hits

Hvilket liv?

Hvem er det jeg