si deg, at det er slitsomt, å sitte på alle fire, og be om hjelp -og vrenge sjela de, i håp om å få den hjelpen du trenger, for å sammen med noen kunne knekke noen koder. Og det er slitsomt å se sammenhenger du helst ikke vil se, og helst bare vil skyve under teppet.

Om en time, og tyve minutter, er jobben min å si hva jeg trenger -selv om jeg er sliten, og selv om det er skummelt, og selv om jeg er fristet til å bare unnvike, og skyve under teppet.

...

  • Dato: 02.10.2017
  • Tid: 10:44
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Samtidig

  • Dato: 25.09.2017
  • Tid: 19:12
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Du vil ikke være negativ,

samtidig som at du ikke vil lyve.

Du føler deg forstått,

samtidig så føles det som om ingen ser deg.

Du klarer å fortestille deg en god fremtid,

samtidig som at du ikke tror det kommer til å ordne seg.

Du vil så gjerne gråte i armene til noen,

samtidig som at det siste du vil er felle tårer.

Du vil så gjerne spole frem i tid,

samtidig som at du skulle gjort alt for å hoppe noen år tilbake.

Du skulle så gjerne ønsket det viste utenpå.

...

  • Dato: 25.09.2017
  • Tid: 19:12
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Snart et nytt kapittel

  • Dato: 24.09.2017
  • Tid: 13:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Det som har løftet denne uken opp: å være sosial, baking, noen dager med fint vær, samvær med venner og familie, at jeg har fått kommet enda litt mer i orden i leiligheten, å bli forstått av legen min, fotoshoot og selvfølgelig.. Kløver og Syrin(♥)

Det er ikke sånn at jeg har det dårlig nå, men det er heller ikke sånn at jeg kjenner helt på den indre roen. Det er visst ikke rart(?) For det er naturlig å reagere, ja, siden jeg blant annet nå snart står over et behandlingsskifte -og jeg virkelig er i ferd med å vinke Trondheim farvel. Jeg får en forståelse jeg ikke engang klarer å vise til meg selv fra folk rundt meg. Etter alle disse årene i systemet, så er jeg jo vant med "nytt behandlingsopplegg." Antall plasser jeg har vært innlagt på, topper antal fingre på en hånd. Antall behandlere jeg har hatt oppigjennom, topper antall fingre på to hender. Og hvor mange ulike miljøpersonell har jeg egentlig totalt pratet med oppigjennom? Så, hva er det som er så stort og annerledes nå?

Jeg tenker og tenker. Trolig er det det at jeg aldri før har stått i et behandlingsopplegg som har truffet spikeren på hodet på denne måten før. Det meste av tankene og følelsene mine, gir meg nå mening.. og det vonde er ikke bare noe som kommer som lyn fra klar himmel. Jeg har også hatt intensiv behandling. Nok behandling til å klare å holde på det jeg lærer i behandlingen, også mellom timene. Det har etterhvert også blitt en kortere terskel for å.. søke hjelp? Dette er noe som har bidratt til å hindre/minske både suicidal atferd, sult, selvskading og innleggelser.

Jeg har utviklet meg så utrolig mye på disse to årene, spesielt det siste halvannet året. Så selvfølgelig ligger nå også redselen der.. hva om jeg faller, hva om jeg faller skikkelig, og jeg ikke har noen som forstår språket mitt, ingen som kan hjelpe meg opp igjen? Så må jeg da gå inn i meg selv. Jeg har venner og familie. Både her, i Trondheim og andre steder rundt i landet. Jeg har også vært så heldig å få tildelt en ny psykolog, i byen her jeg nå er flyttet. Jeg har også fastlegen min, som er den eneste innen helsesektoren, som har kjent meg siden "dag én." Og jeg fikk denne uken betryggelse på at hun ønsket å støtte meg i denne overgangen. Det var noe som hjalp på å høre, og jeg er utrolig takknemlig.

Nå gjelder det da altså å puste med magen, og sette ekstra stor pris på hver solstråle som tittet frem på himmelen. Ikke minst, hver stjerne som skinner, hver stjerneklare natt.

...

  • Dato: 24.09.2017
  • Tid: 13:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Høstens prinsesse

  • Dato: 20.09.2017
  • Tid: 19:21
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Da jeg var på vei for å møte en venninne på togstasjonen i dag, så passerte vi et rødlig tre. Bakken var dekket av et pledd med høstens farger. Nå er høsten her, tenkte jeg. Så dukker to nye ord opp i minnet mitt. Høstens prinsesse.

Hun jobbet der jeg var innlagt, første gang jeg ble innlagt, som femten år gammel. Hun er et av få mennesker som har nådd helt, helt inn til meg. Hun tok seg tid, hun lyttet, hun lærte meg på å bli enda bedre på å uttrykke. Jeg husker også hvordan hun synes fargene mine, som håret mitt, sto så fint til høsten -når den sang på sitt vakreste. Høsten har etter dette, minnet meg om alle turene vi hadde i sammen, og gleden av å kunne få ta pauser i det fri, fra den psykiatriske avdelingen. Å sitte sperret inne på psykiatrisk avdeling, var smerte. Å kunne puste ute i høstens friske luft, var frihet.

Kvelden er her, og besøket mitt er dratt. Jeg fikk av en eller annen grunn lyst til å lete frem dagboken der vi utvekslet ord. Jeg skrev dagbok, som vanlig -og faktisk, i en periode.. så skrev vi litt frem og tilbake i boka mi. Det var utrolig merkelig/kjekt å se tilbake på! Samtidig som at jeg må le litt av offerrollen jeg befant meg i, og ofre litt tanker til de som orket å vise meg tålmodighet, spesielt i denne perioden av livet mitt. Hadde du spurt hvilken farge tankene mine var, så hadde du nok fått svaret svart.

Jeg kalte henne Overtaleren, for hun var mester på å "overtale meg" ut av destruktive spor. Selvfølgelig ligger det også noe på meg. Noen så meg og forsto meg, da var det lettere for meg å kunne jobbe i gode spor. Samarbeide.

Jeg biter meg spesielt merke i en utfordring jeg fikk av henne. "Kan du beskrive en drømmedag, der alt er som det skal være?" Svaret ble kort. Det var ikke så lett å drømme, da det meste føltes håpløst, og jeg ikke trodde at ting kunne komme til å endre seg. "På en drømmedag, så skulle jeg ønske at jeg hadde lyst til å leve, og et positivt syn på fremtiden." Lite detaljer, for jeg klarte ikke drømme meg frem i tid. Å flytte for meg selv? Å studere? Å få meg fugl? Å få meg hund? Kunne lage egne middager og/eller annen bakst.. og spist det, og til og med fryse ned rester, og spare det til en senere anledning? Som lenger tid som isolert fra det virkelige livet, og levende i min egen lille boble -så mistet jeg mer og mer grepet på det virkelige livet. Og de få gangene jeg forsto at kanskje også jeg hadde en fremtid, så var alt som grep meg.. frykt. Betale regninger, vaske klær, lage mat, gå ut med søppelet, følge opp et studie uten å få nervøst sammenbrudd av en liten prøve -og ja, rekkene var lange. De få gangene jeg klarte å tenke fremover, så ble jeg bare redd -for livet virket så stort og vondt å forholde seg til.

Med dette, så synes jeg at det er utrolig viktig å minne meg selv på hvor langt jeg er kommet. Nå lever jeg det livet jeg ikke da en gang vågde å drømme om å leve. Det var så stort, skummelt, skremmende -det var uoppnåelig. Men tenk det.. selv om jeg fortsatt kan ha jævlige dager, kanskje uker.. så har jeg til syvende og sist, på slutten av året, hatt langt flere gode dager, enn forferdelige dager. Det var hun som lærte meg de tre t´ene(Ting Tar Tid) -som jeg igjen gjorde om til TTAT(Ting Tar Altfor lang Tid.) Men fader heller. Hadde hun jammenmeg ikke rett.

Jeg leser forresten også i annet et av avsnittene vi utvekslet. Jeg hadde gitt henne middagstips til hun skulle få besøk av noen venner. Langt innimeg, så var jeg på en måte litt nysgjerrig. Hvordan var det å bo alene(eventuelt med mann/barn.) Hvordan var det å kunne nyte maten man spiste? Lagde mat for å kose seg med venner? Hvordan var det at dagens største bekymring skulle være.. hva man skulle lage til middag og servere vennene sine?

I dag har Høstens prinsesse pratet med undulaten sin, gått tur med hunden sin -og pratet med fremmede på veien. Hun har også vært sosial med en venninne, da de også lagde god mat i sammen. Det hun også har, er å gått ut med søppelet, betalt en regning og vasket gulvet. (Jeg har også tråkket på vekten, nesten grått og vurdert å hoppe over lunsjen. Men det er ikke dette som veier tyngst. Hvert fall ikke i dag.) Med andre ord, så har vel egentlig i dag vært en.. drømmedag? Ikke en perfekt dag, med ingenting vondt -men en dag der jeg kjenner på lysten på livet, og en tro på fremtiden.

Noen ganger vil jeg bare klemme de som faktisk hadde tro på meg, og fortelle dem at, herregud.. dere hadde rett! Livet forandrer seg, det blir bedre.

...

  • Dato: 20.09.2017
  • Tid: 19:21
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Fra bunnen til toppen

  • Dato: 16.09.2017
  • Tid: 18:09
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

Den siste uken har vært helt utrolig. Jeg har nesten nådd helt bunn, og omtrent nådd helt til topps. Jeg har grått av fortvilelse, på et fly, i offentligheten. Jeg har også sittet hjemme i min egen sofa og fått skjelvinger, siden jeg har vært så glad.

Jeg holder på å slå en alle tiders rekord for sosialt liv denne uken. Det er jeg så utrolig glad for, jeg kjenner at det har gjort meg så utrolig godt. Kløver og jeg(med følge) -har også nå vært på våre to første litt lenger turer i sammen! Jeg kjenner det er helt magisk å kunne begynne å bruke kroppen skikkelig igjen. Det har vært så etterlengtet. Kløver koser seg også.

Behandlingen denne uken, var egentlig grei, men den nådde like vel ikke helt inn. Til tross for behandling, så nådde jeg nesten bunnen, da jeg var på vei hjem til Sandnes igjen. Men det å møte Kløver på parkeringsplassen, på flyplassen ved ankomst.. jeg kan ikke beskrive den følelsen. Kløver reddet meg. Kløver, og en meg som har kommet utrolig langt. Alle de svarteste tankene, ble vridd om til mer snev av fornuft.

Jeg har vært så sint denne uken, at det har gjort fysisk vondt. Jeg velger like vel, å sette fokus på, at nå smiler livet enda bredere igjen, og det samme gjør jeg.

...

  • Dato: 16.09.2017
  • Tid: 18:09
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

Gleden, reise, legetime og 71 dager

  • Dato: 05.09.2017
  • Tid: 17:11
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg merker at det er en del som er blitt forandret det siste året. Blant annet så har jeg fått ristet av meg mye av de typiske depresjons-trekkene, hvert fall sånn det meste av tiden. En ting er hva som kan bli trigget av det å være sliten, utmattet.. men det veier like vel ikke tyngst, sånn mesteparten av tiden(lenger.) Heldigvis.

Jeg må samle alt jeg har av energi, både fra lager og reservelager -men det jeg får til med den energien, det gjør meg glad. Jeg merker hvor stor glede jeg har, av å kunne fylle opp kalenderen med "gå tur med x" - "lage sen middag, og drikke vin med x" - "få besøk av x." Så mye fint. Så mye friskt. Med mindre jeg er helt, total tom for krefter, så blir jeg så glad av å kunne få oppleve sånne ting, og jeg er så utrolig takknemlig for folkene jeg har rundt meg som jeg kan gjøre slike ting sammen med.

Jeg treffer gode folk. Den tiden jeg ikke er sammen med noen, så går jeg enten den halvtimen/timen tur som Kløver skal ha til dagen, sammen med han. -eller så ligger jeg ganske strakt ut, nettopp for å gjøre det jeg har en del behov for for tiden -for å restituere. Men, jo, også selvfølgelig.. klemmer på Kløver, utfordrer hjernen hans og ser på at Kløver sover, hihi. Og snakker med Syrin.

Til tross for noen hull i hverdagen, og litt tanker og følelser -som feks forrige blogginnlegg. Så føler jeg mer mer ovenpå igjen nå, enn siste ukene av sommerferien. Jeg tror blant annet at det også skyldes behandlingen forrige uke -ja, altså, at jeg igjen opplevde å få mye igjen for den. Det har også hjulpet å være med gode folk.

Ellers så reiser jeg med familien min på torsdag. Vi blir borte til over helgen, grunnet begravelse. Jeg er utrolig glad for at jeg får muligheten til å dra. Jeg ser nemlig ikke på det som en selvfølge, for jeg synes ikke det passer seg å ta med Kløver akkurat denne gangen, i og med at det nok blir et ganske fult hus å komme til, men også at han ikke kan være alene hjemme enda -så da hadde jeg jo feks ikke fått gått i begravelsen, noe jeg jo reiser for å gjøre. Selvfølgelig skal Kløver være med til Østlandet når vi drar på familieferie fremover(og skal stå på ski og sånn!) -men denne gang er vi så heldige at Kløver skal få hundepass her hjemme i Sandnes.

En siste "ellers", er at det blir ny legetime på meg. Vi må se om det finnes noen løsninger på "vondtene." Mamma klarte endelig å presse meg til å ringe. Det siste pushet jeg trengte etter å ha utsatt og utsatt. Jeg smilte etter telefonsamtalen med legen, og etter å ha fått time i morgen. Et snev av håp. Finnes det noe som kan hjelpe på? Plis, la svaret bli ja.

Nå må jeg få samlet meg og finne ut hva jeg skal gå for av alternativer å pakke meg godt inn, som polstring mot regn og vind -eller late som at det er sol og sommer, og overse tydelige tegn på at høsten er på vei. Men jaja, har man hund, så har man hund, hihi.(Heldigvis!)

En aller, aller, siste "ellers." Kløver og jeg lever som vi har gjort i 71 dager nå. Hallo, nå har jeg hatt Kløver i 71 dager! Syrin er jo også kommet på plass i leiligheten sammen med oss, og åååh, det er så koselig. Hun sitter å kvitrer, Kløver lurer på hva i alle dager hun holder på med -og jeg ler av dem begge to. Og at Syrin skal bli sprø av musikken min? Ingen bekymring nødvendig.. jo høyere jeg har den, jo mer synger hun med! Åååh, for en herlig liten familie, som jeg setter så utrolig stor pris på(♥)

...

  • Dato: 05.09.2017
  • Tid: 17:11
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Mini-identitetskrise

  • Dato: 04.09.2017
  • Tid: 18:31
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Jeg vet ikke helt hvordan jeg formulerer dette, men jeg skal innrømme at jeg har slitt med en mild form for identitetskrise etter at jeg flyttet tilbake til Sandnes igjen. Jeg sitter med et snev av tankekjør. Overskriften er, at jeg alltid kan erstattes. Kanskje et ønske om å være noe spesielt. Ikke spesielt. Bare.. nei, jeg vet ikke. Kanskje bare et ønske om å bety noe for noen, eller noe. Liksom. Ok, hvordan beskriver jeg dette? Ok, jeg starter på ny.

Dersom du har bodd på samme sted i 20 år, så har du kanskje tilhørighet til et nabolag, og kanskje til en.. hobby? En turgruppe? Korps? Barselgruppe? Treningssenter? Og ikke minst.. jobben din! Kanskje du også er med på andre prosjekter, noe som resulterer i flere titals mail i uken. Og så er det liksom det, at plutselig, hm, si.. du flytter fra Oslo til Svalbard. Mailboksen din blir plutselig stående tom. De eneste som etterlyser deg, er den nye jobben din.

Det er helt teit at jeg føler det sånn som jeg gjør det. For jeg har ikke en jobb som etterlyser meg, men jeg har familie og venner(som jeg er såå takknemlig for.) Men det er liksom.. ting som jeg var med på i Sandnes før, er det selvfølgelig andre som har tatt over rollen som/for. Samme med Trondheim. Og nå føler jeg bare at jeg sitter igjen som en ubrukelig liten fjott. Det jeg i så mange år har jobbet for å overbevise meg selv om.. at jeg er uerstattelig? Blir plutselig motbevist. Også er jeg litt sårbar, for plutselig så knytter jeg hele livet mitt opp i mot akkurat dette.

Jeg tror ikke det er mulig for dere å forstå, for jeg forstår det ikke en gang selv. Jeg forstår ikke hvor disse tankene kommer fra. For.. selvfølelig avhenger ikke hele verden, eller hele byer bare av én person! Da hadde jo verden falt i grus for lenge siden. Så, hvor disse tankene kommer fra, vet jeg ikke(men så vet jeg det like vel.)

...

  • Dato: 04.09.2017
  • Tid: 18:31
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Hjemme igjen

  • Dato: 31.08.2017
  • Tid: 15:38
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

I går kveld, ehm, natt, i mine øyne -så var jeg tilbake i Sandnes, etter vel et døgn på reise, i Trondheim. Det var så fint å se Kløver igjen, og ikke minst, Syrin!

Igjen har jeg vært i behandling som jeg føler jeg får god nytte av. Kampviljen er enda sterkere nå, enn før jeg dro. Jeg er så takknemlig. Jeg er så glad.

Jeg er takknemlig for det jeg har nå, med det så må jeg si at jeg kjenner det langt innimeg, det at denne behandlingen snart tar slutt, og jeg overføres til dps´en i Sandnes. For all del. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fortsatt får beholde et behandingstilbud, men det er liksom det at.. det som er nå.. det fungerer så innmari godt for meg! Da må jeg like vel gå inn i meg selv, og tenke meg godt om.. hva er det som fungerer bra nå, hva av dette er det jeg kan ta med meg videre? Frem til jeg skal møte den nye behandleren min i Sandnes, så skal jeg tenke, tenke og tenke -slik at jeg kan videreformidle, hva som faktisk har funket disse to årene. Med bevissthet, kan både jeg selv jobbe enda hardere, og det kan bli enklere for folk rundt meg å bidra med hjelp og støtte.

Vi har snakket litt om energi i behandlingen. Det er visst ikke så rart det at jeg føler meg såpass tappet som det jeg gjør. "Du jobber jo så utrolig hardt!" For ja, jeg jobber trolig hardere enn noen gang. Jeg jobber hardt for å ikke bli spist opp av spiseforstyrrelsen, jobber hardt for å ikke drukne i den emosjonelle ustabiliteten. Jeg jobber hardt med vonde minner som går igjen, og jobber hardt med å ikke la fortid bli nåtid. Jeg jobber for å trosse frykt for nye ting.

Jeg jobber hele forbanna tiden, selv om jeg ikke har kollegaer som hilser meg godmorgen, eller en arbeidsgiver som gir meg lønn. Det er så vanskelig å forstå. For det høres i grunn så enkelt ut -det å våkne, leve, sove. Men så er det ikke alltid sånn.

...

  • Dato: 31.08.2017
  • Tid: 15:38
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Sliten, morgenkåpe, valpekurs, kaktus, behandling

  • Dato: 26.08.2017
  • Tid: 18:40
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Igjen kommer det ganske tydelig frem -nettopp hvor god nytte jeg har av riktig hjelp og støtte. Èn telefonsamtale med helseapperatet, løsnet godt opp i flere dagers kaos og svart-tenkning. Og jeg smiler, og jeg blir så glad. Men hva en telefonsamtale ikke kan gjøre noe med, er mangel på energi, og hva det gjør med alle tankene og følelsene. Der har jeg like vel fått god hjelp av familie(og venner) de siste dagene. Jeg har fått sosialisert meg. Jeg har både blitt hentet i bil, og fått besøk i leiligheten min. Ikke minst, fått muligheten til å dra å gjøre nødvendige æren på feks matbutikk.

Kveldene har vært en kamp. Like så, morgenene. Jeg håper ikke naboene ser meg i morgenkåpa klokken to på dagen. Skal jeg prioritere å fjerne sminken, eller børste tennene i kveld? Temaet er nok en gang; energi. Like vel så er jeg så utrolig glad og stolt over meg selv når jeg har klart å kommet meg fra morgenkåpe til klær, og kanskje til og med sminke! -til tross for at det tok meg 7 timer av dagen, før det ble gjennomført.

Jeg får uansett til noe av det viktigste gjennom dagene. Jeg gir Kløver det han har behov for -både av næring, stimuli, aktivitet og omsorg. Det viser seg igjen, det hvor bra han faktisk er for meg. Selv om jeg kjenner meg aldeles tom for energi, så må jeg like vel hente frem noe. Og det er som at det finnes et bittelite reservelager. Et reservelager som rekker akkurat til å gi Kløver det han trenger. Så skjer det også noe magisk underveis i prosessen. Kløver klarer å skape enda litt mer energi som smitter over på meg. Kanskje ikke nok energi til å klare å være ute av morgenkåpa innen klokken er slått mitt på dag, kanskje ikke nok energi til å klare å fjerne sminken på kvelden -men like vel nok energi til å kunne smile, le og sette pris på det lille vidunderet jeg bor sammen med.

Jeg respekterer meg selv mer og mer for det valget som er blitt tatt. Altså, valget om å ikke gå ut i noe arbeid eller skole med det aller første. Jeg ser sårbarheten min. Jeg forstår at noen perioder, så gjelder det å holde fokus på kroppens basale behov. Noen ganger, kan man ikke kreve mer, og det er helt ok. Jeg forstår jo, at dersom kravene rundt meg hadde vært enda større nå, så kunne det gått riktig galt. Så heldigvis, er hverdagen min nå, tilpasset mine behov. -og jeg har masse gode folk rundt meg, som er til god hjelp og støtte. Men så er det like vel det med å ha små, oppnåelige mål. For et par dager siden, så kom jeg frem til at både jeg og Kløver, hadde hatt godt av litt mer, på et vis. Så vi har meldt oss på valpekurs! Det å skulle møte opp på et helt nytt sted, med helt nye folk, helt alene, er alt for skremmende for meg å tenke på, og mer enn hva jeg per nå hadde klart. Like vel så er jeg så heldig, at et kurs skal la seg gjennomføre -for jeg har familie som ønsker å stille opp og være med meg. Jeg ser frem til dette. Det blir noe å strekke seg etter, samtidig som at jeg gleder meg til å lære mer, for å kunne ha det best mulig sammen med Kløver, og at han skal kunne ha det best mulig sammen med seg selv, og andre. Men egentlig, så går både kommunikasjonen og det meste så utrolig greit mellom meg og Kløver. Han er så lærevillig, og han hører på meg når jeg snakker til ham. Det eneste er.. han blir så alt for ivrig når jeg får besøk, og når han skal hilse på andre mennesker! Men det er jo bare godt i han, fine valpen. Og ja, han er jo fortsatt bare valp. Det er bare en måned til vi skal i gang nå. Det blir utrolig spennende.

Det nærmer seg sakte med sikkert ny Trondheims-tur nå. Jeg vet at turen kommer til å kreve energi, men vet også at det til syvende og sist uansett blir verdt det. På onsdag får jeg treffe psykologen min fra Trondheim igjen for første gang siden før sommeren. Det blir godt for meg. Og ja, for å ikke å glemme å nevne gruppebehandlingen.

Ellers så er det enkelte ting som har løsnet seg stort for meg, men så har det og dukket opp en større utfordring igjen. Men det ordner seg. Det ordner seg jo alltid. Jeg er uansett utrolig takknemlig for det hjelpeapperatet jeg har rundt meg nå -og det jeg kommer til å få.

...

  • Dato: 26.08.2017
  • Tid: 18:40
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Glamorisere en frykt

  • Dato: 21.08.2017
  • Tid: 16:56
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg drar ut flettene som synger på sin femte dag. Kanskje på tide, sånn egentlig. Jeg vil ikke fortelle noen om de siste dagene mine, for jeg skjemmes.

Det finnes ting som er fint. Noen dager har jeg hatt besøk, det har vært veldig fint. Jeg har smilt, jeg har ledd -sånn genuint, sånn på ekte.

Etter behandlingsreisen tirsdag/onsdag, så ble jeg minnet på hvorfor jeg ikke har startet jobb eller skole nå. Selvfølgelig, alle kan bli slitne av reise. Mange blir det. Men jeg kjenner igjen slitenhetsfølelsen. Jeg vet at tre dager med skole, ville endt opp i samme følelse og utmattelse, som dette døgnet med reise. Men dette skal jeg bare gjøre annenhver uke, noen få ganger. Så jeg angrer like vel ikke på reisen, på behandlingen. Jeg vet at jeg vil ha godt av den. På torsdagen hadde jeg all grunn til å være sliten og kjenne på behovet for restitusjon. Men hva med all dø-tiden etter det? Er det fordi jeg fortsatt er sliten, eller er det kanskje fordi at jeg kjenner tegn til motbakke? Det er ikke det at man nødvendigvis alltid må lete etter svar, men noen ganger leter jeg litt like vel.

Kanskje blir noe lettere når Kløver kan være litt alene hjemme. Det har ikke gått stort fremover med hjemme-alene-treningen, og jeg blir litt hemma. Han bygger meg opp når jeg er hjemme, men jeg tror like vel at jeg trenger mer av livet der ute også. Det er litt begrenset med Kløver på slep. Det er begrenset hvor langt man kommer på 30 minutter med tur. Han skal ikke gå stort mer, i og med at han fortsatt er valp, og skjelettet under utvikling. Jeg holder en knapp på at noe vil lette når jeg får dratt på butikken uten å måtte organisere hundepass først. Ikke minst, når jeg får kommet i gang med trening igjen.

Jeg har jo også satt ord på noe etter å ha lest journalen fra jeg var under ungdompsykiatrien, og at det føltes greit å ha lest. At jeg fikk litt svar på en måte. For ikke mange dagene siden, så fikk jeg journalnotater fra da jeg bodde på Gausel. Å åpne dette, og attpå til ikke klare å slutte å lese, skulle vise seg å være noe av det dummeste jeg har gjort på lenge. Jeg sitter igjen med så mange spørsmål. Jeg glamoriserer tiden, samtidig som at det er min aller, aller største frykt å falle ned på et lignende punkt igjen. Jeg levde i et rent helvete. Hele livet dreide seg om tall. Så det at jeg klarer å vri hele nåværende tro om til at; bare jeg går så mye ned i vekt igjen, så blir alt bra -er et under. Jeg blir rett og slett forvirret, samtidig som at jeg blir sint -og jeg ender opp veldig lei, med en stor håpløshetsfølelse.

Jeg svarte telefonen, jeg klarte ikke å si noe. "Går det bra?" Tårene rant, stemmen ble gråtkvalt. "Ikke egentlig." Kløver lå i armkroken min, til mamma parkerte i innkjørselen. Kløver hoppet ned på gulvet, jeg ga ham en klem, og halen logret i et. Jeg åpner ytterdøra, tårene renner.

...

  • Dato: 21.08.2017
  • Tid: 16:56
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Et døgn i Trondheim, og behandling

  • Dato: 17.08.2017
  • Tid: 18:17
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg er så takknemlig. Ord kan ikke beskrive. Sjåfør til flyplassen. Soveplass. Gode folk. Hundepassere. Henting på flyplassen. Og ikke minst.. ikke minst.. muligheten til å få fullføre behandlingen!

Da jeg gikk i fra behandlingen i Trondheim i går, så hadde jeg et smil om munnen, jeg følte meg noen kilo lettere -og jeg kjente på et snev av håp. Det er ikke det at jeg har masse svarte tanker eller egentlig har det dårlig nå. Det er nå like vel denne maten, atter en gang, som skaper.. kaos. Jeg har grått. Jeg har revet meg i håret. En eller annen slags indre styrke har like vel funnet sted. Mye stahet, men også mye støtte fra Kløver. Jeg er blitt så skjerpet etter at jeg fikk Kløver, som jeg selv uttrykte i behandlingen. Jeg kan ikke bare å sitte å se på at jeg selv forfaller. Eller satse på at det går bra. Jeg må ta tak. Alle faresignaler, skal tas på alvor. Jeg har faktisk ikke mulighet til å la livet mitt forfalle atter en gang. En ting er livet mitt. En annen ting er Kløver som jeg skal ta meg av. Livet til Kløver. Jeg skal ikke si at jeg ikke tenker tanken på å bare falle, og bli liggende -for det gjør jeg. Men forskjellen nå, er at jeg ser at dette er noe som må tas alvorlig. Det må tas på alvor, det må jobbes med. Det er nesten bare tankene som er der foreløpig, men av erfaring, så vet jeg at det er der det starter -så utvikler deg seg til handlinger. Handlingene har såvidt begynt å snike seg på i det siste. Der må jeg ta tak. Der må jeg stoppe det. Nå starter jobben, atter en gang.

Jeg snakker så mye om Kløver for tiden. Selvfølgelig dreier ikke hele livet mitt seg om han(bare nesten, haha.) Jeg kjemper jo for meg selv også.

Uansett. I går fullførte jeg matmessig med glans! Det er første dagen på en god stund. Det var så godt å legge seg om kvelden og kjenne på at jeg har gjort noe riktig for kroppen, selv om det selvfølgelig også ligger noe anger der. Du skulle ikke spist. Du hadde ikke engang Kløver du skulle spise for. I dag har jeg også vært superflink. Middagen i dag ble fullkornspizza med pesto, mais, vegetarpølse, chiafrø og selvfølgelig ost! Ganske stolt egentlig. Jeg spiser for Kløver. Jeg spiser for meg selv.

Etter en pause fra behandlingen, så begynner jeg faktisk å bli mer bevisst på hva jeg trenger. Som nå. Jeg og individualkontakten fra gruppebehandlingen, lagde en plan. Ikke så deltaljert, men like vel en plan. Noe av det som skal hjelpe, er at vi om under en uke har en ringeavtale, for å se hvordan det går(det er jo to uker til neste behandling i Trondheim for meg.) Med dette så vokser fighterviljen. Jeg klarer lettere å ta friske valg, når jeg har noen å kunne dele prosessen med. Ikke minst noen som føler opp hvordan det går underveis. Når vi lager en avtale, så blir det enklere enn når jeg bare lager en avtale med mitt eget ambivalente og kaotiske hode. Jeg kjenner meg også mer nysgjerrig. Et kaotisk matmønster og delvis kaotiske handlinger, skjer ikke bare sånn helt av seg selv. Det ligger noe som utløser disse handlingene. Jeg er nå mer nysgjerrig på å finne ut hva dette er. Jeg er villig til å jobbe med det, nettopp fordi jeg vil komme meg videre. Jeg vet sånn delvis hva som har trigget litt den siste tiden. Men like vel.. hva er det som skjer akkurat når de ikke-friske handlingene skjer?

Trondheimsturen gikk utrolig bra. Og jeg må si at jeg trolig har hatt et av mine mest produktive døgn på lenge. Jeg har til og med fått vært innom skolen og hentet  bildene fra utstillingseksamen, og vitnemålet(!!!) mitt! Det var ellers utrolig fint å se fantastiske mennesker igjen. Nå er det godt å sitte med Kløver ved min side i sofakroken igjen, selv om jeg også savner Trondheim.

...

  • Dato: 17.08.2017
  • Tid: 18:17
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg er ganske sint på deg, samtidig utrolig takknemlig

  • Dato: 14.08.2017
  • Tid: 20:12
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Sist jeg mislikte noen så sterkt for å støtte meg til friske valg, var når jeg var i behandling for anoreksi. De der folkene fikk meg fadermeg til å møte min største frykt. Mat, mat, mat og vektoppgang. Jeg vet i grunn ikke om jeg mislikte dem sterkest for å oppmuntre meg til å gå opp i vekt, eller om jeg mislikte dem sterkest for å kaste meg ut fra systemet dems i det jeg hadde nådd "normalvekt." Trolig var skuffelsen sterkest i det de sa farvel til meg for siste gang, fordi jeg etter deres timer å beregne, var frisk nok til klare meg uten hjelp for spiseforstyrrelsen lenger.

Men det som er med Kløver, er at jeg kan ikke mislike ham like sterkt for å få meg til å ta friske valg. Han kommer jo faktisk ikke til å snu ryggen til meg etter en uke, en måned eller to år med friske valg. Han vil alltid være der liksom -og jo flere friske valg jeg tar, jo bedre vil han ha det. Dét er en av grunnene til at jeg faktisk tenker tanken på å mislike deg, Kløver. Du får meg til å ta så forbanna mange friske valg. Vent litt. Jeg tenker ikke tanken på å mislike deg. Sykdommen tenker tanken på å mislike deg.

Jeg kan ikke skade meg selv. For om jeg sitter med blod om håndleddene.. hvem i huleste skal da få deg til å slutte å gnage på eskene mine, sofaen min, putene mine, løpe ut på do med deg, eller passe på at du har vann i vannskåla di? Jeg kan ikke gå dager uten mat. For hvem skal da gå de daglige turene med deg? Og hvordan skal jeg liksom da kunne ta selv den største fantestrek med en ok tone? Eller kaste leke tvers gjennom stua, til du blir lei?

Jeg er ikke suicidal for tiden, men jeg skal like vel si meg litt skremt. Ikke før nå så har jeg innsett at døden har vært en lettelse å ha som utvei for meg, enn om det også har vært noe av det skumleste jeg har tenkt på. Uansett. Skremt. Døden har aldri vært noen lett utvei for meg, samme hvor vanskelig jeg har hatt det -og selv om handlingene har blitt sånn som de har blitt. Jeg har jo tross alt blant annet hatt venner og familie å leve for. Men ja, nå, skremt. Nå kan jeg ikke bare dø, selv om det skulle kommet en ny periode der det hadde føltes som en utvei? Jeg har jo Kløver å passe på? Jeg har Kløver som ikke en gang lar meg være alene på do!

Jeg har noen som er med på å sette en bremser for dumme handlinger, noen som aldri vil si seg lei, for så å bare forsvinne ut av livet mitt. Dette er noe jeg er utrolig takknemlig for.

Jeg merket at jeg har blitt utrolig skjerpet etter at jeg fikk Kløver. Jeg kjemper så utrolig for å ikke falle ned der jeg har vært før. Og jeg ser når jeg feks må begynne å forebygge. "Hvis jeg ikke gjør noe med dette nå, så kan det gå galt." -Før har jeg i mye større grav forsvart det med "ja, men det er jo ikke krise" -men nå veier mye mer i meg mot "for jeg kan ikke miste kontrollen. For jeg har Kløver som jeg må passe på å ta meg av, og ikke minst, gi et verdig liv."

Det er ikke sånn at alt er perfekt, og at alt er lett -fordi jeg blant annet har en Kløver i livet mitt. For på en måte så kjemper jeg som aldri før. Jeg må kjempe enda hardere. Jeg må forebygge enda mer. Jeg må stå enda sterkere. Du vet at noen ganger kan det være lettest å unngå å bestige den høyeste fjelltoppen, kanskje fordi du er sliten? Nå må jeg liksom bestige fjelltopper og kave meg over farvann. Ting blir tøffere, i og med at jeg må gjøre ting som jeg før bare har lagt meg ned for å unngå å gjennomføre. Samtidig så er det også noe med det jeg gjennomfører, nettopp på grunn av Kløver.

Jeg gråter, jeg er fortvilt. Jeg er så fristet, det virker så lett -det å bare kunne legge seg ned. Gi litt opp. Sette kampen litt på pause. Men så kan jeg faktisk ikke det. Samtidig så har jeg det bedre enn på lenge, nettopp fordi jeg har noen å kjempe kampen sammen med, noen å kjempe kampen for.

Jeg er ganske sint på deg, Kløver -nettopp fordi jeg ikke kan legge meg ned å gi opp. Samtidig så er jeg utrolig takknemlig.

...

  • Dato: 14.08.2017
  • Tid: 20:12
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Pause

  • Dato: 09.08.2017
  • Tid: 12:53
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Mamma hadde et veldig godt spørsmål her om dagen. "Hvordan føles det å ikke skulle begynne på noe skole nå da?" Vel, jo, faktisk.. det er veldig både-óg.

Jeg skal ikke si at det ikke er sårt å se alle oppdateringene på Facebook, både facebookvenn 3 og nummer 1003 har kommet inn på studie ditt og datt. Eller fått en jobb av noe slag. Og jeg da? Hva med meg? Jeg har så lyst, så innmari lyst. På en annen måte så har jeg det bedre enn på lenge nå. Jeg merker at jeg savner den ukentlige behandlingen. Og kanskje kunne ting vært enda millimeteren lettere, om det ikke hadde vært sommerferie fra behandlingen. Sommerferie har det uansett vært, men bra har jeg det like vel. Jeg har det som sagt bedre enn på lenge.

Jeg har en mening i hverdagen. Jeg har mål for dagene mine. Jeg har verdier i livet mitt. Men jeg har ikke masse byrder som ligger over skuldrene mine. Jeg har ting jeg må strekke meg etter for å oppnå, men jeg har ikke ting jeg ikke klarer å gjennomføre, eller ting som er uoppnåelige. Jeg har ingenting jeg gjøre, selv om energien skulle begynt å dale, og dagene blitt mørkere. Jeg kan ta pauser når jeg har behov for det. Eller jo, jeg har noe.. jeg må ta vare på hunden min Kløver, og jeg må ta vare på meg selv for å klare å ta vare på Kløver. Utenom det, så har jeg ting å strekke meg etter i hverdagen min nå, og det kommer jeg til å ha fremover. Men jeg kommer ikke til å ha ting som sliter meg ut, eller ting jeg ikke klarer å oppå/gjennomføre. Eller ting jeg må ofre hele min psykiske helse for å klare å oppå. Dette er en av grunnene til at jeg nå har det bedre enn på lenge. Jeg vet at hverdagen nå, hvert fall foreløpig, ligger til rette for meg. Jeg har en hverdag som er tilpasset mine behov.

Ellers så har jeg visse mål fremover. Det handler mye om rutiner, og det å ha ting å strekke seg etter, skape mulighet til å kjenne på egen mestring. Selv om jeg verken skal i noe fast jobb eller fast skole med det første, så betyr ikke det at jeg skal ligge under dyna og visne bort. Langt der i mot! Jeg skal bruke all den tiden og energien jeg har, på å vokse meg enda sterkere. Jeg skal prøve meg på følgende fokus fremover; selvfølgelig Kløver, men også trening, behandling, matlaging(og spising selvfølgelig), ikke la fotointeressen fordufte(Fotoposjekt? Fotooppdrag?) og sosialisering. Det blir også bra når Kløver kan begynne å gå lengre turer. Jeg kan gjerne slenge på skriving også, men jeg vet ikke hvor langt jeg kommer med det, i og med at jeg aldri har kommet meg noe lenger enn en start, selv om jeg skulle ønske at jeg fikk til noe sammenhengende -for en gangs skyld. Men akkurat der ligger jeg ikke så veldig godt an. Man ser jo, bare når blogginnleggene bikker et par avsnitt, så blir det jo allerede rot. Jaja, uansett. Alt til sin tid.

Det er sårt, men jeg har det like vel bra. Jeg skulle ønske det var jeg som kunne ta daglige fotooppdrag, eller som telte dager til oppstart på universitetet. Men det er det dessverre ikke. Like vel så har jeg ting i livet som gir mening. Det er noe jeg er utrolig glad for. Alt til sin tid. En dag er det meg.

...

  • Dato: 09.08.2017
  • Tid: 12:53
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Nyinnflyttet, og takknemlig

  • Dato: 04.08.2017
  • Tid: 18:48
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Det føles så fantastisk. Jeg er så utrolig takknemlig. Jeg kan endelig senke skuldrene igjen. Endelig legger jeg meg, og våkner opp til et sted jeg kan kalle hjemme, igjen.

Jeg er utrolig takknemlig for alle som har tatt i mot både meg og Kløver med åpne armer. Like vel så er det lite som kan sammenlignes med, eller måles opp i mot følelsen av å ha et sted der en kan kalle "hjem." Jeg har fått mange gode minner på de ukene uten noe hjem-hjem. Jeg har omgitt meg med folk i mye større grad enn jeg hadde gjort om jeg hadde bodd alene i stedet for. Jeg tenker at det har vært noen uker med masse læring, -men også frustrasjon, skuffelse og triggere. Men igjen, også, glede, takknemlighet og ydmykhet.

Det er mye som har falt på plass de siste par ukene. Etter utrolig mye hjelp fra familien min, så har jeg kommet meg utrolig langt i flytteprosessen. Det begynner å ligne et hjem her! -enda mye sortering i skuffer og skap står igjen. Det går uansett virkelig riktig vei. Jeg kjenner at jeg trives her. Ellers så har jeg også fått vært hos legen min, noe som gikk veldig bra. Det har ofte vært sånn at når jeg har kjent på fysiske ting, så har jeg ikke våget å ta det opp med legen, for jeg har jo vært så redd for å ikke bli tatt seriøst, på grunnlag av den psykiske helsen. Redd for å få diagnosen personlighetsforstyrrelse i hofta.  Men denne gangen la jeg alle kortene på bordet. Det var litt sårt, for jeg må innse at jeg er ikke så frisk som en fisk som jeg skal ha det til. Jeg sliter en del i hverdagen med smerter, og jeg må begynne å innse at også dette tærer på den psykiske helsa. Men jeg skal like vel ikke legge fra meg det at jeg er takknemlig for at jeg for det meste er fult fungerende, fysisk -for dét er jeg. Takk og pris! Men, nå har jeg blitt henvist videre til hjelp, og selv om jeg sliter litt med troen på at det kan bli bedre, så er det litt godt å kjenne på at ikke alt er forsøkt, og at det dermed finnes et håp om at også dette skal bli bedre. Jeg har ellers allerede fått svar på en av henvisningene legen sendte. Jeg har fått tildelt en psykologtime, allerede to dager etter at jeg har avsluttet behandlingen i Trondheim(i slutten av oktober.) Så jeg er omringet av et aperat som skal støtte meg, til tross for at jeg har kommet langt i prosessen(men enda har et stykke igjen.) Det er en god følelse.

Nå mangler vi bare Syrin her i husstanden. For oppi alt, så har jeg faktisk glemt å kjøpe en hylle til henne. Hun skal nemlig få plass et par meter opp på veggen, for jeg vil ikke risikere at hun skal bli hundemat. Haha, huff! Neida, de blir nok gode venner, hun og Kløver -men det er greit å gå litt forsiktig frem tenker jeg, hihi, bare sånn i tilfellet.

Ellers så har jeg meget mange fine planer den neste uken, og det gleder meg å tenke på! Jeg tar noen kviler innimellom, men jeg tilpasser det valpe-napp´ene til Kløver, så det går seg som regel til. Selv om det noen ganger er jeg som ønsker et blund på øyet, men ikke Kløver. Ja, som klokken syv i morges. Ehm, hvor ble det av a-mennesket i meg når jeg virkelig trengte det? Haha.

...

  • Dato: 04.08.2017
  • Tid: 18:48
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Intervju, (ikke)snylter og grenser

  • Dato: 26.07.2017
  • Tid: 18:27
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 4

Jeg har deltatt på nok et intervju. Det føltes greit. Jeg kjenner en slags ydmykhet over å i det hele bli spurt. Jeg har ordlagt meg mitt beste, det får være godt nok -også håper jeg at det kan være til nytte for noe.

Men noe er mer sårbart for meg å stå frem med i media enn annet. Nemlig, økonomi. Jeg kan dele ganske mye av det mentale i seg selv, for at det skal stikke like mye som temaet økonomi gjør. Likevel skal det ikke ties om. For det første så er jeg ikke alene. For det andre, så tror jeg det hjelper meg å prate høyt om det.

I forkant av intervjuet i dag, og også under intervjuet, for den saks skyld -så vokser det en stor klump i magen. Jeg er så forbanna oppegående. Jeg har på kjole i dag, som de fleste andre dager. Jeg har på litt sminke. Jeg har en helt normal, frisk(fysisk) kropp. Jeg fører dialoger, som om jeg ikke var redd i det hele tatt. Det sprudler av meg, som om jeg har energi her fra til månen. For å ikke å glemme om taxi-turen hjem fra intervjuet. Man kunne aldri trodd jeg var engstelig for å gå inn i dialog med fremmede. Jeg er reflektert. Jeg ler sammen med andre, selv fremmede!



Jeg er kommet hjem fra intervjuet. Jeg spør Kløver(hunden min) pent om han kan være med opp på rommet for å slappe av, for jeg trenger det så sårt. Han galloperer opp trappen, og jeg forstår straks at dette ikke blir noen hviletid for meg nå, men jeg bestemmer meg for å gi det en sjans like vel. Han har for mye energi. Han legger seg like vel overraskende ned når vi kommer inn på soverommet. Jeg kryper godt under dynen, lukker øynene, trekker pusten og tenker at litt hvile, så er hodet klarnet litt igjen. Det går 40 sekunder, så hører jeg lyden av at Kløver begynner å gnage på stikkontakten. Jeg hever stemmen i litt bestemt tone "Kløver, det der er ikke greit" før jeg så legger til "Kan vi hvile litt nå? Vær så snill? Jeg trenger det så sårt. Jeg har sovet dårlig de siste nettene og.." også begynner tårekanalen å lekke. Kløver stopper å gnage. Så reiser han seg, kommer bort til senga, og så legger han seg med potene og brystet over sengekanten, som i at han hinter om at sengen er for høy, og han enda er litt for lav. Jeg drar han over sengekanten, og klapper han mykt over hodet. Han legger hodet på brystet mitt, før han så slikker tårene mine.

Når jeg står og taler om at jeg ikke har klart å følge noe skoleløp 100% eller per dags dato er i stand til å jobbe fast -verken fem eller to dager i uken, så føler jeg meg som en løgner. Jeg føler meg som en snulter. Herregud, alle vil vel klare det, bare de bestemmer seg for det?

Kroppen min tippet i dag over, etter to dager for lite søvn, og et oppdrag ute. Alt den lengter etter nå, er nok tid til restitusjon, slik at jeg ikke faller ned igjen. Jeg kjenner igjen hvordan kroppen kjennes, og ikke minst, hvordan tankene blir. Sånn blir det når jeg har kjørt kroppen for langt. Det fungerer i kortere perioder. Det blir som å snufle, for så å reise seg igjen. Men tøyer jeg strikken enda lenger, må jeg kave desto mer for å klare å reise meg igjen.

Så hva har jeg å lære? Dette betyr ikke at jeg ikke skal ta oppdrag eller gjøre ting som gjør meg litt ekstra sliten, men det betyr at jeg skal respektere meg selv og grensene mine. Det betyr at det er riktig, det jeg gjør nå. Jeg kan gjøre litt av ting som krever slik som dette av meg, men jeg må holde fast på at det finnes en grense. Min grense og andres grense, stopper ikke nødvendigvis på samme sted. Min grense stopper ikke etter en arbeidsuke på fem dager. Min grense stopper lenge før. Og igjen, så er ikke dette noe som gjør meg til en snulter, eller er noe som handler om at jeg bare ikke har bestemt meg nok. Det handler om at endelig er jeg kommet så langt til at jeg begynner å kjenne hvor grensene mine går, og jeg kjenner igjen symptomene som kommer, om jeg er gått for langt over.

Jeg er forbanna oppegående. Heldigvis!! For tenk om jeg hadde hatt det også som en ekstra vanske/belastning? Men jeg har like vel mine grenser, og mine begrensninger. Og jeg fortjener å bli tatt hensyn til -både av meg selv, og av andre, på lik linje som folk som har vansker som ses mer utenpå, og er lettere for samfunnet å se(og forstå.)

Å bruke sminke, kjole og å kunne smile, er ikke synonymt med å ha grenser som går omtrent der som gjennomsnitsgrensene går. Det er greit. Det er ok. Alle er forskjellige. Jeg er også ok, selv om mine og dine grenser verken begynner eller stopper på samme sted.

...

  • Dato: 26.07.2017
  • Tid: 18:27
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 4

Tiden flyr

  • Dato: 25.07.2017
  • Tid: 08:00
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Jeg var innom botreningsavdelingen her om dagen, der jeg bodde før, tre-fire år tilbake i tid. Jeg ville bare se etter noen kjente, bare hilse, si at jeg lever i beste velgående. Da jeg hilset, og vi pratet om hvor lenge siden det var siden jeg hadde bodd der, og de hadde lagt til, at tiden flyr -så sa jeg "ja tenk nå, nå skjønner til og med jeg hva dere gjennom det året jeg bodde her snakket om. Tiden flyr. Nå er jeg også kommet dit til at jeg kan si det. Jeg forstår endelig hva dere mener." Jeg står ikke lenger fast i tiden. I livet. I meg selv.

At tiden flyr, får jeg stadie påminnelser om. Nå er det snart to år siden jeg begynte på Fotofagskolen!! Noe som vil si at det er like over to år siden jeg forlot legen min med verdens største skuffelse. "Hun sier jeg er kronisk suicidal." Tenk, nå er det ganske så nøyaktig to år siden jeg bestemte meg for å motbevise dette! Og tenk.. jammen har jeg klart det også!! For få måneder siden, så sa psykologen min "jeg synes du er jo ikke akkurat kronisk suicidal." Scoore! Gjennom alle disse årene, så har jeg endelig lært meg å leve mellom de værste periodene, og ikke minst, så har jeg lært meg å takle de aller, alle fleste av de værste periodene, på langt mer hensiktsfulle måter.



Selv om jeg enda har en vei igjen å gå, så føles det så godt å endelig kunne se tilbake på år som har gått, og at ikke lenger det meste av det har vært preget av psykisk psykdom. På listen over stikkord for de to siste årene, ligger fortsatt psykdom. Men psykommen har ikke lenger tatt like mange prosent av livet mitt, som de fem årene før der igjen. Livet mitt har vært fullt med så mye mer, og handlingene har i så mye større grad vært styrt av meg, som i Ida-Michelle.

"Tiden flyr" -er noe av de skumleste jeg kan si, men også noe av det jeg er mest stolt over å kunne si. Jeg er ikke lenger småmisunnelig på de som virkelig har forståelse for begrepet. Nå har jeg forståelse selv!

Og nå har jeg jo til og med hatt Kløver i en måned! Ja, herlighet, tiden flyr, hihi

...

  • Dato: 25.07.2017
  • Tid: 08:00
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Den øde Ø og litt sånn

  • Dato: 21.07.2017
  • Tid: 10:16
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Ja, hva skal jeg si? Siden sist så har det skjedd en del. Jeg har blant annet forsøkt å skrive et innlegg om valpetåka, men jeg står noe fast, og kommer meg ikke helt i mål, for jeg forstår ikke helt om jeg gjør meg forstått. Uansett. Jeg og Kløver har også vært på "Den øde Ø." Og med kun et par strømuttak, ingen wifi og med UTEDO(!!!) -så bar jammen meg Den øde Ø på mer enn jeg hadde ventet. Jeg har fått kjøpt meg salongbord, verdens største sofa -oog fått ordnet med pasientreiser. Etter mye om og men, og etter at jeg klarte å stå fast på mitt -så er jeg så heldig at jeg nå til høsten får fullført behandlingen jeg startet i i Trondheim. Så da pendler jeg til behandlingen som er annenhver onsdag, i Trondheim. (Litt sykt å tenke på at jeg før ikke turde å ta buss til behandling i min egen by en gang, -eller orket, fordi jeg var sliten hele tiden. Og nå skal jeg pendle fra Sandnes til Trondheim!) Det blir spennende å se hvordan det går, men jeg har hvert fall en veldig god innstilling, og er utrolig takknemlig for at dette lar seg gjøre. Både for at jeg ikke trenger å reise på min egen regning, noe som uansett ikke hadde latt seg gjøre -men også fordi jeg har gode folk rundt meg, som blir med å gjøre dette mulig.

Tilbake til den øde Ø; Båttur. Kompis-hunden til Kløver, Cornelius. Definitivt friske mat-spor. Masse fluer på utedoen. Lest litt mer av journalen. Flott. Kløver som absolutt skulle ligge oppå hodet mitt på nettene. Sol. Regn. En x antal år eldre utgave av Kløver. Nydelig utsikt. Inntrengere på øya. Krabbeleting. Senkede skuldre. Dårlig dekning.

Journal-lesing? Det toppet seg litt for meg en gang, og jeg har kjent at noe har revet i meg, selv om det aller meste har gått veldig greit. Lang historie kort; jeg forstår ikke at det er mulig at to forskjellige parter kan se på samme situasjon så vidt forskjellig.




Så er det heller ikke bare alt som har gått min vei den siste tiden. Jeg fått både et, to, tre og fire avslag. Nav, husbanken. Jeg blir helt matt. Men jeg prøver å holde hodet høyt, og lære av alle de årene der jeg har stresset unødvendig mye. Ok, så er ting stramt og går knapt nok rundt nå -men ting endrer seg, det blir alltid en løsning på ting. Jeg forsøker også å fokusere på det at ting går faktisk rundt, -jeg har (snart) "mitt" eget tak over hodet, og har verdens beste Kløver ved min side(♥) Og så lenge ting går rundt for han, så er jeg fornøyd. Også prøver jeg å fokusere på all "luksusen" jeg har i livet mitt. Som Kløver(!!) -og leiligheten jeg skal flytte inn i, har et kjempefint gulv!! Og ellers, enn om den er meget brukt, og også slitt; så har jeg fått tak i en gidigen sofa, som har plass til masse fint besøk. Og et gaaammelt bord, med masse fine krysseduller på(fikk kjøpt fra et gammelt, søtt kjærestepar.) Og jeg gleder meg til å flytte inn med blenderen min igjen(hei, alle kommende smoothier!! Den har stått hjemme i Sandnes under studieoppholdet mitt i Trondheim) -og jeg troor jeg har funnet ut hvordan jeg vil lage til senga, og at det blir en liten søt krok med lyslenker. Og tenk hvor herlig det blir å flytte til et sted der det ikke er noen tidsbegrensning igjen!(Åååh, kjære forutsigbarhet, jeg er ganske glad i deg.)

Og ellers, så skal snart Kløver og jeg på 12-ukers-kontroll. Vi er så heldig å få mamma med. Jeg prøvde å stusse potene til Kløver i dag, vaske ører og litt sånn, slik at han kunne komme litt stelt til dyrlegen. Veeel.. det var en liten kamp, for å si det sånn! *ler*

Det er masse fint som skjer for tiden, til tross for at det også er noen fartshumper i veien.

...

  • Dato: 21.07.2017
  • Tid: 10:16
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Journalen i hendene

  • Dato: 15.07.2017
  • Tid: 19:50
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Følte bare for å dele noe. Det er mange som har vært med å bidratt til den over 1000 lange siders lefsa jeg nå har fått tilsendt i posten. Sykdommen var, er årsaken -men hjelperene var forfatterene.

Jeg skulle på en måte ønske at jeg kunne fortelle noen av de tidligere hjelpererne mine at nå sitter hunden min å forsøker å spise fra journalen jeg har fått som kopi, i mens jeg venter på å få flytte inn i ny leilighet, for ente gang, alene -sammen med både valpen min, og min litt eldre undulat.

Det er så mye jeg på en måte har behov for å skrike ut. Det er så mye som gjør meg glad og stolt, men selvfølgelig også mye som gjør meg skuffet, lei og fortvilt.

Når jeg leser om denne personen, så får jeg så mange delte tanker og følelser. Jeg tenker på en måte, at jeg må jo ha vært en "enkel" pasient? Det var så mye som var så forutsigbart? Det var så mange kjente spor? Og dere hadde jo kjent meg over flere år, mange av dere? På en annen måte så lurer jeg på hvor frustrerende det må ha vært, å være ansvarlig for en jente som gang på gang, gikk til angrep på seg selv, samme hvor mange hjelpere hun hadde rundt seg. For å ikke å glemme alle gangene "jeg strekker ikke til, jeg er ikke god nok" og "jeg er for feit" -frasene, ble bringa på banen.

Jeg blir glad når jeg ser at dere leste kroppsspråket mitt, og jaktet på ordene som ikke alltid kom først. Men jeg blir også sint, når jeg ser hvordan dere lot meg gå dager uten mat, og drive på timer med tvangspreget -overdreven- trening, og påstå at noen ganger var "en liten yoghurt" nok, og beskrev det på en måte som at det var så selvfølgelig som å gå rundt en søleputt. Jeg blir glad når jeg ser at dere la litt ekstra i å motivere meg for å spise, selv om jeg ofte takket overdrevet høflig "neitakk" til alt som var. Jeg blir sint når jeg leser ord i journalen, der jeg kan minnes om hendelsen, og huske at jeg ikke ble møtt med respekt, men situasjonen ble beskrevet som om respekten fra personalets side var til stede. Jeg blir glad når jeg leser og minnes om at noen av dere gjorde ting som ikke lå inne i planen eller reglene deres, men dere gikk litt utenom, for pasientens, mitt beste. Jeg blir sint av å nå selv kunne se så tydelig, hva som var med på å oppdrettholde sykdommen og destruktiviten, og over å nå vite at jeg da ikke fikk nok hjelp til utforsking -for det er lettere å arbeide med det man vet hva er. Kunne det gjort tiden da, noe lettere?

Jeg var innlagt i mye av tiden fra jeg var femten til atten, ved ungdompsykiatrisk avdeling. Det er fra denne tiden disse papirene er fra. Jeg skulle så gjerne reist tilbake i tid -og lært opp alle rundt meg, og meg selv. Ikke at jeg nå er mester, men jeg har en del kunnskap og erfaringer. Jeg er litt rikere på en måte. Jeg hadde også ønsket å bidra med håp. For, nettopp; det skjedde. Livet skulle komme til å forandre seg. Jeg skulle klare å bli selvstending nok til å bo i egen leilighet, uten kontinuerlig tilsyn. Jeg skulle klare å ta skoleprøver/eksamen -uten selvskading eller selvmordsforsøk.  Jeg skulle klare å komme til det punktet, at livet gir så utrolig mye mer mening enn mat(edit: sult og syk trening.) Jeg skulle klare å slutte å selvskade. Jeg skulle klare å slutte å tvangstrene/overtrene.

Å lese journalen, bærer frem mye blandede tanker og følelser. Men foreløpig så går det bedre enn jeg i flere år har fryktet. Jeg blir mye sint og lei, men jeg får også et helt annet perspektiv på ting. Og det største av alt; Selv om jeg ikke enda skal lese journalen som blir skrevet fra poliklinisk behandler nå, i den nyere tid, så kjenner jeg at jeg nå lever i fortsettelsen av journalen. For man kan ikke bare si at sykdommen bare var "en liten del" av meg, eller "bare en mindre del av livet." For det var så mye mer enn det. For all del. Jeg både var og er en mye større del enn det som blir skrevet i en journal. Men ofte var journalen stikkordet til dagene mine. Jeg kjenner igjen ordene. Jeg husker de dagene de skriver om, hvert fall mange av dem. Men det er ganske stort å vite, at det er jeg som sitter med kontroll over det meste av resten av journalen nå. Hele livet mitt ligger ikke lenger inne i journalnotater hos sykehuset, fordi jeg lever livet her ute, og systemet får nå bare et innblikk av livet mitt, i stedet for å være dem som holder meg i livet. Nå er det jeg som bærer livet mitt, og de får bare et innblikk. Nå er det jeg som er skribenten.

Når man har vært så langt nede, så kan jeg skrive under på at det kan være lett å ha fortrengt og normalisert. Når jeg leser, så tenker jeg gjentatte ganger "hva i helvete. Hva var det jeg drev på med?" Jeg får også lyst til å spørre noen noen spørsmål "dere visste så mye om livet mitt. Hvorfor la dere ikke en enda større innsats i å finne ut hvorfor ting var sånn de var?"

Jeg har enda ingen kur, som da kunne gjort meg uavhengig og/eller frisk. Men jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne dratt litt tilbake i tid for å hjelpe til litt. Men tiden er gått, gjort er gjort. Det positive er at jeg nå har mulighet til å hjelpe meg selv med all den lærdommen jeg på alle disse årene har fått meg.

Jeg er ganske stolt over å nå være skribent over eget liv. Bærer av eget liv.

...

  • Dato: 15.07.2017
  • Tid: 19:50
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Haldeneventyret

  • Dato: 08.07.2017
  • Tid: 14:45
  • Kategori: Reise
  • Kommentarer: 0
En liten sniktitt.
 


...

  • Dato: 08.07.2017
  • Tid: 14:45
  • Kategori: Reise
  • Kommentarer: 0

Fordelene med styrken

  • Dato: 03.07.2017
  • Tid: 16:18
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

For å korte ned; det koster mye å være sterk. Noen ganger lengter jeg tilbake til å ikke være like sterk, for det tok ikke like mye av meg på samme måte.

Det er så lett å skade seg. Det er så lett å sulte seg. Det er så lett å bruke uhensiktsmessige strategier, for å regulere tanker og følelser. Men, så krever det så mye å være sterk.

Når jeg hører eller leser om andre, så hører jeg tankene mine automatisk tune inn på "men jeg også kan jo bare skade meg, litt. Men jeg kan jo også bare rase litt ned i vekt." Det vil være så enkelt å gi etter for det automatiske. Når jeg hører og leser om andre, så savner jeg ikke å leve i den verden jeg levde i, men jeg savner å velge snarveier, i stedet for å være sterk hele døgnet, hele uka, hele måneden.

For det er det jeg er nå. Jeg er sterk hele sabla døgnet.

Det skal være lov til å innrømme at det koster mye, og at man av og til har lyst til å legge seg langflat. Det skal også være lov å rose seg selv, og minne seg selv på; hva får jeg igjen for å faktisk stå sterk?

Jeg lever livet nå, som jeg på en måte aldri før har gjort. Det er så mye jeg gjør nå, som jeg ikke har kunnet gjort på flere år, fordi jeg har vært for syk. Men nå kjenner jeg at for hver måned som går, så står jeg på en måte mer og mer trygg i meg selv.

Jeg spiser så mye mat nå, som jeg i flere år har vært redd og har unngått -grunnet spiseforstyrrelsen. Jeg gjør også ting som jeg ikke har kunnet gjort på mange år, fordi jeg ikke har kunnet hatt kontroll over eget liv. Jeg har måttet vært innlagt, fordi jeg ikke har klart å holdt liv i meg selv. Energien har vært lite til stede, kanskje har et snev av angst stått til hinder -hvert fall så har den emosjonelle ustabiliteten vært en stor stopper i veien; for mye av det som andre vil kalle for normalt, og jeg selv har kaldt for en drøm å få oppnå.

Og, sånn, forresten.. jeg er jo valpe-eier nå!! Jeg var forberedt på mye arbeid, men jeg tror ikke at det er mulig å nøyaktig vite hva man begir seg ut på før man står midt i det. Men nå som det er gått noen dager, så begynner vi å komme inn i rutiner, noe som føles en del lettere. Jeg har revet meg en del i håret, men jeg har også gitt valpen min hundre klemmer og sagt at jeg er glad i ham. Jeg skal dele mer fra valpelivet, men dette var det jeg følte for å lette på akkurat nå.


(Foto Jeanette)

Det har gått en stund siden forrige blogginnlegg, noe som er litt rart å tenke på. Siden da så er jeg jo blant annet bikket 23 år! Jeg er stolt over å ha blitt enda et år eldre, selv om selve bursdagen min ikke var en veldig fin dag for meg i seg selv(men heldigvis hadde den fine øyeblikk -og alle gratulasjonene på Facebook hjalp på.)

Nå er det to dager til hjemreise fra Halden til Sandnes. -og jeg venter derfra, fortsatt spent på flyttedatoen min til leiligheten. I mellomtiden så er jeg fryktelig spent på selve hjemreisen på onsdag.. Kløver og jeg skal ta nattoget til Sandnes -med buss for tog den siste strekningen. Kommer Kløver til å bjeffe mye, eller være helt stille? Kommer han til å tisse inne på toget? Kommer han til å holde alle i vognen våkne? Kommer han til å sove på turen? Jeg venter i spenning på å finne ut alt dette, hihi

Enn så lenge så skal jeg fortsette å spise is, klemme på Kløver og å bære den lille prinsen ut på do x antal ganger i døgnet! Burde egentlig også skamme meg litt over å ha slurva med solkremen.

...

  • Dato: 03.07.2017
  • Tid: 16:18
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Perlene på jordet

  • Dato: 16.06.2017
  • Tid: 16:01
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Syrin sitter å kvitrer som bare det. Hun er blitt så pratsom i det siste. Det er ganske fint å høre, der hun sitter og både snakker med meg, men også, med seg selv.

Og jeg? Det begynner virkelig å gå opp for meg nå, det at tiden går fremover. I dag er jeg en dag nærmere der jeg vil være, sånn i tidsperspektiv. Og, i morgen er jeg enda nærmere! I så mange dager, at jeg følt at det meste har stått på-stedet-hvil, og det har gjort vondt å tenke på tiden. Jeg begynner nå, sakte men sikkert, å bli venn med tiden igjen. Jeg er på vei, og det føles bra.

Jeg har fått mye støtte fra folk rundt meg, noe jeg er utrolig takknemlig for. Men ikke minst, så skal jeg ha for å ha satt meg på hendene, i stedet for å la de automatiske tankene lede til konkret destruktivitet. Og se, jeg kom meg gjennom en skikkelig ræva situasjon.. igjen! Jeg lever, fortsatt, selv om det der og da gjorde så vondt at jeg ikke forsto hvordan kroppen skulle komme seg gjennom det. Men det gikk. Jeg satt på hendene. Jeg lot tårene trille. Jeg fokuserte på pusten. Så passerer den værste bøygen. Så innser man, også dette, gikk over, heldigvis. Tankene og følelsene kan trenge så inderlig på, og det kan føles så ytterst ubehagelig. Men så erfarer man, igjen. Det går over, det blir bedre.

Mye av tiden min går med på å være med gode mennesker. Hodet mitt begynner å bli veldig klar og tydelig på hva det synes er greit og ikke greit nå. Jeg gir mer oppmerksomhet til det som er greit, og hever så smått hodet mitt over det som ikke føles like greit.

Utfordringer finnes, fortsatt(selvfølgelig.) Jeg kan være fortvilt, lei og oppgitt, enda jeg begynner å bli venn med tiden igjen. Like vel er det ikke det som veier tyngst, akkurat nå. Jeg gjør alt mitt beste, og lykkes for såvidt veldig godt med det.

Ellers så står jeg midt i en prosess nå. Tenk deg at du går på et jorde, med en håndfull av perler. Du glipper taket på perlene, og de treffer jordet. Små perler, strødd utover jordet. Så skal du prøve å lete etter perlene igjen. Du finner ikke alle perlene igjen, men du innser hvilke perler det ikke var så trist å miste like vel, for de glitret ikke like mye som alle de andre. Akkurat der står jeg nå. Hvilke perler er det jeg fortsatt har igjen her i Sandnes, etter to år som student, i Trondheim? En ganske spennende prosess, sånn i grunn. Enn om det også er litt sårt. Jeg prøver å fokusere på at det er spennende og fint, for det er dét, også.

...

  • Dato: 16.06.2017
  • Tid: 16:01
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Meg, fra andres øyne

  • Dato: 13.06.2017
  • Tid: 23:17
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Du er:

God. Snill. Herlig. Motiverende. Modig. Flink til å få andre til å føle seg bedre. Veldig søt og pen. Utrolig flink til å ta bilder og skrive. Vakker. Superflink med bilder. Inspirerende. Energisk. Sjarmerende. Stort hjerte. Omsorgsfull. Godhjerta. Virkelighetsorientert. Klok. Talentfull. Humoristisk. Inspirerende. Sterk.

"Du har fått meg til å le ved middagsbordet på ungdompsykiatrisk."

"Du har gjort meg trygg på meg selv på andre siden av jorden utenfor et konferanserom."

"Du er en kjempeflott person, med sunne og gode meninger, en skikkelig fighter. Du har også ekstremt bra humor."

"Du er reflektert, og du har oppnådd så mye de siste årene! Smilet ditt lyser opp dagen. Du sprer glede og motivasjon til alle på Insta, Facebook og bloggen din."


 

"Du virker som en veldig omtenksom person, god, snill og veldig flink til å bygge opp de du har rundt deg. En som jobber hardt. Og noen ganger tror jeg at du presser deg selv mer enn det du trenger fordi du ikke ser helt hvor bra du er selv."

"Du er en solstråle som er veldig kjekk å omgås! Du inspirerer meg voldsomt, med at du utfordrer deg stadig vekk, og utvikler deg."

"Du gir meg troen på at man kan overkomme alt, selv hvor skummelt og jævlig det føles akkurat da. Sist, men ikke minst -du har lært meg at man aldri kan eige for mange kjoler!"

Tusen takk(♥)

...

  • Dato: 13.06.2017
  • Tid: 23:17
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Alene, med andre

  • Dato: 10.06.2017
  • Tid: 20:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Nå skriver jeg ikke fordi jeg har behov for å skrive. Egentlig så skriver jeg for å bevise for meg selv at jeg ikke har behov for å skrive. Jeg har ingen ord. Eller?

Jeg måtte dra ut på tur i dag. Jeg har tenkt på det noen dager, men jeg hadde håpet at jeg i dag kunne dra fordi jeg hadde energi, og fordi jeg hadde lyst. Energien var så noen lunne til stede, men jeg skulle ønske at det var lysten som ga meg det siste pushet for å komme meg ut dørene. Det var ikke energien, eller glede. Det var sinnet.

Ikke misforstå. Det var en veldig fin tur. Jeg besteg en topp, et lite fjell, kan det vel kalles. Jeg kjente glede og mestring over det. Utsikt over vann og fjell. Det var ganske fin utsikt, selv om det selvfølgelig krevde sitt, det å komme seg opp bakkene. Turen opp gikk vel egentlig like vel ganske fint. Det var verre med turen nedigjen. Plutselig så passerte jeg noen meter i rekordfart. Jeg begynte å gråte i det jeg reiste meg igjen, men jeg sluttet i det jeg innså at jeg ikke gråt fordi det gjorde vondt å falle. Det var litt vondt å falle, men det var enda vondere å kjenne på det som lå på innsiden, som har bygget seg opp over flere dager. Fallet var vel bare dråpen.

Jeg kjenner på en kvelende følelse, fordi jeg ikke kan velge hvem jeg skal være med, når. Jeg kan nesten ikke være alene nå. Det fører til at jeg føler meg alene, fordi jeg stenger andre ute, nettopp, fordi jeg ønsker å være alene. Det gir meg glede å dra ut å treffe folk. Det er noe helt annet. Men sånn ting er nå, så føler jeg meg så alene, nettopp fordi jeg ønsker å være alene. Jeg har behov for å være alene. Jeg vet ikke om noen kan forstå det. Det viktigste er vel uansett at jeg forstår meg selv.

Innen et par måneder, så er jeg samlet under samme tak med mine to fine, og bare oss, ingen andre. Det er vårt territorium. Andre får bare komme på besøk.  Da er det Syrin, Kløver og meg å finne under samme tak. Jeg gleder meg, og jeg vet det blir veldig bra for meg. Det blir fint for oss alle i sammen. Det er vi som våkner sammen, og det er vi som tar kvelden i sammen.

Ellers så kunne telting vært et fint alternativ nå. Utfordringen er bare at jeg ikke liker insekter, og at jeg ikke liker meg uten internett(eller strøm til telefonen.) Jeg kunne muligens kjøpt meg 63 nødladere, og ladet dem opp på forhånd, samtidig kjøpt noen ekstra GB med 4g. Ulempen med dette, er at det fort kunne blitt ganske dyrt. Jeg mener, tenk hvor mye hundemat dette kunne tilsvart(!) Eller hvor mange bananer(!)

Noe av det fine med å være på tur i dag, var at jeg var alene, men jeg følte meg ikke alene.

...

  • Dato: 10.06.2017
  • Tid: 20:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Bussturen med alle minnene

  • Dato: 07.06.2017
  • Tid: 21:18
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Hun setter seg på bussen. Buss nr. 2 fra Sandnes til Stavanger. Bussen begynner å kjøre. Nå begynner det, hun vet hva hun har i vente. Men hva kan hun egentlig gjøre? Hun kan ikke unngå alt som er ubehagelig. Samme hvor ubehagelig det kan føles. Samme hvor mye hun føler hun kveles.

Etter et lite stykke, så passerer vi DPS. DPS´et jeg i noen måneder var "bare for oppbevaring." DPS´et der jeg begynte å trene meg veldig syk, og spise meg veldig syk. Sykere, vel å merke. DPS´et jeg i senere tid også har blitt møtt med stygge fordommer fra en psykolog, lege, eller hva enn han var. Stedet har sett utenifra, ikke forandret seg på en prikk, enda det senest er to år siden jeg var der sist. Jeg ser en dame løpe over parkeringsplassen. Jeg vet det er naturlig, for det er midt i vaktskifte -noe som altså vil si, at noen kommer, andre går. Kanskje løp hun for å rekke noe. Kanskje løp hun for å rekke bussen på andre siden. Kanskje løp hun i håp om å klare å løpe slalom mellom regndråpene. Jeg vet godt hvem damen var. Det er ei hyggelig dame. Ting har ikke forandret seg. Det var noen gode folk der. Hvis målet hadde være å bare være på oppbevaring, de fleste gangene jeg hadde vært der, så var egentlig målet nådd.

Videre passerer vi alle kilometerene jeg har løpt i all slags vær. Jeg husker spesielt den ene gangen jeg løp i haglebyer. Da var jeg på DPS´et. Jeg håpet egentlig at noen skulle stoppe meg på veien ut. Mange av gangene. Men ingen stoppet meg. Jeg burde stoppet meg selv. Jeg løp til syren tok meg. Jeg løp til jeg gråt av utmattelse. Jeg husker hvordan kilometerene ble løpt, oftere og oftere, enda jeg ble mer og mer sliten.

Vi kjører enda et stykke. Vi passerer behandlingsposten jeg bodde på i et års tid. Der var det mange fantastiske folk. Et egentlig veldig godt opplegg. Etter hvert ila oppholdet, så begynte vi å snakke samme språket. De første månedene, var det bare meg og de. Det var ikke så mye "vi." Jeg angrer på at jeg til slutt ble så syk som jeg ble, enda det ikke er noe jeg kan angre på. Det var ikke min skyld at jeg ble veldig syk. Jeg kunne angret på all tvangstreningen jeg fortsatte, samme hvor mye jeg gikk ned i vekt. Angre på at jeg ble undervektig. Angre på at jeg ble redd mat. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Det var dessuten heller ikke min skyld.

Vi fortsetter kilometerne, mil. Vi fortsetter å kjøre forbi alle milene jeg løpte i all panikk, redsel og frustrasjon.

Vi passerer en butikk som ligger like ved sykehuset. Jeg hadde sondeernæring på tvangsparagraf, men fikk timespermisjon med mamma. Vi var på vei for å ta bilder. Jeg måtte på toalettet da vi var ute, og vi fikk låne det i butikken. Jeg vet ikke om de lånte ut toalettet til kunder fordi de var medmennesklige, og forsto at var det krise, så var det krise. Eller om det var fordi de synes synd på meg. Samme kan det være. Hvert fall. Jeg aner ikke hvorfor, men de hadde en hekkans baderoms-VEKT på toalettet. På toalettet på matbutikken(!!!!) Jeg måtte selvfølgelig tråkke på den. Jeg brøt sammen. Jeg kan aldri passere denne butikken uten å kjenne på de samme følelsene som jeg kjente på da, igjen.

Så passerer vi sykehuset. Ungdompsykiatrisk-avdeling som jeg nærmest bodde på i to år. Mye fordommer. Noe hjelp. Jeg ser fortsatt bloddammene gå om igjen,  i hodet, fra tiden da, etter paniske runder med selvskading. Jeg husker hvordan jeg fikk tillatelse på å stå time etter time på ellipsemaskinen, til tross alt for lite mat. Jeg husker alle samtalene med ulike psykologer. Noen samtaler var utrolig til nytte og hjelp. Noen av personellet hjalp meg også stort. Dyktige mennesker. Lenger oppe, lenger borte, ligger det somatiske sykehuset. Der jeg er blitt behandlet etter overdoser. Der jeg ble behandlet med to brukkede/knuste ben. Der det ble nedlagt sonde.

Jeg ankommer Stavanger. Jeg klarte reisen denne gangen også.

Jeg må huske at dette er fortid. Det er ikke nåtid. Minnene har heldigvis bleknet litt, selv om  jeg fortsatt har tendenser til å bli satt inn i tidligere situasjoner. Med årene så vil minnene forsvinne mer og mer, det samme vil følelsene jeg har knyttet til det gjøre.

...

  • Dato: 07.06.2017
  • Tid: 21:18
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

"She believed she could, so she did"

Jeg kan begynne med å dele det som beskriver alt av den siste måneden min. Nemlig et smykke jeg fikk av Jeanette.

Og då kan jeg fortsette med det som praktisk sett beskriver den siste måneden min.

Fullført skole/eksamen. Lukket døra bak meg, i Kirkegata/Trondheim, for aller siste gang. Fått hilset på valpen min.



Jeg har takket Jeanette for god hjelp, opp til flere ganger. Jeg skal nemlig ikke utelukke, at uten henne, så hadde jeg tilbrakt siste del av eksamenstiden under et tre i skogen eller noe sånn. Uvisst om det hadde blitt med telt eller ikke. Hvert fall noe lignende. Men, etter mye tårer og vilje, så gikk det til slutt. Jeg tror egentlig ikke at jeg kan si så mye mer om det, for jeg har allerede spammet sosiale medier med alt som er. Da jeg dro fra skolen den dagen jeg hadde printet til eksamen, levert portefølje og prosjektbeskrivelse.. dere aner ikke hvordan det var innimeg da. Jeg vet det knapt selv. Det er den rareste følelsen jeg har sittet med på lenge. Dog den beste. Jeg er jo ikke vant med sånn, og som sagt, jeg har jo i flere år vært skjermet fra stress -i større og mindre grad. Da hele familien ankom utstillingen, så smilte jeg bredt. Hele familien på fem, bestemor og bestefar kom! Da jeg så mamma, så løp jeg bort til henne, og var helt på gråten. Jeg klarte det, jeg er ferdig, jeg er ferdig. Klarte jeg å få ut i ord, mens jeg svelget gråten. For å feire, så dro mamma, mannen, jeg og Jeanette ut for å spise, senere på kvelden. Jeg tror jeg var den som var mest fornøyd med maten. Vi spiste på maxicansk, men jeg vet ikke hva jeg fikk. Det jeg vet er at det var grønt, var vegetar og var godt.

Det var trist å forlate trekløveren -som gjennom to år har bestått av meg, Nandita og Marte. For noen jenter(♥) Og det var vel så trist å dra fra Jeanette, som jeg har kommet så nært det siste året(♥) Det var også trist å forlate skolen. Samtidig noen andre godt-folk. Jeg takket lærerene for at de ikke hadde sparket meg(til tross for at jeg ikke har klart å holde alle andres tempo og planer.) Da fikk jeg til svar at "vi sparker ikke snille jenter, vet du." Og "husk, at det er nå det begynner." For et eventyr, og fy så trist, nå er dette kapittelet tilbakelagt.

På vei mot Sandnes, hvor jeg nå skal bosette meg igjen, så kjørte vi innom(eh, kjørte omvei) for å hilse på valpen min. Jeg var så heldig at jeg fikk velge mellom fire han-valper. Alle fire var veldig begeistret, både for meg og mamma. Det beste var vel like vel skjerfet mitt med frynser. Det å møte alle disse valpene, mor(og søskenbarn?? haha) Gjorde noe med meg. Jeg følte meg allerede som en mamma, hvert fall, sånn nesten. Det var like før jeg stakk av med alle sammen, hihi. Men jeg så hvem som kom raskest bort til meg, akkurat som på film. Og selv om alle var kosete, hvem var mest? Det var også den største valpen i kullet, men det sa de fort kunne endre seg. Da vi dro, så lå alle valpene flate utover gulvet. Det tar visst på å være valp, hihi.

Nå er det da altså 21 dager til valpen er blitt leveringsklar, og jeg kan komme å hente den. Da er den 2 måneder gammel. Vi skal feriere hos Jeanette og familien i like over en uke, før vi, altså valpen og jeg, drar hjem igjen til Sandnes. Da føler jeg meg også tryggere på å reise med den lille på toget, for vi har blitt bedre kjent(♥)

Ellers så har jeg en del fine planer fremover. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gruet meg litt til å flytte tilbake til Sandnes. Hva om jeg ikke lenger hadde noen venner etter at jeg har bodd borte i to år? Men nå innser jeg at jeg fortsatt har veldig mange fine folk i omkretsen min. Og jeg smiler bare med tanken, og er utrolig takknemlig.

Dette er allerede en bra sommer, for å si det sånn.

...

Stress med stor s og uttropstegn

  • Dato: 29.05.2017
  • Tid: 19:41
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg gråter. Jeg er fortvilt. Jeg er redd. Jeg er mye sint. Jeg er stressa. Jeg er frustrert.

Men vet du hva? Det er ok. Det er helt ok. Det er greit. Det er normalt. Det er friskt.

Det er så mye jeg har klart å kjempet meg gjennom. Både stort og smått. Mye personlig, sånne ting som ligger i det dype. Dette er til motsetning, så praktisk. Dette er så forutsigbart. Jeg har en oppskrift på dette. Det er bare siste uke av eksamenstiden. Det er bare siste uken før flytting.

Det er stress basert på praktiske ting. Og om jeg så har hatt mine tvil på at ting ordner seg med ting før, så har jeg like vel ikke grunner til å kjenne på det samme nå. Jeg har oppskrifter på dagene mine. Jeg vet hva jeg skal i morgen klokken ti, og onsdag klokken elleve. Jeg vet hva jeg skal på torsdag, og jeg har planer for fredag. Så sinnsykt konkret. Så sinnsykt enkelt. På de aller, aller, fleste måter.



Maten sklir litt over styr, enn om det ikke er grunnet spiseforstyrrelsen. Jeg har jo bestemt meg for å bli frisk. Jeg har ikke klart å ta så mye hensyn til hofta som jeg kanskje burde. Kvalmen brer seg over hele meg, nesten til en hver tid. Stress. Sinne. Det som blant annet drar meg gjennom dagene, er muligheten til fysisk aktivitet, og å omgås andre. Det hjelper meg. Det går ikke helt overens med at jeg kanskje burde avlaste hofta. Det går overhodet ikke overens. Jeg dro på spinning på fredag. Det var en helt magisk følelse. Jeg kunne glemme stresset, jeg fikk utløp for sinne. Det viste seg i ettertid å være noe av det dummeste jeg hadde gjort på lenge. Det var vondt i etterkant, for å si det sånn.

Jeg var i behandling i dag. Vi snakket mye om det som gikk bra, for det er jo mye som går bra. Veldig bra. Vi touchet også borti stresset. Det var visst også en klar oppskrift på både maten og den fysiske aktiviteten. Må spise, for å klare å stå i disse dagene. Bruke ferdigheter. Bruke alt jeg har av fornuft. Også; spise for at kroppen skal klare å reparere skader. Den traff. Vi snudde også litt om på det, når vi snakka om å kutte ned på aktiviteten, sånn at dette ikke skal bli kronisk, men gå over. "Ja, jeg har jo bestemt meg for å bli frisk. Men jeg må jo spise mindre, om jeg ikke kan trene eller gå like mye." Så fikk jeg så fint til svar "så, hvis jeg hadde vært skadet og måtte holdt meg mer i ro. Måtte jeg ha spist mindre da?" Så innser jeg.. det er vel ikke helt normalt å skal måtte planlegge et restriktivt matinntak, fordi man ikke kan være i så mye fysisk aktivitet som man ønsker!(?)

Jeg må tenke på det praktiske oppi alt. Det er så konkrete ting som står foran meg nå. Det er som en oppskrift der det står "tilsett 3 romtempererte egg." Du tar eggene ut av kartongen, knuser dem på kanten på bakebollen, slipper innholdet oppi bolla, og kaster skallet i matavfallet. Gjentar 2 ganger til. Akkurat dét er det jeg skal gjøre i dagene fremover. Jeg må også huske å puste mellom hvert punkt av oppskriften, også mellom de tre eggene.

...

  • Dato: 29.05.2017
  • Tid: 19:41
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Fra å være beskyttet mot stress, til å takle stress

  • Dato: 28.05.2017
  • Tid: 14:36
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Enkelt og greit. I snart 10 år, så har stress gjort noe med formen min. Selvfølgelig  -de fleste reagerer på stress. Man blir kanskje urolig i kroppen, synes det er vanskeligere å være til stede -her og nå, og man kan glemme det som faktisk går fint og føles fint oppi det hele. Noen reagerer sterkere enn andre. Jeg undervurderer ikke andres reaksjon på stress. Men jeg skal heller ikke skamme meg over min egen.

Flere år tilbake, da jeg gikk på skolen som tilhørte ungompsykiatrisk avdeling, der jeg var innlagt, så måtte lærene noen ganger gi meg prøven, og si "her er prøven. Den må du ta, nå. Du har en time på deg." Selvfølgelig med et hav med oppmuntring, for at det i det hele skulle være mulig for meg å gjennomføre. For jeg klarte ikke tanken på at jeg skulle ha en prøve, og alt stresset som lå bak det. Det var ikke engang alltid prestasjonsjaget som lå bak. Det var bare stress. En så liten ting, kunne påvirke alt i livet mitt, og den generelle formen. Da sier det seg selv at det var lurt å finne en smartest mulig løsning, ettersom at grunnen til at jeg var innlagt på avdelingen, var grunnet selvmordsfare. I dette tilfellet var det å få en prøve jeg ikke hadde forberedt meg på, rett i hånda. Sikkert vanskelig å forstå for dem som ikke har stått i det selv.

Jeg har ikke bosted, ingenting passer for meg og min form. Jeg kommer aldri til å få leilighet. Jeg kommer ikke til å bli bedre. Dette stresser meg sånn, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg kan ikke fullføre denne prøven. Jeg klarer ikke å fortsette å gå på skolen. Tenk på alle tingene som må gjøres. Tenk om dette ikke går. Burde jeg dra ut i dag? Burde jeg ta noen roligere dager? Hva skal jeg gjøre med livet mitt?



I flere år så har jeg vært "beskyttet" mot sånn stress. Andre måtte tilrettelegge prøver, andre måtte si til meg når jeg burde ta pauser, andre måtte være med å finne bosted, andre måtte finne ut hva som var det beste for meg. Andre måtte låse dørene når ting ble som svartest. Andre måtte til stor grad være med å organisere dagene mine.

Men så plutselig står du der.

Siste uke før eksamen. JEG KOMMER TIL Å DØ. Siste uke før flytting tilbake til andre kanten av landet igjen. JEG KOMMER TIL Å DØ. Avgjørelser om behandling videre. JEG KOMMER TIL Å DØ.

Overraskende sitter jeg her, fortsatt. Så prøver jeg å se hva dette dreier seg om. Jeg må forstå meg selv. Det er normalt å reagere på stress. Håpløshetsfølelse og rådvillhet, kan oppstå. For meg skal jeg like vel si at det kommer som et sjokk. Kroppen min er ikke blitt vant med dette enda. Jeg har, som sagt, i flere år vært beskyttet. Og hva skjedde(?) Nå står jeg plutselig helt, mutters alene. På egne bein. Selvfølgelig med støtte fra andre også. Men de er bare en krykke. Jeg står nå på begge beina selv.

Jeg har ikke ord for hvor druknet og stresset jeg føler meg nå. Det fine med det, er at jeg beviser for meg selv og andre, at jeg har kommet meg så utrolig langt. Før ville et sånn stress kunne tatt livet av meg. Jeg skal ikke si at jeg ikke føler meg litt på randen til å gi opp, og at jeg bare takler dette med hevet hode. Det er så skummelt. Det føles så stort. Jeg måtte være klar for behandlingen at jeg måtte få satt opp regelmessige timer nå i eksamensperioden. Føre var. For mange er det en så enkel sak. Du får en eksamen. Du jobber med eksamen. Du leverer en ferdig eksamen. I noens hoder blir det så mye mer enn å bare "gjøre det." Noen har rett og slett en økt sårbarhet for stress. Nå har jeg bare småting igjen. Hente bilder, plassere dem i portefølje, levere inn bilder på nett på skolen og å henge opp bildene. Så lite, samtidig så mye.

Jeg forstår deg, Ida-Michelle. I så mange år har du vært beskyttet mot stress. Nå står du plutselig midt oppi "normalen." Du skal få lov til å gråte, og å være fortvilt. Det du der i mot ikke får lov til nå, er å gi opp. I´m almost there.

Heia, heia!

(Nb: håper jeg har gjort meg klar på at jeg er innforstått med at stress er normalt.)

...

  • Dato: 28.05.2017
  • Tid: 14:36
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Bak diagnosen

  • Dato: 27.05.2017
  • Tid: 17:52
  • Kategori: Pf
  • Kommentarer: 4

Det er litt skummelt å skrive dette, selv om jeg egentlig ikke vet hva jeg skal skrive. Jeg er 1: redd for at noen skal tro at jeg synes synd på meg selv 2: redd for at noen skal tro at alt vi(jeg) gjør er sykt. Det jeg egentlig vil, er å forstå mer av meg selv.

Det er så mye fokus på at det er så mange fordommer mot denne diagnosen. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, rettere sagt emosjonsreguleringsforstyrrelse, kan noen forbinde med mange tragiske og feil fraser. Mange gjør det, dessverre. Det er også mye fokus på handlingene rundt den. Det blir stort oppstyr rundt destruktive handlinger. Handlingene kan også bli ufarlig gjort, og oversett. Det kan oppleves vondt, begge deler, på hver sin måte.

Jeg har gjentatte ganger fått følelsen av at folk rundt, kan tro at vi med denne sårbarheten, gjør ting med vilje, gjør det for å såre andre. Eller kanskje vi glemmer andre, folk rundt oss? Det er egoistisk. Og dessuten er det så vondt for de som står rundt. Tenk å leve i frykt for at venninnen, datteren din, eller kollegaen din skal dø, til resultat av destruktive handlinger.

Jeg har all forståelse for at det må være jævlig å stå utenfra å se på. Tenk å leve i den frykten, og føle seg hjelpesløs som pårørende. Og tenk på psykologen til dem med lidelsen. Kan tro de river seg i håret til tider. Og stakkars legevakten og psykiatriske avdelinger, så må møte på ansiktet ditt igjen, igjen og igjen.

I går kom jeg over mange quotes som noen med emosjonell ustabil personligetsforstyrrelse hadde samlet til et sted. Jeg fikk helt vondt inni meg. Det var faktisk hakket før jeg syntes synd på dem. Det må være jævlig å leve i deres hoder, tenkte jeg. Tenker jeg. Det er ting jeg kjenner igjen, men langt i fra i like stor grad lenger. Jeg har det ikke direkte sånn. Men andre har det sånn. Like vel så er det flere som klarer å snu dette over på seg. Stakkar dem. De forstår seg ikke på meg, oss, dem. Har disse menneskene tenkt over, at ofte forstår vi ikke engang oss selv? Har folk forståelse for hvor fortvilende det til tider kan være.

"I am not afraid of getting emotionally attached. I am afraid to getting hurt."

"I am tired of this."

I det ene øyeblikket, så kan jeg se på regnet som fascinerende. Det er så fint med regn. For en herlig lyd det gir i fra seg. For en fin stemning. Neste oppgaven på skolen, kommer til å gå kjempebra. I dag gjorde jeg en god gjerning. Jeg vil reise. Jeg vil rydde og vaske hele leiligheten. Kanskje sortere alt ned til hver minste detalj? Klokken er to på natten, men kanskje jeg skal bake like vel? Tankene raser avgårde. Jeg har det bra, kjempebra.

I den andre øyeblikket, så kan jeg oppleve livet som totalt svart og håpløst. Jeg kommer aldri til å klare dette. Jeg burde skade meg selv. Jeg klarer ikke stå i denne dagen. Jeg er et dårlig menneske. Jeg klarer ikke leve lenger med disse ekstreme svingningene. Det kommer aldri til å bli bedre igjen.

Alle har det ikke helt likt. Men noen har, noe lignende. Dette er vel deler av det diagnosen beskriver. Hyppige emosjonelle svingninger. Ei så har jeg det heller så ekstremt nå, som det var før. Heldigvis. Spesielt det siste året, så har jeg utviklet meg enormt. Det er mere nyanser mellom det svarte og det hvite. Jeg klarer til en mye større grad, og unngå destruktive handlinger. Det går lenger og lenger tid, mellom de gangene alt føles håpløst. Og jeg har lært meg å takle ting på mer hensiktsmessige måter.

Og hvis jeg skal fortelle noe som ligger dypt inne, så må jeg si at jeg også er redd. Psykologen kan kanskje være noe bekymret til tider, familien kan være så bekymret at de ikke klarer å tenke på noe annet. Venner kan være bekymret, og ha vansker med å formidle det, forholde seg til det på en okey måte. Men vet du hva? Jeg er også redd. Jeg er til tider livredd. Jeg er så innmari redd for å bli en del av selvmordsstatistikken, eller så er jeg redd for å virkelig bli skadet for livet, etter en destruktiv handling. Redd for å bli hjernedød, redd for å bli lam, redd for å brekke alt jeg har. Her kommer også fokuset på fordommer frem. Jeg er også redd for å ikke bli tatt seriøst, eller få den hjelpen jeg trenger, når jeg har det skikkelig dårlig. 

"Sometimes it´s as though a light switch just turns off my head overnight. I can be very happy with someone -or about something. And then very sad or even angry."

Jeg har kommet kjempelangt, men jeg har fremdeles mer, og dypere svingninger enn gjennomsnittet av befolkningen. Det er til tider ekstremt slitsomt, skummelt, utmattende og jeg kan føle meg rådvill og hjelpesløs.

Jeg vil bare si til meg selv, at jeg forstår at du fremdeles har det ganske utfordrende til tider. Det er så mange og overveldende symptomer som liggere bak diagnosen. To poler. Grensen som bli krysset, både i den ene og andre retningen. Det er så mye som skjer innvendig, og det er til tider ganske ekstremt. Like vel så skal du også har creds. Du har svært skjeldent en dårlig uke lenger. Ei heller måned. Det går en dag, eller kanskje maks en liten uke, så har du klart å hente deg inn igjen. Det sier noe om hvor langt du har kommet, og hvor hardt du har jobbet. De vondeste tankene og følelsene, kommer skjeldnere og skjeldnere, selv om de fremdeles dukker opp i tide og utide. Men du er klar over ting, du jobber med det. En dag har du ikke diagnosen på papirene dine lenger. Ei heller så sterke symptomer. Mest sannsynlig så vil symptomene forsvinne helt. Det har jeg all tro på.

...

 

  • Dato: 27.05.2017
  • Tid: 17:52
  • Kategori: Pf
  • Kommentarer: 4

Ikke overdrivelse eller underdrivelse

  • Dato: 24.05.2017
  • Tid: 23:13
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg vil ikke overdrive, og si at alt er fint, flott, jeg svever på en rosa sky. Jeg vil heller ikke underdrive. Jeg vil så sårt komme til uttrykk med den gleden og lettelsen jeg kjenner på om dagene. Samtidig så må jeg også stoppe litt opp, og la de mer krevende minuttene, timene.. bare komme. Ikke skyve dem unna, eller fortrenge. Jeg har jo faktisk kommet meg veldig langt, og med det så ligger det også at det har blitt flere nyanser i livet mitt. Alt er ikke bare svart eller hvitt.

"Jeg vil ikke underdrive"

Hvordan beskriver man det, når alt, det meste, ser ut til å gå på skinner(?) Både det ene og det andre, faller av merkelige grunner, på plass. Det føles så rart når det ikke lenger ligge så mange uløste gåter i kroppen. Det blir litt sånn.. hva skal jeg bekymre meg over? For all del, det finnes alltid noe. Men det å fått løst opp i de største, betyr så enormt mye for hvordan jeg har det. Jeg har ikke noe som lenger slår pusten ut av meg, selv om jeg enda har noe som ligger å gnager litt. Like vel så skal jeg ikke klage. Sånn er ofte livet for oss alle, hvert fall fra tid til annen i løpet av livet. Det er okey. Det er en del av det å være menneske.

"Jeg vil ikke overdrive"

Jeg gråt i dag. Masse. I behandlingen nå, så har vi om tilgivelse/gi slipp på. I hodet mitt startet det med enkelthendelser/setninger som har truffet meg på en eller annen vond måte i livet. Liksom, som jeg skal jobbe med å gi slipp på/tilgi. Ikke for andres del, men min egen. Det er dét det handler om.

Hendelser og ord som har slått meg hardt i magen på noen måte, bare ballet på seg. Til slutt holdt jeg på å drukne. I følelser. I tårer. Jeg ble kvelt på barneskolen, noen ganger. Utfrysing ved start på ny skole. Personale har ledd av selvskadingen min, før den ble alvorlig. Før jeg ble skadelig tynn, så ble jeg sånn halvveis latterliggjort, hvert fall ikke tatt på alvor, da jeg skulle tvangsinnlegges med sonde, "for jeg var jo ikke tynn." Dette måtte gjøres, bare fordi jeg ikke spiste, og det var i ferd med å bli veldig farlig. Med vennlig hilsen lege med navn, anonym. Og generelt meg, i en sårbar alder. Fra man blir femten til tyve år, så jobber man kanskje ekstra med å finne seg selv. På de årene, hadde jeg mistet meg selv som mest. Så, ja. Alt gikk gjennom hodet mitt. I rekordfart. Ikke bare setningene som nevnt, men sånn type 150 ting i tillegg. Pluss, minus. Jeg ble heldigvis oppmuntret til å ta en prat etter ukas gruppebehandling. Det hjalp på. Det ser du, kjære meg selv, det er ikke så mye som skal til, lenger. Jeg har vokst. Jeg har utviklet meg. "Du er sterk. Du har kommet deg så langt. Det er ingenting som tilsier at du ikke skulle klart å stå i disse tankene og følelsene denne gangen også." Og de hadde så rett, de hadde så rett.

 

Som du kanskje skjønner, så går ting både opp og ned. Jeg har det veldig bra for tiden. Samtidig så er det ikke så mye som skal til før jeg når hakket før kokepunktet. Så går det også fint på en måte, for jeg lander relativt raskt igjen. Før jeg vet ordet av det, så står jeg bare å putrer igjen.

Det går fint, jeg kan leve med dette. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg ikke nådde hakket før kokepunktet så raskt. Men forskjellen fra før og nå, er at det skal veldig mye til for at jeg når selve kokepunktet, selv om det når punktet før. På kokepunktet så mister jeg kontroll, eller mister jeg så godt som kontrollen. For å si det sånn, så har jeg tall på hvor mange ganger det har skjedd det siste året. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det var året før, året før det, og årene før der igjen. Det sier sitt. Det går riktig vei. Det får meg til å smile. Jeg har endelig frisk kontroll på livet igjen. Sånn, for det aller meste.

I går ble jeg veldig stresset etter en telefonsamtale. Jeg følte verden raste lettere i grus. "Jeg må i en dyrebutikk. Jeg må minne meg selv på hva jeg kjemper for." Sånn klarte jeg ikke før. En sånn samtale kunne ødelegge hele dagen min, og kanskje store deler av uken. Kanskje kunne jeg også til resultat av det, gjøre dumme ting. Nå var det en vanskelig time. Såvidt litt vanskelig like før jeg sovnet. I dag føles det greit. Det er andre ting som opptar tankene mine. Den ene tingen, tar ikke over resten av uken min.

Økonomi, bosted, midlertidig bosted, nytt familiemedlem, flytting, videre behandling. Noen ting er litt sånn halvveis enda, men det meste er omtrent i mål, hvert fall sånn foreløpig, og det har jeg bestemt meg for å nyte, så lenge det varer. Kanskje er det en uke til neste store gåte/utfordring? Eller kanskje tre år. Jeg lærer vel mer og mer at det ikke er noe vits å bekymre seg for det man like vel ikke kan gjøre noe med, eller å ta sørgene på forskudd. Jeg jobber med å la denne mantraen ta en større del av livet mitt. Den er ikke helt på plass enda, men den er på vei. Den kommer vel mer og mer på plass, jo flere erfaringer jeg får meg.

Woops, nå tror jeg at jeg har skrevet for mye igjen.

Gratulere til deg som leste alt. Igjen. Dere fortjener egentlig en medalje for hver gang dere gjør det. Jeg lurer egentlig litt på hvem dere er også, når det skal sies.

Skrivest, snart. Men det vet dere jo.
...

  • Dato: 24.05.2017
  • Tid: 23:13
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Da jeg var "tynn"

Man leser flere steder, sykdommen og tallene på en måte blir litt romantisert. «Se hva jeg klarte. Se hvor syk jeg var! Se hvor lite jeg veide.» Jeg blir ikke direkte trigget, men jeg føler meg mislykket, og noe i meg får meg til å tenke at det ikke er krise om jeg faller tilbake. De får til alt, de fikk til alt, enda de så ut som pipestilker. Jeg snur det tilbake på meg selv og egen historie. «Kanskje jeg bare var svak, kanskje jeg kunne presset meg selv enda litt, kanskje jeg ga opp for tidlig.» For det hadde jo vært mulig å fungere bra på en så lav vekt, eller med så stor grad av sykdom i hodet, for andre klarte det, klarer det. Da kan vel jeg også?

Om jeg leser tilbake i dagboknotater og blogginnlegg, fra 3-4 år siden, så blir det motsatte bevist. Jeg var ikke så velfungerende som jeg kan lure meg selv til å tro at jeg var. Jeg hadde det overhodet ikke bra med meg selv. Kanskje klarer noen å formulere seg slik, og komme til uttrykk med at en kan leve fint med anoreksi og/eller undervekt(eller bulimi.) Kanskje klarer noen det også. Men jeg kan ikke lyve, eller pynte på sannheten, verken for meg selv eller andre. Det blir helt feil. Det var ikke et bra, eller okey liv å leve, for meg. Jeg hadde det jævlig, og det la et slør over absolutt alt jeg gjorde, selv om jeg selvfølgelig hadde bedre dager, og opplevde fantastiske øyeblikk. Tiden som var, vil jeg heller beskrive som jævlig, enn å lage en overskrift med de dramatiske tallene, eller breie ut om alt jeg fikk til, på tross av sykdommen. Eller, kanskje jeg kan legge frem hva jeg fikk til på tross for sykdommen, men ikke hva jeg fikk til med sykdommen. Man kan jo få til alt med sykdommen, eller?

Jeg dro jo feks på familieferie til Tyrkia. Det kan høres veldig fint ut. Selv om jeg var på vei til å bli alvorlig syk, og egentlig var det da også, så fikk jeg hvert fall dratt. "Ida-Michelle var så syk at hun kunne blitt hindret i å dra på ferie." Oi, så syk jeg var. Dramatisk overskrift. Finito med det(?) Men så fikk jeg jo dratt, og det, selv med spiseforstyrrelsen. Fungerende, eller? Det som ikke kommer frem, er hvordan jeg frøs, selv om gradene var bikket 35 i pluss, at jeg ble så ubegrensa sur og skuffet over/på søsteren min, fordi hun hadde aircondition på, på rommet vårt. Hvordan jeg levde på de samme matvarene. Hvordan jeg den ene morgenen våknet i panikk, og frykt for å legge på meg, og i det la ut på en joggetur i Tyrkias gater, og kom hjem med mat til de andre jeg dro med. Hvordan jeg hatet meg selv etter turen, fordi jeg hadde spist "så mye" og "så skummel" mat. Alle kropsskjekkingene. Frykten for mat. Frykten for å legge på meg.

Det er ikke så fint og fantastisk å være "tynn." For det første så så jeg aldri på meg selv som "tynn", eller undervektig. Og mesteparten av tiden så tenkte jeg at andre begikk en stor feil med å tro at jeg var syk. Og foto-turene jeg hadde? Det var magisk, en terapi, de øyeblikkene jeg sto foranet kameraet. Men når jeg skulle dra for å finne meg et fint skogholt, med kramper i hele kroppen, og svimmelhet herfra til månen.. og når jeg skulle kle på meg til shoot, og fikk gjentatte sammenbrudd fordi "jeg var så feit."


De lave tallene, mellomrommet mellom lårene, dragerygg, hofteben så spisse som spyd. Jeg klarte ikke å være sosial, fotografere, spille i korps, gå turer, trene, lage kort, se serie, lage mat, shoppe, reise eller lese i interiørblader med hele meg. Fordi en del av meg var midlertidig satt på vent, og druknet i sykdom. Hvis du har på deg solbriller, blir alt du ser på, litt mørkere. Samme med en spiseforstyrrelse. Hvert fall for meg, og også for flere andre.

Det kan høres så fint ut. Dette med de lave tallene, og alt man får til med spiseforstyrrelsen. Men er det egentlig så fint, og er det egentlig et liv man ønsker å leve?

Jeg synes hvert fall det er så utrolig mye bedre å kunne leve med hele meg. At både kroppen og hodet er med meg. Sånn var det ikke når kroppen holt på å knekke, sånn nesten bokstavelig talt. Sånn var det ikke når tallene på vekta lyste under xx. Sånn var det ikke når jeg levde på adrenalin og sult.

Da var ikke så sinnsykt kult å være tynn. Det var egentlig ganske jævlig.

...

Seier, langflat og sekstende

  • Dato: 16.05.2017
  • Tid: 16:55
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Jeg sitter på kafé. Alene. Faktisk. Jeg, sitter på kafé, alene. Jeg må bare gjenta det, sånn i tilfelle dere ikke fikk det med dere. Jeg sitter på kafé alene(!!!)

Jeg dro i hovedsak på kafé for å jobbe. Ant etter der kommer punktet, avlede, fokusere, egentlig, bare ha det bra. Så har det seg nå en gang sånn, at damen som sitter ved siden av meg, hun har nok ikke akkurat de samme intensjonene. Hun er veldig irritert. Kanskje frustrert? Kanskje oppgitt? Jeg vet ikke helt. Noe er det, for det hører jeg, selv om jeg prøver å ikke høre. Hun prater med noen i telefonen. Jeg føler hun prater til meg.

Men, for å ikke ødelegge dette store øyeblikket, så må vi fokusere på det som er bra. Først, la meg introdusere et glansøyeblikk fra turen jeg og Jeanette hadde i går. Jeg snurret rundt. Falt. There you go.

Jeg og Jeanette prata om å dra på biltur. Selvfølgelig med hun som sjåfør, siden jeg, til mitt forsvar, ikke har lappen. Dere skal tro vi var på flere timers reise! Der i blant så sto jeg i sko, bare legger og kjole, for jeg skulle bare spurte over en "liten" snøflekk, da vi ble stanset på ferden vår, grunnet snø. Den lille snøflekken var så stor at jeg sank nedi, og til slutt så sto jeg med snø langt opp til leggene, og opp mot hofta. Jeg skrek "JEANETTE!!!" Akkurat som at var hennes skyld at jeg tenkte at det ikke fantes så dyp snø noe sted, i mai? Uansett. En fantastisk tur. Dere som følger meg på Facebook, har fått høre litt mer. Dere jeg prater med i hverdagen, har fått hørt det meste.

Jeg skal ikke si at jeg jublet da jeg våknet opp til skoledag i dag. Like vel så klarte jeg på en eller annen måte å samle meg, for å hive meg ut dørene. På vei mot skolen, så ble hofta bare verre og verre. Så slår det meg at legekontoret jeg fikk beskjed av legevakten jeg skulle ringe, men som jeg har utsatt å ringe.. har stengt i morgen. Eh, ja, 17. mai sier vel sitt. Og så får jeg time. I dag, om to timer? Jeg som var så stolt over å ha kommet meg mot skolen. Faktisk ganske stolt. Men så ente jeg opp med å gå meg vill på vei til legekontoret i stedet. Så skal det sies at det ikke var så forferdelig å gå seg vill like vel, når man først har noen å gå seg vill med. Jeanette var så snill og stilte opp, for jeg turde ikke møte opp til legen alene. Jeg var redd for at jeg skulle få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse i hofta. Det viste seg omsider å være en snill fyr jeg møtte på. Jeg kunne til og med si hvilket vann jeg var på tur rundt da jeg først begynte å få disse smertene. For han var nemlig fra hjemstedet mitt. Og nå var vi begge i Trondheim. Det var litt morsomt, selv om dere sikkert ikke synes det.

Det er egentlig ikke meningen å klage om vondt´ene mine. Jeg skal heller rose vennene mine som stiller opp som bare det. Når vi går på butikken så bare "jeg kan ta den for deg." Så har jeg jo lyst til å insistere, men så innser jeg at jeg ikke har mer enn to hender.

Ellers så er det 16. mai i dag, som sikkert alle vet. I morgen er det et år siden jeg følte meg så intenst alene, tross store folkemengder ute på 17. mai, at jeg gjorde et forsøk på å ende livet mitt(og litt andre ting.) Tross mange år med sykdom, så har jeg omtrent aldri følt meg alene. Men i fjor tok kaka. Jeg tror kanskje mamma var litt bekymret da hun spurte om hva jeg skal på 17. mai i år. Jeg har jo ikke mulighet for å dra hjem til familien min, grunnet eksamen, og blir dermed igjen i Trondheim. Men så har det seg sånn, at i år skal jeg på min første(!) sjampagnefrokost, før jeg så senere skal ut å se på tog med noen, og deretter er invitert på grilling.

En siste ting. Jeg og mamma pratet litt over meldinger i dag. Så skulle jeg ut å møte noen, og samtalen ble dermed satt på vent. Senere ser jeg at jeg har fått meldinger og tapte anrop. Kanskje var hun bekymret. Jeg vet ikke. Så måtte jeg svare med at jeg har jo fått meg et liv nå!! Ja, jeg har faktisk fått meg et liv. Jeg har nå alltid hatt meg et liv, men nå lever jeg også et liv.

...

  • Dato: 16.05.2017
  • Tid: 16:55
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Nei takk, ikke saft

"Se her, jeg har med saft. Gul saft! Men den er ikke sukkerfri."

 "Ehmmmmm, neitakk!"

"Du som var så tørst. Og du kan ikke drikke fordi det er sukker i safta?"

Jeg ser på flaska. Prøver å skyve den bort. Prøver å tenke den bort. Hvilken saft er det? Hvor mange kalorier er den i den? Hvor sterkt er den blandet? Det er sukker i den, men nøyaktig hvor mye? Det sies jo så mye om hvor farlig de flytende kaloriene er. Jeg kan jo ikke drikke dette(!)

"Eh, neinei, men neitakk."

"Det var jo du som skulle bli frisk!"

"EHM, OK, TAKK!"

Det var ikke det beste jeg har smakt, det gjorde det desto enda skumlere.

Jeg vet ikke hvor mye saft jeg drakk. Eller hvor mange kalorier den inneholdt. Men det spiller vel i det store og hele ingen rolle heller. Jeg gjorde noe helt normalt. Jeg gjorde noe helt ufarlig. Jeg møtte en frykt, og trosset en stor del i meg.


Ellers så snuffler jeg litt om dagene, men jeg reiser meg også. På to uker, så har jeg nå bare snufflet nevnverdig to(!!) ganger! Jeg har hatt tolv dager med masse friske handlinger, og to dager mer i retning av det livet jeg kjemper meg for å komme ut i fra. Jeg har ikke peiling på hvor lenge det er siden noe sånn skjedde sist. 12 "perfekte" dager på to uker! Det er mange måneder siden. Kanskje også år. 

Jeg gjør mye jeg kjenner en automatisk motstand over om dagene. Men så må jeg stille meg selv spørsmålene; "Hvilket liv er det jeg ønsker å leve? Andre gjør det, da kan vel jeg også?" 12 gode dager på to uker, kommer heller ikke kostnadsfritt. Med 12 gode dager, så mener jeg tolv dager der jeg har handlet i friske handlinger. Tankene og følelsene som kommer, er ikke alltid like lett å møte. Man skulle ønske man kunne gjøre som "alle andre" uten å bli kjeftet på av seg selv,  og angre i etterkant. (Men det kommer!!!)

Etter så mange år med spiseforstyrrelser, så er det mye som er åpenbart at er sykt, og har vært sykt. Det skumle er at det også finnes ting man kan glemme at er sykt, for man har levd i disse sporene, og etter de samme reglene i mange år. Det er vel ikke sykt å takke nei til saft med sukker? Men når du takker nei til noe på grunnlag av frykt, eller regler, så blir det faktisk sykt. Så har jeg da lært. Blitt påminnet. Blitt oppfordret til. "Gjør det motsatte av det tankene og følelsene sier du skal gjøre."

Jeg gjør så mye feil om dagene, som med andre ord betyr rett og friskt. Jeg skammer meg over meg selv, samtidig som at jeg også er litt stolt. Jeg er litt redd, men jeg kjenner også på håp.
...

Den siste uka

  • Dato: 12.05.2017
  • Tid: 15:21
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Noen ganger har jeg behov for å oppdatere. Jeg tror ikke at det er dere, jeg i utgangspunktet har behov for å oppdatere for, kanskje vil dere heller ikke bli oppdatert. Jeg trenger uansett å oppdatere, for meg selv. Når jeg oppdaterer på bloggen, så blir det ofte en helt annen oppdatering enn i hodet mitt. Jeg skal prøve å illustrere med følgene:

I hodet mitt: jecimelkldhcmcl

På bloggen: a, b, c, d, e, f, g

Likevel så skal jeg ikke si at alt på bloggen blir kronologisk og oversiktlig. Sånn vet jeg jo godt at det ikke er. Det vet jo dere også.



Jeg må faktisk kjekke kalenderen min for å finne ut hva som har skjedd ila denne uka. Fotografering, konfirmasjon, møte på nav, og reisen tilbake til Trondheim.

Fotografering.. jeg har fotografert så mye i det siste, mer enn jeg noen ganger har gjort! Jeg stortrives med å drive så smått på med egenprosjekter, der man selv er fri til å gjøre hva man vil, i håp om å klare å til slutt legge frem et best mulig resultat. Jeg tror egentlig ikke jeg skal si mer om fotografering. Alt alle rundt meg hører meg si er eksamen, eksamen, eksamen. Man snakker mye om at man ikke er en sykdom, men at man har en sykdom. Jeg begynner faktisk å bli litt usikker, på om jeg har en eksamen, eller om jeg er en eksamen. Kanskje jeg til slutt mistet hele identiteten min. Jeg har ikke rødt hår, jeg liker ikke lenger mat, jeg liker ikke lenger andre mennesker, eller å reise. Jeg er bare blitt en eksamen liksom. Neida, joda.

I konfirmasjonen lærte jeg meg starten på en sang. En veldig fin sang. En veldig komplisert sang. Eller, den var komplisert for meg. Jeg lærer ikke piano så lett. Ellers så holdt jeg også en mini-tale, selv om det ikke var planlagt. Den besto i det hele av at jeg sammenlignet irritasjonen man kan føle over andre, med å være sulten i en fornøyelsespark. Noen ganger kan man bli sint og irritert på andre, fordi en har noe inni seg -som ikke trenger å være sult. Det som kan gjemme seg inni´en, kan være med på å gjøre en litt blind på det fine som skjer mellom oss mennesker også.

Så var det møte på nav. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si, enn at kontakten jeg har der, er veldig støttende. Jeg møtte opp på kontoret hans, faktisk mer sliten enn jeg har vært på lenge. Men han lot meg ta den tiden jeg trengte. Verken var jeg sprudlende, eller satt strak i ryggen. Like vel fikk vi gjort ting. Med det så gikk jeg ned 10 kilo i vekt, selv om 8 av dem kom på igjen når jeg innså at dette faktisk handler om søknader jeg skal få svar på, og som jeg enda ikke vet om kommer gjennom. I hvert fall, så har jeg gjort min jobb. Og dét er faktisk ikke verst.

Hva skal jeg si om hjemreisen? Dette var trolig siste gang jeg tok flyet fra Sola til Værnes, for å komme hjem. For hjemmet mitt er snart ikke i Trondheim lenger. Jeg kjenner faktisk at jeg blir litt sentimental av å tenke på det. Utsetter å pakke ned, sørger for å ta ekstra dype åndedrag for å bli mettet på trøndelagslufta. Ser meg ekstra godt om når jeg trasker rundt i Trondheim´s gater. Ikke fordi jeg ikke skal tilbake en gang, for det skal jeg sikkert(!) Men dette blir nok (første og)siste gang jeg bor i Trondheim.

Det føltes godt å være tilbake i Trondheim. Tilbake til behandling, tilbake til godtfolk. Tilbake til skolen. Tilbake til å ha et hjem for meg selv. Jeg har allerede rukket å både hatt time med psykolog, og vært i gruppebehandling. Og jeg har vært i veiledning for eksamen på skolen. Og jeg har fått gode klemmer. Ikke minst så har jeg ledd, smilt, og fått hjelp, ettersom at hofta mi har begynt å streike. Det gjør vondt, og jeg måtte spørre hun ene som jobbet i butikken, om jeg kunne putte yoghurten jeg skulle ha, oppi lomma på vei til kassen. Det fikk jeg, men jeg følte meg ganske kriminell. Det er med andre ord ikke bare lett å humpe rundt meg to ekstra ben, eller, kaldt krykker. Men det skal snart bli bedre, har jeg bestemt. Så det gleder jeg meg til.

Egentlig så går ting veldig bra nå. Jeg har egentlig være ganske travel. Jeg smiler mye. Jeg vil ikke flytte, men så gleder jeg meg til jeg har flyttet. Også ler jeg, enda litt.

...

  • Dato: 12.05.2017
  • Tid: 15:21
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Alle bruddstykkene

  • Dato: 05.05.2017
  • Tid: 12:51
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Hun har tro. I løpet av den tiden hun har vært behandleren min, så har hun aldri hørt meg tatt et så tydelig valg. Det finnes folk rundt meg, som stiller sine spørsmål. På en måte er det vondt, på en annen måte så er det meningsløst. På en helt annen måte, så er det forståelig.



De eneste som egentlig, med god grunn, kan uttale seg om mine valg og oddsene for at det jeg strekker meg etter, skal nås, er de rundt meg som får med seg alle bruddstykkene i prosessen min. De som bare får med seg litt, har både grunn til å stille spørsmål, men det er like vel dumt å anta på grunnlag av tidligere historie. Man vokser jo. Man utvikler seg. Man stå i en prosess, som man vokser i. Heldigvis. Noe kan være likt, men mye kan også ha forandret seg.

"Det har liksom vært sånn; 2 skritt frem, 1 skritt tilbake."

Det er forståelig at folk stiller spørsmål, blir redde, og blir sinte når jeg gjør dumme ting. Det er jo tross alt ikke bare skrubbsår jeg, sykdommen, har utsatt meg selv for gjennom disse årene. Det har vært både alvorlige ting, og mindre alvorlige ting, over flere år. Egentlig mange år. Jeg fortjener likevel også å bli stolt på. Jeg er jo ikke bare sykdom. Jeg er faktisk ingen sykdom. Jeg har en sykdom. Jeg har likevel ikke bare sykdom inni meg, og det er ikke bare sykdom som definerer handlingene mine. De siste årene/det siste året, har det jo blitt så mye friskt! Det fortjener jeg all ros og klapp på skulderen for. Jeg fortjener mer enn bare skepsis.

Jeg forstår skepsisen, også. Så er det store spørsmålet. De store spørsmålene. Skal du ikke kunne glede deg over en uke med sol, fordi du vet at det vil komme regndager igjen? Og ikke minst. Skal du gå rundt å tenke at du kommer til å få kreft igjen, fordi du har hatt kreft før? Man har kanskje større risiko for tilbakefall. Men de eksempelvis 8 friske årene mellom første sykdom, og første tilbakefall. Var det virkelig verdt å bruke så mye tid og energi på å tenke at kreften kommer til å komme tilbake? Hva med å rett og slett bare nyte de kreft-frie årene? Det kan finnes ting man kan gjøre for å forebygge. Men blant de tingene, ligger ikke det å bekymre seg for en ny runde med kreft.

Det er for eksempel bare jeg og de næreste rundt meg i behandlingsapperatet, som kan forstå dybden i ordene mine når det gjelder visse ting. Kanskje noen av mine næreste utenom behandlingsapperatet også. Nettopp fordi de får med seg mer enn bare bruddstykkene i livet mitt.

Det at jeg nå tar tydelige valg på friskveien, gjør at jeg fortjener all ros og skryt jeg kan få. Selvfølgelig først og fremst fra meg selv. Jeg sier ikke at det bare blir lett, fryd og gammen. Jeg vet det vil bli jævlig. Jeg vet det er mange prosesser jeg må gjennom, jeg vet det kommer til å koste meg mye. Jeg vet at det er valg jeg kommer til å angre på. Jeg vet det kommer til å friste å legge seg langflat for spiseforstyrrelsen, og også handle i retning av ikke-eksistere mer. Og hvem vet? Kanskje jeg om en uke gjør dumme valg, igjen. Eller kanskje om et halvt år. Men du kan også bli syk om en uke, eller et halv år! Skal du da ta eventuelle sørger på forskudd? Det jeg har tro på, er at det å ha tro på seg selv og friske valg, er med på å forebygge tilbakefall. Nå velger jeg å stå for valgene jeg har tatt. Nå velger jeg å ha tro på meg selv.



...

  • Dato: 05.05.2017
  • Tid: 12:51
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Nå er jeg lei

"Hva mener du med at du er lei?"

Jeg og ei tidligere venninne, satt en gang og prata om fortvilelse over at personalet ved et dps jeg var innlagt ved, ikke forsto/forsto lite av spiseforstyrrelsen. Selv hun forsto mer, og hun var en av de største matelskerene, nøyt maten, og hadde et helt avslappet forhold til det. Vi prøvde å komme frem til en forklaring på hvordan det egentlig var å leve med en spiseforstyrrelse. Så kom ordene.

Tenk hvis vi hadde plassert de i et helt hvitt rom. I en uke. Med en radio som pågår, hele døgnet. Kanskje de hadde forstått da. "Du er stygg, du er feit. Nei, ikke spis dette. Hvis du spiser dette, blir du feitere. Du trenger å gå ned i vekt. Ingen sier at du trenger å spise, da trenger du ikke spise. Du har ikke et problem, for du er jo ikke undervektig. Legg deg ned på gulvet å tren. Mer sit-ups. Ta enda hardere i. DET VAR IKKE GODT NOK! Alle synes du er stygg. Alle andre synes også du burde gå ned i vekt. Du kommer aldri til å klare å leve med deg selv om du ikke går ned i vekt. Mat er farlig. Du burde kutte ut fettet. Helst karbohydratene også. All mat inneholder noe som er fy, så du burde unngå å spise. Tenk hvor mye du kan gå ned i vekt, om du nesten ikke spiser på en uke. På to uker. På tre uker. Og folk har jo overlevd en måned uten mat? Når du har gått ned nok i vekt, så kan du begynne å spise som alle andre spiser igjen."

Og ja, youknow.

Jeg begynner vel å se at jeg virkelig begynner å bli lei -av disse ordene, av disse handlingene. Hva er det jeg har drevet på med? Jeg har byttet batteri på radioen, flyttet på antennen, plasser den i riktig enda av rommet. Jeg har tørket støv av den. Jeg har behandlet den som en Gud.

I det siste så har jeg spist ting med kunstige søtstoffer, og ting med sukker. Jeg har spist ting med grovt mel, og ting med lyst mel. Jeg har drukket smoothie, og jeg har spist is. Jeg har spist matvarer med mindre fett, og jeg har også spist smør. Alt, fordi jeg er lei. Jeg nekter å ha det sånn lenger. Jeg nekter å ha 8-9 nye år med dette. Jeg nekter. Det er ikke verdt det. Det er bare vondt å vanskelig.

Livet er så mye mer. Det har jeg for lengst begynt å erfare igjen, etter så mange år i pausemodus. Nå ønsker jeg å leve enda mer, gi slipp på enda mer av det som holder meg tilbake, det som drar meg ned. Jeg er lei. Nå er jeg lei. Sånn på ekte liksom.
...

Når minnene går igjen

Du hører kanskje om tilfeller der noen har opplevd en traumatisk hendelse, og selv de minste små ting i hverdagen kan føre kroppen og følelsene tilbake til den tiden, da. Kanskje tenker vi bare at det er de mest åpenbare tingene. Som ved voldtekt. Eller kanskje en bilulykke. Eller kanskje et dødsfall. Og hvem hadde vel trodd at ens egen sykdom, kan gjøre nettopp dette, føre kroppen og følelsene, tilbake til den tiden, da?

Heldigvis så har det blitt noe svakere de siste par årene, det siste året. Det vel kanskje som det sies; at tiden leger sår.

Jeg kan passere stedet jeg brukte å tvangstrene for å forbrenne kalorier, på alt for lite mat, noe som på sikt førte til at for mye smerter i kroppen. Plutselig så er det som at jeg kjenner svimmelheten. Kjenner krampene i bena. Kjenner smertene i ryggen. Kjenner håpløshetsfølelsen, og ikke minst, kjenner anger for all maten jeg noen ganger har spist i hele mitt liv. Nå, selv om det egentlig var da.

Her om dagen så var jeg på besøk på sykehuset. Bildene gikk om igjen i hodet. Jeg husker at jeg ble følgt av to fra der jeg bodde. Det var fantastiske mennesker, men jeg synes ikke det var like fantastisk, det at jeg ikke bare fikk bli værende i min lille, påbegynte boble. Jeg hadde ikke tatt til meg verken næring eller væske på alt for lenge. Vi var på samme parkeringsplass, var på vei inn i samme inngang. Jeg kjente slitsomhetsfølelsen bre over meg. Jeg kjente redselen. Jeg kjente fortvilelsen. Da som nå. Jeg ser bruddstykker fra da sonden ble lagt ned, og bruddstykker fra angsten jeg opplevde etter sondemåltidene. Jeg husker ordene, som om de skulle blitt sagt i går. "Du bare  samarbeide. Dersom du ikke tar i mot sondematen frivillig, så må vi bruke makt. Samme skjer hvis du drar den opp." Tenk deg. Den frykten. Når det du frykter som mest, blir presset inn i kroppen din, mot din egen vilje. Det var jævlig. Det var også jævlig å få disse bildene igjen på netthinna, og ikke minst, følelsene.

Du vet hvis du har tippet, og tallene nærmer seg.. millionær for deg? Den spenningen. Akkurat denne spenningen, bare kanskje enda sterkere. Spenningen, over hva vekten ville vise, i dag. Feil tall, kvelte meg med angst, tårer og fortvilelse. Noen ganger ser jeg meg selv gå opp på vekta, se tallene jeg den gang så, for så å kjenne en anelse av panikk i hodet. Den samme panikken. Det føltes ikke som om det var et, to, tre år siden det skjedde. Det kunne like gjerne vært den samme morgenen jeg gikk på vekta.

Jeg begynner mer og mer å innse, hvilken påkjenning disse årene hadde, har, på kroppen min. Jeg begynner mer og mer å innse, at så langt tilbake, kan jeg ikke falle, igjen. Et bilde, en lukt, en setning. Det kan være nok til at jeg er tilbake i tid. Heldigvis så har det blitt så mye bedre, for lenge så var det sånn at jeg begynte å gråte hver gang jeg ble satt tilbake i tid, i gamle minner, vonde mareritt.

Jeg synes ikke synd på meg selv. Det er ikke synd på meg. Jeg bare sparker meg selv litt i baken. Det trenger jeg noen ganger.

Heldigvis er ting blitt så mye bedre. Heldigvis skal ting bli enda bedre.
...

Hva skal jeg gjøre neste år?

  • Dato: 30.04.2017
  • Tid: 11:19
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Hva er planene mine fremover? Skal jeg flytte til en annen by? Studere/fullføre vgs?

(Hyggelig med spørsmål, forresten!)

Hva jeg skal gjøre neste år, har i flere måneder for meg vært et mareritt å tenke på. Jeg har vært så utrolig usikker. Skal jeg fortsette å bo i Trondheim? Skal jeg flytte tilbake til hjembyen min, Sandnes, hvor resten av familien min bor? Hva skal jeg gjøre i tiden fremover? Bare ha fokus på det prosjektet som jeg såvidt har fått begynt på i Trondheim? En x antall stilling i en "jobb" vil heller ikke være det beste nå. Jeg og vi rundt meg, har jo sett hvordan jeg har klart/ikke klart å følge opp skolen. Det jeg har klart, har vært egenprosjekter for det meste, det jeg ikke har følt det samme presset for å gjennomføre. Like vel hurra for at jeg har klart å møte opp på skolen i ny og ne, og av og til litt oftere, da!

Min største drøm, ville vært å påbegynt vernepleien, samtidig som at jeg hadde en deltidsjobb et eller annet sted. Akkurat nå er likevel hvert fall ikke vernepleien er tema, både fordi jeg ikke har fullført vgs heler, men også, som nevnt, fordi jeg sliter med å gjennomføre ting jeg ikke kan styre selv. Like vel så skal jeg en vakker dag sitte på skolebenken på vernepleier-studiet(det er i hvert fall sånn jeg ser det som en drøm nå da. Men alt kan jo forandre seg.)

Det er ikke mange dagene siden jeg falt på valget om å flytte tilbake til Sandnes nå til sommeren. Leiligheten i Trondheim er sagt opp. Det som førte til det valget, var i grunn at jeg vet at jeg ikke kommer til å befinne meg ute i noe verken femti eller hundre prosent stilling noen plass fremover. Jeg må få landet litt først. Dette vil jo si at det vil være en del tid til overs i livet mitt, "til fri disposisjon." Men selvfølgelig også med hard jobbing på den personlige fronten. Det beste vil da være å være et sted hvor jeg har mest mulig kjente rundt meg, som jeg kan tilbringe tid med. Dessuten skal Syrin få seg en bror eller søster, og det blir ikke en undulat som hun selv er. Dette vil være en stor endring i livet mitt, og for å kunne gjøre noe så "stort" som krever så mye ansvar, så vil jeg ha familien min rundt meg. Det er noe bare det å vite at de er kort vei unna.

Bosted har også vært et stort spørsmål. Hvis det havner på Sandnes, hvor i Sandnes? Eller kanskje i Stavanger?

For et par dager siden, så fikk jeg en melding. Jeg begynte faktisk å gråte. Nå kan det se ut som at jeg har et bosted fra høsten av. Nettopp, i Sandnes. Ei heller langt borte fra familien min.

Så er det siste store spørsmålet; økonomi. Dette er noe jeg, saksbehandleren min i nav, og psykologen min jobber for å finne mer ut av nå. Men endelig har jeg begynt å klare å stole mer på at ting ordner seg. Så det skal ordne seg, dette óg. Det vil alltid finnes en løsning. Jeg skal få slippe å bo i telt, og å spise barkebrød.


(Modell, søsteren min, Julie.)

Jeg vet enda ikke helt sikkert når jeg blir å flytte tilbabake til Sandnes, men det blir i sommer en gang. Kanskje i starten, like etter eksamen. Jeg har leiligheten min oppe i Trondheim til utgangen av juli. Men dersom jeg skal bo der til da, så må jeg finne noe "å bruke livet mitt på", om jeg kan si det slik. Jeg må uansett ha litt tid på meg for å finne ut hvordan i alle huleste dager jeg skal få alle tingene(kjolene mine) tilbake til Sandnes. Det skal hvert fall bli en fin avslutning på Trondheims-eventyret. Det blir det jo uansett da, da jeg består hele den planlagte delen av eksamen. Eller.. joa, jeg antar at jeg ikke stryker, så lenge jeg leverer det planlagde, hihi.

Så, ja -det blir Sandnes på meg. Og jeg skal bruke et par år på å roe litt ned, før jeg påbegynner store prosjekter som skole og sånn. Men hvem vet? Jeg er jo blitt ganske impulsiv til det positive. Så hvem vet hva resten av livet har å by på? Jeg endte jo tross alt opp i studie i Trondheim, i rein trass(til min senere fantastiske glede!)

...

  • Dato: 30.04.2017
  • Tid: 11:19
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Lyst til å bli frisk

  • Dato: 28.04.2017
  • Tid: 22:36
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Jeg hadde tidenes ærligste ord i dag. Lettende ord, veldig overraskende ord. Jeg kjente de kom langt innenfra. "Jeg har aldri hatt så lyst til å bli frisk før, som det jeg er nå. Jeg er til og med, med dét, villig til å ofre tankene og handlingene om å gå ned i vekt. Jeg vil bare bli frisk. Spise friskt." Også et frustrerende, men. "Det er som at det er noe fysisk. Det føles ikke som at jeg kan kontrollere det. Det føles som om at det bare skjer."

Mer lyst en noen gang, kom egentlig sånn nesten rett over natten. Jeg har i noen måneder nå kjent meg mer lei av spiseforstyrrelsen, enn det jeg noen gang har gjort siden jeg fikk en spiseforstyrrelse for sånn type åtte år siden. Så innmari, luta lei. "Du gir meg ikke noe. Du er bare i veien. Du lager bare begrensninger. Du får meg til å tro at jeg hater meg selv." Nå er jeg ikke bare lei, nå har jeg også virkelig lyst til å ta opp kampen. Sånn gå all in liksom. Jeg kjenner det fra der innerst inne et sted.

Nesten rett over natten. I det jeg sitter å planlegger mitt eget liv, min egen fremtid, tiden fremover, så innser jeg at jeg må ha nok mat for å klare å tenke både hva jeg vil, og hva som er det rette fremover. Jeg innser også at jeg ikke kan få både i pose og sekk. Jeg har en eksamen jeg skal bestå. Jeg har store avgjørelser som må tas. Man trenger ikke engang å se for seg hvordan det kunne gått hvis man attpå til skal nekte seg mat, og vrenge magesekken når anledningen byr seg.

Det skrifter mellom å være litt panisk innvendig, og å være en indre ro. Jeg begynner å kjenne en godhet over, hvis ting nå går som jeg ønsker. Men selvfølgelig så er det ikke alltid ting går etter planen. Det er jo noe man må regne med, det er jo en del av livet. Det er litt skremmende at ting ikke kan gå etter planen, men så er det litt skremmende at ting faktisk også kan gå etter planen. Dersom ting gikk etter planen, ønsket -ville ikke det da vært for godt til å være sant? Samtidig.. skal det ikke være lov å i det minste ha.. litt forhåpninger?

Tenk om jeg om et halvt år vet hvor jeg skal bo over tid, ikke trenger å ta jevnlige telefonsamtaler med nav? Tenk om jeg har en stabil økonomisk ordning, og også kanskje har hele to levende vesen under samme tak som meg?

Er det lov til å håpe? Det er skummelt å håpe. Skal det være lov å håpe? Jeg må vel like vel passe på å ikke ha for høye forventinger, eller forhåpninger. Hvor skuffet kan jeg egentlig bli? Er det godt for meg å håpe, eller er det skadelig? Hvor høy kan fallhøyden være?

Jeg forsøker å bare akseptere. Jeg aksepterer at jeg er redd, men tar et valg om at jeg skal fortelle meg selv at også dette skal gå bra. Det vil alltid være en løsning. Alltid.



Og så.. det som er mentalt, men like vel føles fysisk. Det er vel nå det gjelder å holde på at jeg er lei av å være syk, og jeg har lyst til å bli frisk. Også fra spiseforstyrrelsen. Nettopp, fra spiseforstyrrelsen. Det er jo tross alt den som holder et godt grep om meg, fortsatt. Det andre har jo virkelig forduftet, nesten i rekordfart, selv om det har tatt tid, og selv om det enda er litt igjen.

I dag har vært en dårlig dag på matfronten, selv om jeg også har gjort gode, friske valg. Hun ene søsteren min og jeg, har sovet hos pappa og kjæresten hans fra i dag til i går. I dag var Julie og jeg ute på shoot, og etterpå satt vi oss på kafé og spiste bolleee(♥)

...

  • Dato: 28.04.2017
  • Tid: 22:36
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Eksamensjobbing

  • Dato: 28.04.2017
  • Tid: 07:52
  • Kategori: Skole
  • Kommentarer: 0

Jeg har aldri hatt så mange shooter på så begrenset tid før. Jeg tror aldri jeg har vært så innstilt på å mestre noe så stort, og krevende før! Lillesøsteren min spurte her om dagen, om det egentlig var lett å ha eksamen når man bare skal ta bilder? Ehmmmm..

Jo, ok, kanskje vi har en fordel der man kan ha det ?kjekkere underveis? Vi ser resultater når vi arbeider, vi er opptatt av farge, lys og objekter. Så mye fine ting og fokusere på, og å jobbe i mot.  Kanskje er det litt mindre motiverende å sitte å regne hva 567+3(7334904293)x4x73840 er.

Jeg skal si jeg stortrives underveis. Verken er jeg verdensmester, eller best på skolen. Men det er like vel så kjekt å se at det går fremover! Jeg mestrer noe, jeg får til noe, og om jeg ikke skaper det aller beste, så gjør jeg noe som ingen andre kan gjøre på samme måte! Jeg har skapt min egen identitet innen foto -og utviklet meg der, stort! Med det kan jeg vel si at målet mitt med dette studiet er.. nådd? Ikke har jeg fullført alt, ikke får jeg A på eksamen. Men jeg er kommet meg fremover, og nå har jeg bare eksamen igjen, der jeg skal vise hva jeg kan. Spennende, men skummelt! Før fikk jeg helt panikk med tanken på at andre skal vurdere noe personlig, som mine bilder. Nå går det heilt fint, for jeg vet, som sagt, at jeg skaper noe som ingen andre kan skape likt. I tillegg så blir jeg bedre, og bedre.

Men.. lett eksamen? Tenk, du skal bli vurdert i hobbyen din! Hobbyen din blir.. jobb? Ikke bare skal du vurderes i en stil eller i brøker. Men du skal vurderes i noe du har lagt hele sjela di i!

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg enkelte ganger skulle ønske jeg hadde skoleoppgaver og en eksamen der man "bare" trenger å sitte hjemme i sitt eget lille hi å jobbe for å oppnå det man skal. For noen ganger er dørstokkmila litt for lang. Tenk så fint å kunne åpne en skolebok på side 48, sitte inne med en kopp kakao, ha på litt stille musikk i bakgrunnen, i stedet for å dra med kamerastativet på bussen, hvor du gjerne møter 3 barnehager på tur, som skal ut og inn på samme bussen! Ut på location, stå å fryse i bare klær, og kanskje bli busta av fremmede foran kamera, med deg selv som fotograf(haha.) Eller den dårlige samvittigheten jeg får når jeg kommanderer modellene mine til å kle av seg tykke jakker, fordi jakkene ikke skaper den stemningen i bildene som jeg er ute etter.

Men til syvende og sist så er dette fantastisk da, hihi. Men man kan ikke si at det er så mye lettere å ta eksamen som fotograf, enn som andre studier. Det som teller, er uansett at man har funnet noe man trives med, for etter hvert som studiet begynner å spisse seg mer inn på det man brenner for, så blir det jo mye enklere på mange måter, samme hvilket studie det er. I høsten for 1,5 år siden, så hadde vi blant annet fotohistorie.. jeg skal ikke akkurat si at jeg klarte å være mentalt til stede i de timene. Så da satte jeg ekstra stor pris på når vi ble ferdige med det faget, og heller kunne fokusere mer på det som var av hundre prosent interesse.

Tiden går, jeg jobber mye. Jeg sa faktisk til søsteren min i går "ååh, i morgen skal jeg jo faktisk ha fri fra eksamensjobbing!" Men så uten at jeg hadde glemt at vi skulle ha shoot, så kom jeg jo på at vi skal ha shoot, og jeg skal etterbehandle bildene. Noen ganger drømmer man seg så langt inn i ting, at man kan glemme at det egentlig er litt alvor i det. Jeg føler meg kjempeheldig!
...
 

  • Dato: 28.04.2017
  • Tid: 07:52
  • Kategori: Skole
  • Kommentarer: 0

Fortid(en)

Jeg bare leste tilbake på litt notater fra tilbake i tid. 3,5 år tilbake i tid, sånn nøyaktig. For.. jeg_vil_ikke_tilbake. Heldigvis er jeg ikke fortsatt der, nå, som jeg var da.




...

Langt, og skal enda lenger

  • Dato: 26.04.2017
  • Tid: 18:35
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Du ser kanskje på det som en selvfølge, det å studere, det å gå på skolen. Eller kanskje det å jobbe. Det er en selvfølge. Alle gjør jo det, eller hva?

Det er fremdeles stort for meg, det å kunne bestille bussbillett til studentpris. Det er så uvirkelig. Jeg gikk fra å ha angst for å ta kollektivtransport, til å kjøpe månedskort til studentpris! Herregud for en selvfølge, tenker kanskje du. Herregud så fantastisk, tenker jeg og alle de gode folkene jeg har rundt meg. Slettes ingen selvfølge.

Jeg skal ikke si at jeg ikke har vært redd for å gå på skolen, eller redd for å prate med de andre elevene, for det har jeg virkelig vært. Samtidig så er det litt rart å bruke ordet redd, selv om det er det ordet som er relevant. Jeg er utadvendt, og fører samtaler med andre lett som bare det. Kjente som ukjente. Jeg elsker å prate med nye mennesker, og bli kjent med dem. Noen ganger har jeg likevel en forestilling om at jeg er sosialt klønete, og ikke er som alle andre. Det er tanker som er helt på jordet, selv om det egentlig ikke er så rart at jeg har de tankene, og følelsene jeg har knyttet til det. Når andre på min alder begynte å gå på fest, date og danne nye bekjentskaper utenom skole og fotball, så satt jeg der, innelåst, bak hvite vegger. Jeg har grått, jeg har ledd. Jeg har hatt det fantastisk, jeg har hatt det jævlig. Men aldri gråt jeg fordi kjæresten hadde slått opp, eller fordi jeg var alt for full en lørdags kveld. Jeg gråt fordi jeg (trodde jeg) ville dø, fordi jeg hadde skadet meg, fordi jeg sultet meg -eller gjerne bare fordi jeg var ytterst fortvilt, og det gjorde vondt å være meg.

Så ble det plutselig min tur. I samtaler med andre, så kunne jeg stolt si "Jeg studerer. Jeg er student." Plutselig var det min tur til å dra på fester. Plutselig var jeg i et forhold, plutselig var det min tur å være sint/fortvilt, fordi det ble slutt. Plutselig var det jeg som datet, og møtte personer som genuint hadde interesse av meg, og likte meg som menneske! Ehm, sosialt klønete, hvor?

Noe av poenget, er at jeg fremdeles er ganske stolt når jeg ser hvordan livet mitt virkelig har forandret seg. Jeg "bodde" på ungdompsykiatrisk avdeling. Jeg flyttet senere inn på en botreningsavdeling. Nå har jeg opplevd å bo i kollektiv, og til og med funnet ut at det virkelig ikke var noe for meg(haha!) Jeg har også flyttet alene igjen for x´te gang. Livet forandrer seg, heldigvis.

Jeg gikk fra å stå på sidelinjen av livet. Til å plutselig bli en del av.. selve livet igjen.

Ting er blitt så mye bedre, og det er jeg så utrolig takknemlig for, selv om det ikke er noe som er kommet gratis, og jeg har jobbet meg halvt i hel for å oppnå alt hva jeg faktisk har. Det henger fremdeles litt igjen. Jeg skulle blant annet ønske at jeg kunne ta springfart rett inn i en jobb etter dette ente studiet, eller starte på vernepleien, men det kan jeg dessverre ikke. Det er noe som heter "alt til sin tid." Jeg har litt igjen før jeg kan starte på et studie der det ikke finnes mulighet for å være så fleksible som det skolen jeg nå har studert ved er. Jeg hadde jo faktisk blitt kastet ut for lengst, om det var en annen skole! Ja, sånn går det når man ikke klarer å følge alle andres temp. Men heldigvis så har jeg fått fortsatt her.

Noe annet jeg er kjempeglad for, er at kroppen og hodet mitt har lært seg å tåle så utrolig mye mer på disse par årene. Jeg har i flere år slitt med at jeg ikke har klart å ta hensyn til meg selv, og dermed møtt veggen men jevne mellomrom, grunnet utmattelse. Jeg klarer fremdeles ikke å gå på skolen hver dag, annen hver dag eller gjennomsnittlig hver tredje dag. Men jeg har like vel heller ikke det samme behovet for restitusjon som jeg så lenge har hatt. Jeg har omtrent ingen dager der jeg har behov for å bare ligge inne "å lade opp." Jeg blir så rastløs, jeg har for mye energi til det -jeg vil så mye mer! Det er en fantastisk følelse, og jeg trodde aldri jeg skulle komme meg dit. Men tenk, der er jeg kommet! Så vent og se.. en dag går jeg på jobb fra syv til fire, og gjerne har jeg mann og barn også, som jeg har overskudd og energi til. Selvfølgelig også fuglen min Syrin, og en hund.

...

  • Dato: 26.04.2017
  • Tid: 18:35
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Dagens jubel av gode tanker

  • Dato: 25.04.2017
  • Tid: 09:52
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Etter å ha møtt en dyp nedtur, så har jeg endelig klart å bestemme meg for at jeg nekter å la all uvisshet og avslag stå til hinder for meg og mitt liv lenger. Ok, noen forteller meg hva som ikke er mulig. Jeg godtar det, men jeg legger meg ikke ned for å fokusere på det som ikke var mulig. Jeg retter ryggen opp, bestemmer meg for å gi det som betyr noe plass, i stedet for alt jeg ikke kan gjøre noe med. For all del. Det er lov å føle seg skuffet, og sukke et par ganger i fortvilelse. Det skal være lov.

Jeg begynner også å innse, igjen, stadig mer og mer -at dette er mitt liv, og jeg kan gjøre hva jeg vil med det(!) Det finnes så utrolig mange muligheter, det gjelder bare å våge å stole på hjertet for å finne frem til den beste muligheten for en selv. Og kanskje treffer man ikke på første forsøk, men da skal man like vel ha for å ha dyrebare erfaringer med seg i denne sekken lastet med livet. Og hva er vel bedre enn et liv man virkelig har levd -prøvd og feilet?





Jeg fikk et "nei" i går, faktisk fra NAV. Så, ok -et nei er et nei, og jeg tar det for det det er. Litt trist, litt fortvilende. Men et nei, betyr ikke at alle broer er brent. Man blir med det kanskje litt mer.. kreativ? Åpen for løsninger, løsningsorientert. De rundt meg har sagt at det vil komme. Jeg har ikke trodd på dem. Jeg har følt meg druknet i fortvilelse og uvisshet. Også er det ingen som har hjulpet meg med å ta avgjørelsene for meg? Uhørt. Ja, det er lov å le.

Akkurat nå føler jeg meg ganske heldig. Motivert for både eksamen, og å finne ut av disse o´store puslebitene i livet mitt. Jeg føler meg motivert for å spise, nok -fordi jeg vet at jeg trenger dette, både for min egen fremtid, og eksamen, som er i nåtid. Jeg kjenner på en helt ny motivasjon for tiden fremover. Det har kanskje også noe med at jeg begynner å bli mer sikker på hva jeg vil, og ting skal forhåpentligvis legges til rette for og finnes løsninger for flere punkter i livet. Som økonomi. Enn så lenge lever jeg i uvisshet, men det skal jeg heller tåle, for jeg vet at det vil ordne seg. Noe tar bare litt tid. Litt for lang tid. Men det ordner seg.

"Takk for at du ga meg et nei. Det tar jeg som et tegn på at det finnes et annet alternativ som er mer rett for meg, det er ment at noe annet skal skje. Det er en mening med alt."

Jeg holder nemlig også på å finne ut av noe annet innmari spennende, givende og ja youknow. Skal heller oppdatere dere om det/når det blir helt aktuelt og klart. *Smiler*

Det var i grunn dagens jubel av gode tanker.

...

  • Dato: 25.04.2017
  • Tid: 09:52
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Ståa

  • Dato: 23.04.2017
  • Tid: 17:06
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Hva skal man si? Noen ganger, ofte, så skulle jeg ønske at det bare var å "fake it till you make it." Apropos det. Jeg hadde en miniprat med noen her om dagen om nettopp dette. Det var ikke akkurat noe jeg var villig til å diskutere. Jeg har lagd meg min illusjon over hva "fake it till you make it" betyr for meg. I noen settinger så byr det på fortvilelse, nettopp fordi jeg ikke opplever å bare, ja, nettopp, bare kunne gjør det, til det så kommer naturlig. I andre situasjoner, så bærer det derimot på litt mer fightervilje. Som med mat. "Fake it till you make it." Spis det, lat som det er lett, lat som det er en selvfølge. Bare spis. Til slutt vil det føles naturlig. Det ligger noe i det. Det er som om jeg får lyst til å prøve. Bare hive meg ut i det liksom.

Så kan ikke bare overse alt av vonde tanker og følelser. Kanskje er det heller ikke det man skal. Man kan ikke "fake" at tankene og følelsene ikke er der, eller, man kan i noen sammenhenger, til en viss grad, men ikke alle, tilfeller, ikke over tid, for alltid. Da hadde det jo ikke vært noe problem.

Så skulle jo gjerne like vel ønske, at det noen dager, uker, var så utrolig mye lettere å la de svarteste tankene ligge. Bare la de ligge, ikke lage så stort nummer ut av det. Aksepterer dem. La tankene komme, la tankene gå. Så er det nå en gang ikke sånn, noe som har ført meg til bunns, igjen. Likevel, når det først skal sies, så fortjener det også å bli satt lys på, det at jeg kaver alt jeg har for å finne ut hva som skal til for at jeg skal finne lyset igjen denne gangen også.



I dag satte jeg atter en gang på reise bort i fra Trondheim. Kroppen min er så vant med å reise nå, at det føles like naturlig å ta fly, som tog og buss. Uansett. Så desperat etter en løsning. Dumme handlinger. Så sint. Så fortvilt. Like vel også fightervilje. Skal et system få lov til å ødelegge meg og mitt liv? Skal et system få lov til å bryte meg mer ned? Jeg pakket tingene mine og dro, nesten før jeg i det hele tatt hadde kommet. Jeg var ikke interessert å oppleve avvisning, noe som jeg kan tolke som at det er ok at jeg.. forsvinner? For hallo!!! Det finnes så utallige mange rundt meg som ikke synes det er ok!! Og ikke minst.. meg, jeg, også.. vet jo innerst inne at jeg er.. av stor betydning, akkurat som den jeg er. Jeg er.. viktig(?)

Jeg nekter å være offer for noe jeg vet jeg automatisk vil være et offer for, når jeg er så sårbar som det jeg er nå. Da er det mye bedre å heller å trekke seg litt til sides, omringes og prates mer med menneskene rundt en som en vet at vil oppløfte situasjonen litt. For all del. Jeg er utrolig takknemlig over behandlingen jeg nå får. Både behandler(e) og hyppigheten. Så skal det like vel være lov til å være lei. Det har de sagt selv også. Og jeg skal få lov til å ha min oppfatning og min opplevelse fra ulike ord og situasjoner. Ingen andre enn meg har fasit på mitt liv. Det som nå er, er at jeg er lei av alt som heter behandling. Jeg har lyst til å avslutte hele greien, samtidig som at jeg vet at jeg kommer til å fungere så mye dårligere på sikt, uten. Den store springfarten av bedring jeg har hatt det siste året nå, er jo tross alt blant annet grunnet akkurat det behandlingsopplegget jeg nå står i. Fremdeles. Det er lov å være lei. Lov å føle seg oppgitt. Lov å ikke føle seg tatt på alvor. Lov å føle for å knuse kopper og vaser.

Ja. Jeg er hjemme i Sandnes nå. Jeg omringes av familien. Jeg prøver å pusle sammen dagene mine, for plutselig så skulle mamma bort i flere dager(!!) Må innrømme at det falt en del tårer der, det kom litt uventet, selv om jeg egentlig visste det. Det er rart det, hvordan man plutselig kan føle seg så avhengig av sin egen mor, nettopp fordi livet butter sånn i mot. Jeg blir nok hjemme i like over et par uker, sånn at jeg får med meg søsteren min sin konfirmasjon på samme flybilletter(eh, noen andre som har sett hvor mye flyprisene har steget i det siste?) Jeg står midt oppi eksamenstiden, men jeg skal kjempe på, over alt jeg kan. Jeg har allerede planlagt et par shooter. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å klare å gjennomføre den delen av eksamen som jeg har satt meg som mål. Jeg er godt i gang med å fullføre portefølje. Jeg jobber med å utvikle meg med hjelp fra tilbakemeldingene jeg fikk på bildene mine fra rektor for noen uker siden.

Det går ikke rosenrødt, men jeg kjemper, noe som er det viktigste. Jeg smiler jo også mye, nettopp fordi jeg har det mye bra, også. Jeg er såå glad for å kunne smile.

...

  • Dato: 23.04.2017
  • Tid: 17:06
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Bare for å komme et skritt nærmere

  • Dato: 17.04.2017
  • Tid: 13:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Herregud så sinnsykt stygg du er. Ja herregud så sinnsykt stygg jeg er.

Man når kanskje et punkt der man kjenner at man er så sinnsykt lei av disse årelange sporene. Vi var på et par skiturer i påsken. Da jeg tok meg selv i å vurdere å gå på ski i kjole, så forsto jeg at noe ikke var som det skulle. "For kjolen kan skjule lår og hofter." Heldigvis skjedde ikke dette, og jeg klarte å ta meg selv i nakken -og ble med det å finne i skiløypene med skibukse og anorakk. Og gjett hva? Jeg overlevde!!

Noe av det jeg har funnet -og finner- mest utfordrende i recovery for spiseforstyrrelser, er å gå all in, fra alle kanter. Kanskje klarer jeg i noen perioder å kjempe litt ekstra på, mot spiseforstyrrelsen. Men så er det alltid noe som henger igjen. Jeg har blant annet vært veldig godtroende og trodd at jeg kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen, med å fortsette å skjule kroppen min, unngå kroppen min. Det vil jo gjøre det enklere å bli frisk, har jeg tenkt, for da slipper jeg jo tross alt å forholde meg til et av de største problemene mine, som er nettopp kroppen min. Men så har jeg fra sidelinjen blitt utfordret på nettopp dette. "Du kan ikke rømme fra kroppen din for alltid." Og kanskje er det heller faktisk ikke kroppen min det er noe galt med. Kanskje heller de fortvilte tankene som gjemmer seg i et forvirret hode.

I påskeferien gjorde jeg store ting. Jeg har spist ting med både rikelige mengder sukker og fett. Jeg følte meg faktisk ganske normal, og har smilt en del mtp dette. Det var litt sånn "fake it till you make it." Jeg spiste det andre spiste. Jeg spiste det jeg hadde lyst på. Det ble stekt og lagd mat i oljer og smør. Det ble sjokolade med sukker. Det ble is. Kake. Og ja, youname it. Sånn som hører påske til. Det er fortsatt noe uvant for meg å gjøre slike ting. Så det er fortsatt litt stort, det når jeg først gjør det.

I alle disse årene med spiseforstyrrelser, så har tiden etter eventuelle avvik fra "regler", som ferier, ent opp i kompensasjon, og ofte ent opp i det ekstreme hjørnet. Som det ene året. Jeg dro på ferie. Spiste. Kom hjem. Angret på alt jeg hadde spist. Fikk panikk for det jeg hadde spist. Begynte å kompenserte med å spise mindre og mindre, trene mer. Klarte til slutt ikke spise lenger. Ble innlagt med sondeernæring. På tvang.

Nå kommer mulighetene for meg. Mulighetene der jeg skal kunne bevise for meg selv at jeg har kommet så utrolig mye lenger nå. Det er også nå jeg har muligheten til å jobbe meg enda lenger fremover. "Fake it till you make it" -kan være hverdag. Jeg kan gjøre det til en hverdag. Det kan være starten på det virkelige livet. Man blir liksom ikke verdensmester i løping hvis man bare trener i feriene. Man må trene all tiden i mellom også. Hvis jeg skal bli verdensmester i friske valg, så må jeg trene på nettopp dette hele tiden, tiden i mellom feriene også.

Trene på å spise alt som alle andre spiser. Spise nok. Ikke gjemme kroppen min bort i bare alt for store klær. Ikke trene for mye, eller sykt.

Jeg har faktisk ikke så mange andre valg nå enn å gå for det friske. Jeg har oppnådd så mye her i livet nå, som jeg i så mange år drømte om. Å gi etter for de syke tankene, vil slukke disse drømmene. Jeg har så mange folk jeg kjemper for, inkludert meg selv. Jeg har så mange konkrete ting og holdepunkt. Alternativene for tiden fremover, er ikke stort annet enn friske. Jeg vet så mye bedre nå, noe som er både godt og skremmende.

Jeg har blant annet et studie jeg i det minste skal komme meg sånn halvveis i mål med. Tenk så patetisk om jeg ikke hadde kunnet gjennomført det lille planlagte en gang, fordi jeg valgte sult og syk trening. Jeg vet så mye bedre. Jeg vil så mye mer(!)

I dag går jeg med stram kjole. Bare for å utfordre meg selv. Bare for å komme et skritt nærmere.

Fri.

Jeg er jo tross alt så utrolig lei av disse årelange sporene.

...

  • Dato: 17.04.2017
  • Tid: 13:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Fra sammenbrudd til påske

  • Dato: 12.04.2017
  • Tid: 11:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Ja, jeg vet det. Det har gått en stund siden sist.

Siden sist, så har jeg hatt helt totalt sammenbrudd. Jeg har også kjent på utrolige store gleder, kjent på håp og tro om lysere tider. Jeg har også tatt påskeferie.




Noe av det siste som skjedde før jeg tok ferie, var flere dager der tårene rant uten stopp. Lang historie kort: hadde det fantastisk, møtte opp i behandling, fikk sammenbrudd. Ble vinket hadet midt i sammenbruddet. Levde for det meste i et stort sammenbrudd de neste dagene. Tok en telefon tilbake til psykologen min. Et minisnev av håp. Hoppet over gruppebehandling. Fikk telefon fra fastlegen. Angret på å ha tatt telefonen. Sammenbrudd. Sa ja til å komme på individuellsamtale. Angret på oppmøte. Nytt stort sammenbrudd. Ferie.

Jeg ville unngå behandling de siste par dagene før jeg dro på ferie, nettopp fordi jeg visste at jeg var ekstra sårbar, og hver minste lille ord fra behandlingsapperatet sin side, kunne være den siste dråpen som kunne få begeret til å renne over. Jeg ville jo ikke at det skulle bli sånn. Det jeg fryktet som verst, var akkurat det som skjedde. Jeg brukte ord som ble sagt høyt, mot meg selv. Brukte det som kanskje skulle være støtte(?) -til en bekreftelse på at jeg kunne ty til fatale handlinger. Ting er ikke jevnt over sånn lenger, slik det var før. Men akkurat da ble det sånn. Muligens fordi jeg levde i en utrolig stor sårbarhet i disse dagene. Til tross for dette, så skal jeg likevel ha for å ha sagt akkurat dette, i mens vi pratet. Ha for å ha sagt ting sånn som de var, sånn jeg oppfattet det, det jeg satt igjen med av tanker og følelser. Jeg dro heller ikke fra denne timen med noe snev av håp. Litt flaks og mye styrke, førte til at det ikke ente fatalt før jeg tok ferie.

Heldigvis så er ikke psykisk helse noe tabu rundt meg -verken mellom meg og familie, eller meg og venner. Dette har hjulpet meg utrolig mye oppigjennom, og spesielt nå, denne gangen også. Jeg har skreket og grått i telefonen. Uttrykt rådvillhet og fortvilelse. Det høres litt rart ut når jeg skriver det, men det var akkurat det så skjedde. Og heldigvis så skjedde det, for alternativet hadde vært så utrolig mye verre. Heldigvis fikk jeg skreket og grått i telefonen. Derfor er jeg her. Nå. Fortsatt.

Som jeg har sagt tusen ganger før, så er jeg så utrolig takknemlig for behandlingen jeg nå har, for den har hjulpet meg så enormt mye. Likevel så kan det gå opp og ned, slik som det går med det meste her i livet. Noen ganger kan man føle at man ikke kommer noen vei, og at man står på stedet hvil. Eller kanskje se at man har kommet veldig langt, men ha mistet troen på at man kommer lenger, kommer i mål. Jeg var vel sånn omtrent akkurat der. Jeg er vel egentlig der fortsatt.

Det at det nå er ferie, har bidratt til at jeg kan ta et skritt tilbake, og få ting litt på avstand. Jeg lever ikke i full affekt nå, det er plass til andre ting i dagene mine enn bare sammenbrudd. Dessuten er jeg i kontakt med Uformell støttekontakt(som jeg fint kaller henne) -og vi har blant annet gått gjennom det som førte til at ting toppet seg før ferien. Det er noe som har hjulpet veldig på. Jeg er også inne på tanken og handlinger i den form av at jeg ikke skal komme tilbake til Trondheim, til der jeg slapp fra. Jeg kan faktisk gjøre meg noen tanker om hva jeg trenger, og om jeg ikke har noen svar på dette, så kanskje jeg kan si noe om hva jeg trenger å høre. Og om jeg ikke vet hva jeg trenger å høre, så kan jeg si hva jeg absolutt ikke trenger å høre. For sistenevnte vet jeg så utrolig godt.

Vi har forresten vært over grensa til Sverige. I går faktisk. Så jeg har hvert fall full koffert ved hjemreise, for å si det sånn! Det at jeg har mat for lang tid fremover, men også at jeg har gått til innkjøp av et nydelig sommerskjørt -skal være med på å minne meg om at reisen min ikke er slutt, enda. Altså, ikke bokstavelig talt, ehm, ja, kanskje dere forstår hva jeg mener. Uansett.  Noe så enkelt, så lite, men også noe så stort. Det hadde vært meningsløst og bli sittende med et så nydelig kjørt, for å aldri kunne bruke det.

...

  • Dato: 12.04.2017
  • Tid: 11:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Venn, til slutt

Det er rart hvordan en så liten ting, kan få alt til å snu så fort. Kanskje er det ikke så rart like vel, for dette er jo tross alt noe av det denne sårbarheten jeg lever i, gir utslag i. Kanskje er det ikke så rart like vel, for det er en reaksjon som kan ventes  -det å nå et punkt der en mer enn noen gang ønsker å bli frisk, om man har vært/er syk. Jeg er desperat om dagene. Ønsker så gjerne. Vil så gjerne. Er mer lei enn jeg noen ganger å vært -av å leve i vonde tanker, handle etter dumme impulser.

Motløs. Oppgitt. Rådvill.

Likevel også et lite håp.

"Jeg vet jo svaret i andres situasjon, men jeg blir så usikker på meg selv. Er det slik at jeg kan nå det punktet der det er ok å gi opp? At man ser at det går bare ikke, jeg kommer ikke i mål?" The game is over liksom.

Men nei, nei og atter nei. Jeg ser det i andres situasjon. Andre ser det i min situasjon. Jeg ser på kjente og mindre kjente som har gått bort, de klarte ikke mer, de ga opp. Jeg vet så inderlig godt at om de hadde holdt ut litt til -kanskje et år, kanskje fem år, kanskje ti år.. så hadde det blitt så mye bedre. Man er ikke dømt til å leve i en spiseforstyrrelse, eller andre psykiske lidelser, for alltid. De fleste får det så mye bedre. Omtrent alle får det bedre -på sikt. Jeg vet hvert fall ikke om noen som fikk det jævlig da de var 15, sitter som 80-åring og har det like jævlig, og har hatt det like jævlig konstant siden de var 15. Det er vel ikke mange som sitter som 80-åring og angrer på at de levde?

Kanskje trenger jeg ikke å fundere så mye over det. Som hun sa "det er ikke engang et alternativ å gi opp!" Hun var ganske klar og tydelig på det.

Som jeg selv sier "det er så fortvilende, for nå har jeg jo endelig kommet til det punktet der jeg vet at vil leve, ønsker å leve, får så mye ut av livet." Så har jeg like vel denne stopperen som henger over meg. Det blir en bremsekloss på en måte. Det blir som et slør over alt det fantastiske.

Men man blir til slutt venn med maten igjen også.

Sant?

...

Godt ut av erfaringer

  • Dato: 03.04.2017
  • Tid: 19:21
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Ting forandrer seg. Heldigvis. Jeg våger egentlig å påstå at deler av livet mitt, i flere år, har stått på pause. Nå er det som at jeg har lært meg å leve på ny. Ikke minst, så lærer jeg stadig mer om hva som er livet, og alle mulighetene det faktisk bærer med seg. Før var det utenkelig å spise mat som ikke var veid opp. Utenkelig å drikke væske med kalorier. Før var det så fjernt, det å skulle forstå hvorfor folk frivillig var oppe til klokken tolv på kvelden -hvordan orket de disse lange dagene? Og å spise middag etter seks -var det liksom normalt å kunne gjøre slik? Spontanitet var et ord som var helt fjernt for meg. Enten fordi jeg var under andres rammer, feks som pasient under et system. Eller fordi jeg var for syk til å finne på noe spontant.



Nå som jeg virkelig har begynt å leve igjen, så har jeg enda ikke sluttet å bli imponert(?) over det livet jeg nå lever, kontra det livet jeg levde. Mulighetene er så mange. Det er så fantastisk, selv om det selvfølgelig også kan by på sine utfordringer. Alle valg her i verden, og man står så fritt til å velge akkurat det man vil. Så stort, så uvant, samtidig så fantastisk godt. Fantastisk.

Hva vil du ha til middag? Middag? Å ja, det stemmer, jeg har ikke lenger en stemme i hodet som forteller meg at middag er farlig(!) Vil du komme på besøk? Neimen, hallo, klokken er passert åtte på kvelden? Men likevel, hva stopper meg fra å kunne dra ut, enda klokken er passert åtte? Skal vi dra på vaffelbesøk? Hæ, nå -helt uplanlagt? Å spise litt mer enn man har planlagt en dag. Krise, sant? Nei, hæ, hvorfor krise? Er det ikke dette man definerer som normalt? Man trenger jo tross alt ikke holde telling på alt man puttet i munnen. For det er jo faktisk ikke noe folk flest gjør -og se på de andre, de overlever, de også!

Folk flest sitter nok ikke å er stolt over å ha vært våken til langt på natt, spist normalt gjennom en hel dag -eller jubler fordi de har våget å være spontane. Det er mange erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten. Det som like vel kommet godt ut av disse erfaringene, er at jeg setter pris på ting i hverdagen på en helt annen måte enn det jeg tør å påstå at jeg hadde gjort uten disse erfaringene. Hver en mulighet, og hver en friske, givende handling -det er så fantastisk, at livet kan forandre seg sånn. Enda man fortsatt kan falle litt. Men så reiser man seg igjen da. Og man setter pris på hver minste lille ting man mestrer, eller gode ting man får oppleve.

...

  • Dato: 03.04.2017
  • Tid: 19:21
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

(Den skumle)brødristeren

Jeg kan begynne med å si noe skikkelig kult. Wait for it. Her kommet det. Jeg har kjøpt meg en brødrister.

Hæ, what? Kult? Stort? Hva i alle dager?

Fordi.. det siste som har vært en selvfølge for meg, siden jeg flyttet for meg selv, for noen år siden, er å ha brød i hus. Brød har ikke engang vært et tema, og heller blitt overskygget av sult, og når det ikke var sult -så var det speltlomper, cottage cheese, yoghurter, havregrøt og ja younameit. Polarbrød meldte noen ganger sin ankomst, men det gikk ofte dårlig.

På fredag kjøpte jeg en brødrister, og polarbrød. Og gjett hva? Det har gått helt fint(!) For noen er det en selvfølge. For andre er det stort, og et gigaskritt på friskveien. Neste mål er forresten å ha et helt brød liggende på kjøkkenbenken.



Og så har jeg omsider funnet ut at om jeg først skal spise, så kan jeg like gjerne spise med stil. Jeg er liksom veldig lei av den der lavkalori, lavfett osv-maten. Så sinnsykt lei av alle begrensingene. Rett og slett utrolig lei av å være syk.

Jeg hadde en samtale med ei i dag, ei som er like klok som alltid. Det værste og det beste med det, var motivasjonen som kom. Jeg er overhodet ikke redd for å bli frisk. Jeg gleder meg til å bli frisk. Jeg håper jeg blir frisk. Jeg skal bli frisk. Jeg ser så enormt frem til det. Men ja, like vel, frykten for motivasjonen. Motivasjonen som vil si; spise nok, spise jevnlig, trene fornuftig. Hvorfor skummelt? Fordi jeg vet at det kommer nye mer utfordrende -minutter, dager, uker, der jeg angrer meg spinn i hel på all den tiden jeg brukte på å spise, nok. Mangel på frisk motivasjon. Med det så vet jeg jo at om jeg tviholder på motivasjonen nå, så vil det like vel komme nye store utfordringer, når den friske motivasjonen fordufter litt. Jeg er så redd for disse utfordringene. Så redd for alle tankene og følelsene, fordi at jeg av erfaring, alltid har havnet tilbake til dit der jeg gir etter for dem. Det er jo tross alt derfor jeg enda ikke er fri. Men, for all del. Jeg faller heldigvis ikke helt tilbake, bare fortsatt skremmende lang til tider, men det går like vel fremover, på en måte. Jeg har jo tross alt nå en brødrister i hus. Jeg synes likevel det er sårt, det hvor mange ganger jeg er nødt til å falle, før jeg kan kalle meg fri(sk.) Jeg skulle ønske det var så mye enklere å tviholde på den friske motivasjonen. Alt ville blitt så mye lettere da. Men jeg har motivasjon for å bli frisk, faktisk hele tiden(!) Det jeg heller ofte har mindre motivasjon for, er å feks godta kroppen min slik den nå er. Som også påvirker motivasjonen for å spise nok, friskt. Trene i fornuftige mengder.

Uansett. Når jeg først skal spise, så kan jeg like gjerne gjøre det med stil. Smaksløkene mine har vært ganske fornøyde den siste uken, for å si det sånn. Et mål og et ønske, er å fortsette å gjøre dem fornøyd. De er litt lei av cottage cheese, så det får heller gå, i svært begrensede mengder. Har forresten også planer om å   lure inn enda litt mer fine ting. Ting som kan føles litt skummelt, men som egentlig bare er med på å definere begrepet å leve.

Motivasjon.

Bli.

Plis.

...

(Min)fotohistorie

  • Dato: 01.04.2017
  • Tid: 17:24
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 8

Det begynte så smått, så ble det større, så ble det noe av det største.

Det begynte via den mindre reflekterte bloggen jeg hadde da jeg først begynte å skrive blogg, for, ehm.. herlighet, 6 år siden? Det var ikke store greiene, like vel  så trivdes jeg med det. Nesten ingenting kunne publiseres uten et illustrasjonsfoto.. eller? Jeg tok bilder av tastaturet på pc´en, tok bilder av epler og kanskje en stein. Etterhvert, så ble det en enda større glede å lete etter motiver jeg kunne bruke til illustrasjonsfoto. Jeg fikk låne mamma sitt kamera, og jeg var utrolig fornøyd og takknemlig for det! Etter en stund, så fikk jeg en mulighet til å kjøpe(eller fikk?) meg et eget kamera. Der i fra gikk det bare én vei! Jeg fikk sansen for macro, sånn i førsteomgang. Detaljer. Å gå nært innpå blomster og bær.. jeg elsket å forsøke å gjøre kvaliteten og fargene så bra som mulig. Men så skal det også sies at fotokarrieren ikke bare gikk strake veien oppover. Jeg hadde en stund der jeg lagde "tåke/slør" over alle bildene mine, fordi jeg selv på den tiden synes at det ble utrooolig fint. Det var liksom prikken over i´en. Jeg møtte senere også en periode der jeg oppskarpet bildene mine, slik de ble helt kornete. Familien har forresten ledd av meg(med meg) for det slørete bildene jeg produserte. Jeg ødela jo faktisk bildene mine, haha. Vi har ledd mye av det i ettertid.

Jeg var mye innlagt, og jeg tok meg selv med jevne mellomrom i å dra ut på tur med kamera. Noen ganger dro jeg og mamma i sammen. Jeg hadde venner med all verdens tålmodighet -og jeg fikk alltid lov til å bruke den tiden jeg ville på å ta bilder av all mat og smådetaljer før vi spiste/gikk videre. Alle var så utrolig støttende.

Så kom jeg inn i en periode der jeg gjorde i stand ting, for å ta bilder av det etterpå. Jeg flyttet i denne perioden inn på botreningsavdeling. En stor hvit pult jeg hadde her, samtidig et vindu som slapp inn mye lys(og en spiseforstyrrelse) -lå mye til rette for at jeg skulle kunne interessere meg for å putle så smått med å stelle i stand små retter/snacks, for at jeg så skulle kunne ta bilder av det. Det motiverte meg også til å spise, selv om mat var noe som var forferdelig vanskelig. Jeg likte spesielt godt å ta bilde av smoothier jeg lagde i friske farger, og proteinpannekaker. Når jeg var på besøk hos folk, hadde jeg også alltid kameraet på slep. Jeg husker gjentatte besøk hos mormor blant annet. Ikke bare var det gøy å bake både pepperkaker og boller der -men for en glede å kunne ta bilder av det i etterkant! Lys, farger og kvalitet, ble viktigere og viktigere.

Så begynte det. Jeg dro med kameraet ut på tur. Stilte kameraet i et tre eller på en stein. Veldig stress med selvutløser og plassering. Resten gikk egentlig ganske naturlig. Uttrykk av følelser. Nesten som terapi. På et eller annet tidspunkt, ble jeg også eiger av et fotostativ, og fjernkontroll til kameraet. Selvportretter ble så mye lettere! Jeg likte å tenke over hva jeg hadde på meg, og om øyenskyggen kunne hinte svakt om fargen på blusen. Smykker. Gjerne en øyenstikker i håret. Jeg begynte å bli veldig syk på denne tiden. Så var det nesten som at jo vondere jeg hadde det, jo flere turer tok jeg ut, eller flere bilder tok jeg inne, hvor jeg fikk utløp for følelser foran kameraet. Jeg tør å påstå at for hver 5. shoot med selvportretter jeg hadde, så ble bildene enda mer ærlige. Innimellom møtte jeg også venner, og vi tok smilebilder i sammen.

Tiden gikk. Jeg ble sykere, så ble jeg friskere. Så fikk jeg meg et liv. Så tok jeg brått et valg, så kom jeg gjennom.. enda jeg ikke hadde fullført tre års vidergående skolegang, eller annen høyere utdannelse. Det eneste jeg sendte inn, var bilder. Velkommen sa de. Takk sa jeg. Jeg smilte veldig brett.

Så skjedde det så mye. Bildene ble enda mer ærlige. Så klarte jeg også på et punkt å fange andre menneskers ærlighet, i mine bilder. Det var ærligheten jeg lette etter, og stemningen det ga i bildene, jeg ville ta med meg videre, og jobbe ut i fra.


 

Bilder var ikke lenger bare for bloggen. Bilder ble plutselig en del av utdannelsen. Virkelig en del av hverdagen. Bilder ble ikke bare noe jeg nå kunne legge på hylla i et halvt år, bilder ble noe jeg skulle komme til å måtte produsere jevnlig fremover. I hele to år. Så kom en av de største utfordringene. Siden jeg ble syk. Hvor mange prosjektet hadde jeg egentlig klart å holde på over en lenger periode? Først tenkte jeg at et fulltidsstudie, var noe jeg kunne presse meg gjennom, nettopp fordi at det var noe jeg brant sånn for. Akkurat sånn fungerte det ikke. Det største, og det viktigste, var like vel at jeg aldri datt av. Jeg har enda ikke falt av. Jeg fullfører ikke hundre prosent. Ei heller ikke femti prosent. Men det jeg selv er stolt over, er å se tilbake på at dette er noe som jeg har utviklet meg sånn innen, og et prosjekt/en livsstil jeg har opparbeidet meg, og noe som gjør meg til meg(!) Sykdom, som rommet så mye av dagene mine, livet mitt, fant plutselig noe det måtte dele dagene med. Sykdommene er enda ikke borte, men det har fått mindre plass i livet mitt, noe som føles så utrolig godt. Og, ikke minst.. mestringsfølelsen det gir. I så mange år, har jeg gått å dratt meg selv ned med alt jeg ikke har klart å gjennomført. Jeg har også brukt utrolig mye tid og energi på å måle meg opp i mot andre, som har helt andre forutsetninger i livet sitt enn meg.

Jeg kan nå velge å se på, og måle meg opp i mot alle andre på studiet mitt. Men til hvilken gevinst? Den personlige prosessen, og de store fremskrittene.. det er dét som teller! Dersom du har besteget norges ant høyeste fjell, skal du ta ikke kunne være fornøyd, fordi utallige har besteget norges aller høyeste fjell?

Når jeg ser på mine egne bilder, så ser jeg av og til at jeg har mestret det jeg har drømt om å mestre, samtidig som at jeg blir motivert til å mestre enda mer, utvikle meg enda mer. Og høydepunkt, som når man får faglig tilbakemelding på bildene sine, som jeg gjorde i går.. det rørte meg langt inn i hjertet. Han likte godt kvaliteten, lyset i bildene, komposisjonen og stemningen. Jeg viste bildene jeg har produsert siden jul. Her var det mye bra. Jeg vet jeg ikke får a på eksamen, det er heller ikke et mål. Målet mitt er jo tross alt å jobbe meg frem mot en mer stabil helse, og da må det som må prioriteres, faktisk prioriteres. Men når andre ser fremskrittene dine, når andre bekrefter arbeidet du har gjort, når andre roser det du har forsøkt å oppnå.. den følelsen der kan ikke beskrives.

Jeg vet at jeg ikke er best. Men endelig har jeg lært meg selv å mer klare å stole på meg selv, og folkene rundt meg. Jeg er langt i fra best, men jeg kan noe, jeg gjør noe godt nok. Jeg utvikler meg. Jeg gjør noe som ingen andre klarer å gjøre helt likt.

...

  • Dato: 01.04.2017
  • Tid: 17:24
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 8

Husker dere meg?

  • Dato: 30.03.2017
  • Tid: 20:36
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Jeg vet ikke om dere husker det. Noe i meg får meg like vel til å lure. Husker dere jenta som satt i all fortvilelse og ikke visste hva hun skulle gjøre med livet? Hva ville hun gjøre, hva var hun frisk nok til å kunne gjøre? Drømmen og flukten i hverdagen, ble å lese seg opp og ned i mente i interiørblader. Ikke fordi hun brydde seg om hva som var "inn" og diverse, eller fordi hun hadde økonomi,  men mer fordi hun synes det var magisk -det at det går an å ha et sted som man kan gjøres til sitt drømmested, sitt eget hjem. Det virket så fantastisk, så magisk, om det kan sies sånn. Et gjennomført hjem, var så mye mer enn de veggene hun i løpet av de siste årene hadde blitt så alt for godt kjent med. Korridorer på psykiatrisk avdeling. Et speil som lagde et forvrengt speilbilde, for at speilet ikke skulle kunne knuses. Madrasser så harde at det ikke kunne lignet noe. Gardinene var dessuten ikke særlig fine. Jeg var så klar for noe annet. Jeg ønsket så inderlig noe annet. Jeg forsto etterhvert, at livet var så mye mer.

Det var så mye som gjorde alt så kaos på innsiden. Mye forsto dere ikke så godt. Det kan jeg på en måte forstå. Jeg var jo ikke bare enkel å ha med å gjøre. Jeg stakk av fra skolen. Jeg samlet opp medisinene jeg fikk utdelt. Noen dager var jeg kjempeglad, dagen etter, eller i timen etter, kunne jeg skade meg selv -enten alvorlig, eller mindre alvorlig. Dere måtte tørke opp blodet mitt, og stelle sår. Dessuten pratet vi medpasienter mer i sammen enn det vi egentlig hadde lov til. Vi la til og med hverandre til som venner på Facebook. Vi var i sammen utenfor avdelingen.

Det var nok mye dere ikke forsto om meg. Det har jeg full forståelse for, for jeg forsto ikke en gang meg selv. Jeg skulle gjerne ha fortalt dere nå, hva som lå bak at jeg ikke kunne fordra trynet på et par av dere ansatte. Jeg skulle gjerne fortalt dere hva som bidro til at jeg ikke ble den pasienten dere kanskje først så for dere at jeg skulle bli. "Bare en kort innleggelse. Bare for noen dager." I så mange år, trodde jeg alt for ofte at jeg ville dø, at løsningen på alle de vanskelige tankene og følelsene, var å dø. Nå har jeg lært så mye mer om meg selv. Noe i meg får meg til å lure. Så dere noen gang den jenta jeg ser nå at jeg var, og jenta jeg  er? Så dere noen ganger den jenta de som står rundt meg nå, ser?

Kanskje hadde dere ikke trodd at når jeg ble for gammel til å være inne blant deres vegger, så skulle noen vanskene som "smått" blomstret da jeg var hos dere, drastisk forverre seg. Jeg kunne sultet meg til døde. Pillene ble forresten enda flere og sterkere, jeg har også fått senvirkninger av overdoser.


Kanskje hadde dere heller ikke trodd at jeg de siste årene igjen, har flyttet flere ganger enn gjennomsnitlig normalt. Jeg har ikke flyttet mer innen psykiatriske avdelinger. Det ble bare de to stoppene som ble planlagt etter at jeg dro fra avdelingen deres for siste gang. Siden det har jeg bare hatt korte døgnopphold på ulike psykiatriske avdelinger. Jeg er egentlig ganske stolt over meg selv. Jeg mener, fordi det ikke ble enda flere måneder i strekk, slik det den gang var.

Jeg har fått ordnet litt med interiør og slik. Det eneste jeg har savnet, er å kunne henge opp bilder på veggene, legge om gulv, og muligheten for å male vegger. Med det så mener jeg, at det hadde vært fint, for å kunne gjøre det enda mer meg. Jeg har like vel fått putlet med mitt. Dere skulle visst hvor mange blomstrede kopper, skjeer og tallerkner jeg har fått meg. Noe har jeg fått fra gode venner, annet har jeg kjøpt selv. Dessuten har jeg fått meg en madrass som et tilpasset ryggen min. Jeg har dessuten ekte speil på badet! Det speilet forvrenger ikke mer enn mine egne øyner gjør.

Her jeg er nå, etter x antall flyttinger, har jeg ikke så veldig mye fokus på interiør og slik. Jeg bor ikke så stort til, det er ikke så mye muligheter for akkurat det. Rommet mitt er en blanding av walkincloset og soverom. Jeg hadde ikke klart å levd sånn i lengden, men midlertidig går det helt fint. Faktisk kjempebra. Jeg er veldig fornøyd. Jeg lever jo tross alt livet som student. Ja, forresten, jeg er student! Husker dere at jeg gikk turer med kameraet mitt i ny og ne? Gjentatte ganger jobbet jeg hardt med de suicidale tankene, slik at jeg skulle få lov til å ferdes ute på egenhånd, uten dere i hælene. Fotografering var en stor motivasjon for det. Tenk at de turene, ble til en hverdag for meg -på andre kanten av landet! Trondheim har jo tross alt blitt mitt nye hjem, hvert fall, for en stund -jeg startet jo på et to-års-studie. Hadde dere egentlig trodd det?

Det er mangen av dere som har hjulpet meg til å komme dit jeg er i dag, hvert fall et stykke på veien. Dere hjalp meg jo til å ha tro på drømmene mine, og kjempe for nettopp disse. Jeg hadde jo også en drøm om å bruke erfaringene mine til noe, og det gjør jeg -jeg holder nemlig foredrag, litt sånn her og der, nå og da. Tenk dét!

Sånn på toppen av det hele, så kjenner jeg meg selv så utrolig mye bedre nå, enn det jeg gjorde da, og jeg jobber med utfordringene jeg kjenner på i hverdagen, i stedet for å løpe fra dem. Jeg har lært meg å gjennkjenne mye av sporene mine, det gjør at jeg ofte klarer å stoppe det vonde, før det går for langt. Dette skjer oftere og oftere. Jeg forstår jenta jeg ser i speilet, eller, hvert fall oftere enn før. Det skal jo også legges til at jeg får god hjelp, en hjelp som er med på å forstå meg. Det er fantastisk, sånn i grunn.

Husker dere meg?
...

  • Dato: 30.03.2017
  • Tid: 20:36
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Oslo-boblen

  • Dato: 27.03.2017
  • Tid: 13:11
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 6

Jeg har ikke hatt behov for å blogge, jeg har ikke hatt behov for å skrive dagbok. Den eneste gangen det holdt på å toppe seg, så ga jeg telefonen min til Torill, og sa at jeg ikke skulle få den igjen før om et par timer. Med andre ord; legge triggerfaktorer litt på hylla. Sånn ellers? Jeg har levd i min egen lille Oslo-boble. Verden har liksom blitt satt litt på pause, samtidig som at det har vært godt å kjenne at tiden har flydd med til gode ting. Den første shooten jeg hadde i Oslo, bar på ihjelfrosne fingre. Vi søkte etterpå ly på kafé. Der fikk jeg gleden av å spise en supergod cookie, akkurat som de to andre jeg var med. Jeg har gjort mye som "de andre" i løpet av disse dagene. Jeg har også tatt initiativ til ting selv. Jeg bidro blant annet med å finne ut hva vi skulle ha til middag i går. Det ble burgere med blant annet noisettes(sånne potetballer) til. Det ble selvfølgelig vegetarburger på meg. Det som ikke var like så selvfølgelig, var at også jeg spiste hamburgerbrød til -som ikke var grovt. Jeg visste heller ikke hvor mange kalorier burgeren inneholdt. Og, noisettes? Det har jeg ikke smakt på mange år, men jeg har hatt lyst til å smake det igjen i flere måneder nå(!) -så, i går skjedde det. De spiste, jeg spiste. Jeg følte meg så utrolig normal.

Jeg har gjort mange store ting ila disse dagene. Jeg har gjort utrolig mye friskt. Jeg har gjort utallige ting i den retningen av livet jeg virkelig ønsker å leve. Det skal også sies at jeg er sinnsykt stolt.

Å møte nye mennesker, å gjøre nye ting. Å spise den maten om faller en inn, å spise det samme som andre. Å ta bilder, å bygge mestring og kontroll på det. Å kjøpe en ny leppestift, å fortelle meg selv at jeg var fin med den -i stedet for å hoppe over mat og drikke, fordi jeg føler meg så stygg.

Det finnes godtfolk jeg gleder meg til å se igjen når jeg ankommer Trondheim, selv om jeg egentlig kunne tenke meg å leve noen dager til i pause-modus. Ikke minst så gleder jeg meg til de dagene med trening jeg rekker før påsken er her. Noe av det som kanskje har vært mest etterlengtet, har vært behandling. Det skal bli godt å komme tilbake, både til den ene og andre behandlingen. Kanskje det kan gjøre det litt lettere å stå i ikke-pause-modusen.

Jeg må få lov til å si at jeg er litt stolt over meg selv.
...

  • Dato: 27.03.2017
  • Tid: 13:11
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 6

To uker gikk, flere uker kommer

  • Dato: 22.03.2017
  • Tid: 20:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

"Så mye ambivalens. Jeg kveles. Jeg vet ikke hva som er friskt og hva som er sykt."

Det er utrolig utfordrende å hele tiden leve i mine egne tanker, for tiden. Det skal likevel sies at ting ikke bare er utfordrende. Jeg gleder meg(!) til å sette meg på toget mot Oslo i morgen. Ikke minst, så fikk jeg nettopp melding om at drømmeobjektivet mitt er ferdig på reparasjon, noe som ikke tok lange tiden, men som jeg fikk beskjed at kunne ta flere uker. Den følelsen der, tror jeg ikke noen kan forstå -med mindre man selv har stått i fare for å ikke få brukt objektivet som representerer bildestilen ens, midt i eksamenstiden. Men ting ordner seg, og hurra for det!!

Jeg begynner nå å innse hvor riktig det var av meg å reise hjem, rett fra innleggelsen. Det var i grunn uforsvarlig å tenke at jeg skulle klare meg på egne bein, etter noen så turbulente uker. Jeg hadde selvfølgelig hatt poliklinisk behandling. Like vel er det timer og dager mellom hver gang. Men jeg fant alternativer, og jeg tok valg -i retning livet, i retning frisk kontroll. Dersom før hadde vært nå, så hadde jeg satt livet mitt i fare for lengst. Nå har jeg tatt avstand for alt som har kunnet føre meg i feil spor, selv om jeg enkelte dager har vært på nippet til å bikke over til ikke-kontroll. Likevel: ingen selvpåførte skader. Jeg har mestret timer alene på dagtid. Jeg har mestret å spise nok mat(!)

Jeg har hatt mange gode opplevelser på denne lille hjemturen. Jeg har fått hatt hele tre shooter, til tross for at ting har vært veldig utfordrende. Jeg har også vært sosial, både med den ene og den andre. Og soverutinene som jeg raskt havnet inn i når jeg kom hjem, har fortsatt. Jeg har med andre ord sovet mer på disse (nesten)to ukene, enn jeg har gjort på flere år. Den rekorden skulle det ikke så mye til for å slå, men jeg skal si meg overrasket over å ha nådd den. Også skal det innrømmes, at jeg synes det er helt magisk med søvn. Det er noe jeg setter sååå stor pris på, etter alle disse årene med periodevis alt for lite søvn.

Jeg er klar for de kommende ukene, hvertfall sånn halvveis. Det finnes ting jeg ikke er klar til, og ting jeg faktisk er klar til. Jeg velger med dette å fokusere på det jeg faktisk er klar til.

Oslo. Noen dansetimer + et sosialt liv i Trondheim + skolearbeid, før Hamar med familien. Hamar som vil si å treffe gode besteforeldre igjen -og å være med familien min i feriemodus, skiturer, matshopping i Sverige + mer. Så vet jeg at det blir en hektisk tid fremover. Jeg må jobbe beinhardt for å komme i mål med den delen av eksamen som jeg skal ta del i. Jeg må produsere, produsere og produsere -for å ha nok bilder og stille med til eksamen. Får litt nerver av å tenke på det, men gu for noen friske mål!

Det blir godt å komme tilbake til behandling. Enn så lenge så står jeg sånn halvveis sterk på egenhånd.
...

  • Dato: 22.03.2017
  • Tid: 20:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Valgene som forandrer seg

  • Dato: 21.03.2017
  • Tid: 21:23
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Livet begynner å falle mer på plass, samtidig ikke. Jeg leter febrilsk etter en oppskrift på livet mitt. Hvor skal jeg være, hva jeg skal gjøre? Hvor hører jeg hjemme? Ikke noen form for identitetskrise -mer fortvilelse, nettopp fordi jeg har funnet ut hvem jeg er og hva jeg vil. Og enda litt mer fortvilelse, nettopp fordi jeg vet at kroppen min ikke klarer alt det som hodet mitt vil, enda. For all del. Det kommer, det vet jeg. Det vil bare ta litt tid. Så er det all denne tiden i mellom. Den forveksler jeg per dags dato med litt krise. Jeg vet ikke hvor jeg skal stå, hvor jeg skal gå. Jeg vet ikke hva som får tulipanene til å blomstre, eller ugresset til å ta over. Jeg aner ikke hva som kan være stjernene på en ellers svart himmel.

Folk rundt meg forstår. Det eneste de ikke forstår, er at jeg vil ha den der oppskriften på livet mitt. Eller, kanskje de forstår, de vil bare ikke gi meg den, noe jeg forstår, for vi vet vel alle at den egentlig ikke finnes. Altså, jeg mener, oppskriften jeg så sårt søker.



Jeg skulle ønske kroppen var mer fri. Jeg skulle ting var sånn at jeg kunne fulgt drømmene mine, nå. Så må jeg like vel innfinne meg i at ting vil ta tid. Ting har tatt tid, ting vil fortsette å ta tid.

Som de kjære t´ene, ei ansatt fra en avdeling jeg var innlagt på lærte meg en gang. TTT - ting tar tid. Jeg synes det var å pynte litt på det, så jeg slang på en a. TTAT - ting tar alt for lang tid. Vi lo, begge. Like vel så forsto vi nok begge to at det lå en dyp fortvilelse i det. Samtidig en lettelse, for ting blir bedre, ting blir annerledes.



Så er vel jobben min kanskje like vel, å minne meg selv på at det går fremover, enda ting kan ta litt -alt for lang- tid. Alt hva jeg har mestret de siste årene -ikke minst, alt hva jeg har kommet meg levende gjennom(!)

Jeg ble minnet på noe her om dagen. Ei jeg har kjent siden jeg var pasient på ungdompsykiatriskavdeling, kom med ordene som beskrev den beslutningsvegrende jenta i 17-årene. Jeg hadde så vanskelig med å bestemme meg for hvilken vei vi skulle gå når vi skulle gå tur. Alt ble feil, alt ble rett. Sånn sett er det vel magisk -det at valgene mine nå, som 23-åring, innebærer å velge hvilken kant av landet jeg skal bo på. For en forandring, og for noen store skritt(!)

Jeg har virkelig kommet meg langt fremover, selv om det enda er mål og drømmer som blir satt på vent, grunnet helsa. Jeg må like vel huske på alle disse store skrittene fremover, og ikke minst, alt jeg lærer meg mens jeg går.

Jeg gleder meg til jeg kan komme til venner, familie og blogg -for å si: sånn blir det, dette er det jeg anser som det beste for meg ila det neste året(!) Dette lar seg også gjøre av praktiske årsaker. For snart må jeg ha kommet frem til et sånn valg. Tiden tikker jo ned, jeg må eventuelt si opp leiligheten min i Trondheim, eller ikke si den opp. Jeg er i kontakt med nav. Jeg er i kontakt meg egne tanker og følelser. Og jeg forsøker å slutte å søke oppskriften på livet mitt hos alle mine nærmeste.

På en måte, så skulle jeg ønske jeg kunne satt livet mitt på pause nå. På en annen måte så skulle jeg ønske jeg kunne spolt tre måneder frem i tid, eller kanskje et halvt år, eller kanskje et år. Ulempen med sistenevnte, er at jeg hadde gått glipp av så utrolig mye fint, som jeg innerst inne vet at vil komme.
...

  • Dato: 21.03.2017
  • Tid: 21:23
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Den gjemte nøkkelen

  • Dato: 19.03.2017
  • Tid: 14:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Man glemmer seg liksom litt ut. Man tenker at man har evig mange sjanser her i livet. Man tenker at det alltid går bra, for det har jo gått bra til nå(?)

Det man ikke tenker på, er at kroppen ikke er annet enn en kropp. En kropp har ikke evig liv. En kropp er ikke rustet til å tåle alt man setter den ut for. Kroppen kan bli sliten, kroppen kan streike, kroppen kan legge seg langflat og si "nå gidder jeg ikke mer. Nå orker jeg ikke mer. Nå er grensa nådd -for lengst."

Hva gjør du da? Forbanner kroppen fordi den til slutt ga beskjed om at den ikke orket de alt for harde og mange treningsøktene? Blir forbannet på kroppen fordi den ikke orker sultestreikene dine mer? -eller oppkastperiodene? Skylder på kroppen, at den lot seg rive med, i flere år med ekstreme vektsvingninger? 



Så er vel en av tingene, at man ikke kan skylde på andre enn ens eget hode. Selvfølgelig er det vondt, vanskelig og jævlig. Men man kan dessverre(heldigvis) ikke skylde på at det bare skjedde. Tankene og følelsene kan man til en viss grad ikke nødvendigvis alltid kontrollere. Så er det nå like vel disse handlingene. Handlingene kan man liksom ta kontroll over. Det er vanskelig, det er utrolig utfordrende -men til syvende og sist, så kan man.

Så er det nå en gang denne sykdommen, og all den makten den tar over livet, og alle disse handlingene den frister til. Hadde det vært enkelt å velge å handle annerledes, så hadde det ikke vært noen sykdom. Så er det nå en gang en sykdom, nettopp fordi man blir kvalt, og noe i en kan føles så sterkere enn en selv.

Her om dagen så gråt jeg, og mamma kom å la armene rundt meg. "Jeg innser at det jeg holder på med nå, er helt feil -og jeg klarer ikke 8 nye år med dette." Selvfølgelig er det ikke alt som har vært utfordrende 24/7 i 8 år! Men tenke deg at du har knukket en ankel. Du har fått en operasjon, og ankelen blir mye bedre. Du erfarer like vel at ankelen ikke er like sterk som det den en gang var, og du tråkker ofte over, og har perioder der du må sitte med beinet hevet og/eller gå med krykker. En ekstra utfordring/smerte i hverdagen, om man kan si det sånn. Det er ikke alltid jeg klarer å forstå de totale sammenbruddene mine, men når jeg begynner å tenke meg bedre om, så vet jeg jo at dette er noe som preger dagene mine ekstremt mye. Kanskje har jeg bedre dager, uker, eller en måned, eller et par måneder. Men jeg har til nå alltid falt tilbake på det stadiet, at det blir vondt, jævlig og forferdelig igjen.

Man kan ikke nødvendigvis gjøre så mye med den foten som har denne økte sårbarheten, men man kan gjøre noe. Man kan forebygge. -passe ekstra godt på hvor man går, at man ikke går i et alt for ulendt terreng, at man ikke overbelaster ankelen og litt sånn.

Selv om det ikke er så mye som kan kurere denne ankelen 100%, så har jeg like vel full tro på at spiseforstyrrelsen, er noe man -jeg- kan bli helt kvitt. Man vil kanskje alltid ha den der ekstra sårbarheten. Jeg tror like vel at det går an å komme til det stadiet der man kan føle seg fri nok til å tenke at mat, kropp og vekt er enn konstant smerte, eller en tilbakevennende smerte.

Jeg må bare finne nøkkelen jeg ikke har funnet enda.

For én ting er sikkert, og det er at jeg ikke kan fortsette sånn som jeg holder på nå. Menneskekroppen har ikke 9 liv, og om den har, så er mine 8 brukt opp for lengst.

Jeg ønsker så inderlig gjerne en endring. Ved neste psykologtime, så skal jeg uttrykke nettopp dette. "Jeg ønsker av hele mitt hjerte en endring, men jeg finner ikke nøkkelen."

...
 

  • Dato: 19.03.2017
  • Tid: 14:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Smil om munnen

  • Dato: 17.03.2017
  • Tid: 19:20
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

I dag er en sånn typisk dag jeg velger å kalle livet. Dagen startet med at jeg smørte meg et par brødskiver(!!) som jeg toppet med ukjent mengde(!!!) ost. Før jeg så varmet det i mikroen, for så å spise det. Så har jeg vært ute på vift med mamma, noe som var kjempekoselig. Jeg har også pratet med psykologen, hvor jeg kunne meddele at ting om dagene går fantastisk og jævlig, om hverandre. Vifteturen med mamma, innebar også at vi fant et jorde, hvor jeg kunne ta selvportretter! Denne gang ble jeg veldig fornøyd med location, lys og farger. Så gøy!! Senere, så møtte jeg ei.. og vi ble gjenforent etter 7(?) år! Heldig jeg er, så tok hun kontakt med meg, og vi har pratet litt over nett, før vi så møttes for et par sprudlende timer i dag.

I dag er en dag der jeg har klart å være litt mer inne på tanken og viten om at mat er noe vi rett og slett bare må ha(så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?) Det skal også sies at jeg har drukket frappe(!!) på Starbucks med mamma i dag. Jeg er så inderlig redd, fortvilt og rådvill -samtidig så kjemper jeg med alt jeg har, og enda mere til. Folk forteller meg i hytt og pinevær at de er stolte over meg. Det styrker meg, og det er en liten smule lettere å være stolt over meg selv.

Jeg har også hatt nok energi til å begynne å tenke på skolen igjen i dag, og det gleder meg at jeg gledes av å tenke på det. Jeg tenkte faktisk at jeg skulle i gang med et egetprosjekt nå. Siden jeg ikke får til å følge skolen helt slavisk, så slenger jeg på det jeg føler jeg kommer til å klare, og det som ikke tøyer mine grenser.

Nå tar jeg kvelden med et stort smil om munnen. -i mens jeg redigerer litt bilder(♥)

...

  • Dato: 17.03.2017
  • Tid: 19:20
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Plutselige togbilletter

  • Dato: 16.03.2017
  • Tid: 20:07
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Hodet mitt: dette gidder jeg ikke mer. Nå orker jeg ikke mer. Dette er en evig ond spiral som aldri kommer til å ta slutt. Jeg orker ikke puste mer. Det er best om jeg bare.. går bort.

Jeg snakket med behandlingsapepratet i dag. Jeg ble helt ærlig litt motløs. Jeg vet hva som må til, jeg kan alle verktøyene, jeg har kommet meg gjennom dette før. Ja, jeg vet, jeg vet, JEG VET -det er jo nettopp dét som gjør det ekstra utfordrende(!) Jeg vet så inderlig mye, jeg har kommet meg så langt -reist meg utallige ganger før. Men å bli påminnet det du allerede vet, når det at du vet det, er noe av det som er sårt.. det er ikke bare lett. Du vet så mye -enda så faller du så dypt at du ikke ser lys? Så dypt at du føler at dette mørke hullet er bunnløst.

Et av verktøyene jeg har, er aktiv fokusendring. Det kan jo være ting som å gå tur, strikke, lese en bok eller bake. Altså, gjør noe som flytter fokuset bort i fra det som er utfordrende. Dette er også noe jeg til tider blir virkelig lei av å vite at fungerer -for noen ganger så fungerer det bare ikke til like stor grad. Hva er det jeg gjør feil nå da?

Et annet verktøy jeg bruker, er å ha konkrete avtaler/fine ting å se frem til. Det blir litt sånn "jeg kan ikke gjøre meg selv noe drastisk, før jeg har gjennført disse avtalene/fine tingene."

Så jeg var rett og slett litt spontan og gjorde 1 + 1 som plutselig ble lik to.

Dra til Oslo. Fotografere.

Aktiv fokusendring. Avtaler/fine ting å se frem til.

Jeg har et fantastisk selskap jeg skal være i fra neste torsdag til mandag. Jeg har fått lagd et par avtaler, der jeg hat fått skaffet meg et par modeller, sånn til fotografen i meg sin fordel.

Nå kjenner jeg at det føles litt enklere å leve i de tankene og følelsene jeg per nå står i. Jeg kan ikke gjøre meg noe, fordi jeg har bestilt tog til Oslo, og lagd fine avtaler der. Jeg må også spise -tilstrekkelig- for å klare å nyte disse dagene, og ikke minst ha energi -til å traske rundt i Oslos fine gater, og å tilbringe tid bak kameraet.

Planen er å dra fra Oslo til Trondheim på mandagen. Da får jeg se hvordan det er å være tilbake i Trondheim. Være tilbake til behandling, venner, skole og trening. Mamma var litt bekymret. Hvordan vet du at dette kommer til å gå bra nå da?  Jeg forstår bekymringen, på en måte. Det var ikke akkurat et nøye gjennomtenkt valg. Eller, det ble til slutt litt gjennomtenkt. Jeg prøver meg noen dager i Trondheim, og dersom det overhodet ikke går -så reiser jeg tilbake til Sandnes. For en ting er sikkert -man kan faktisk ikke vite hvordan noe går, før man har forsøkt.

Jeg føler jeg plutselig ser litt lysere på ting. Hvertfall på de to neste ukene. Og dette, det er et stort fremskritt, og jeg gledes av de følelsene som følger lyset med.

Hipp hurra for spontanitet!
...

  • Dato: 16.03.2017
  • Tid: 20:07
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Inne i mitt eget hode

Kanskje jeg burde gå et par dager uten mat? Åh, nå skal jeg være flink å si ja til vaflene familien serverer! Jeg kommer til å bli feit, for jeg har ikke trent på lenge. Du burde ikke leve, for tallene på vekta bare stiger. Kanskje jeg skal dra tilbake til Trondheim, og bare sitte å visne i min egen leilighet? Jeg trenger mat for å kunne fullføre skolen, kunne ta vare på Syrin igjen -og om jeg en gang skal få meg hund(!) I dag har du spist alt for mange kalorier! Smoothie på kafé? -tør jeg å spise noe jeg ikke vet eksakt kaloriinnholdet på? -hæ, det ble tatt som en selvfølge at jeg skulle ha noe i tillegg til smoothien(!!) -dette er mestring, om jeg klarer det! Herregud, du skulle aldri ha spist det. Du er helt ute av kontroll. Tenk så bra av meg at jeg klarte å takke ja til et kakestykke her om dagen! Er det egentlig for mye fett i den osten jeg kjøpte? Se på de bildene av deg -du er så stor, stygg og feit. Kroppen har endelig roet seg igjen, fordi den har fått i seg litt mer mat over litt lenger tid, og det er så herlig(!) Klærne henger så stygt på den alt for store kroppen din. Oi, denne toppen så jeg kanskje litt ok ut i? Jeg burde gått mye mere turer, selv om kroppen er sliten. Jeg burde jogget, selv om jeg vet at ryggen ikke takler det.

Hun sier jeg er på riktig vei. Jeg føler meg som en tikkende bombe.

En dag skal det like vel gå bra.

Sant?

Sant.

Mye går forresten bra, også.

Jeg omgås mange fantastiske folk. Jeg gjør mange friske handlinger. Det er bare tankene og følelsene som henger litt (veldig) langt etter.

...

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Ida-Michelle er navnet mitt, og jeg har 22 års erfaring med livet. Jeg har vandret på tornebusker, men jeg har også vært så heldig å få kjenne solens stråler mot vinterkald hud. Etter regnet stråler solen, men ingen solskinn kommer uten naturens krefter. I alle mennesker finnes krefter -krefter vi må bruke for å oppnå det vi drømmer om.

Delvis aktiv foredragsholder med en forkjærlighet for psykisk helse.

Jeg bor egentlig i Sandnes, men er fotoelsker, og studerer med dette for tiden foto i Trondheim.

Erfaringer med blandt annet spiseforstyrrelser og depresjon. Jo, jeg er også kjent for å være overtenker. Livsreddende faktorer; venner, familie, korps, kortlaging, musikk, reising, matlaging og trening.

Følg min blogg

Kontakt: ida123michelle@hotmail.com

Siste innlegg

Kategorier

Arkiv

Lenker

hits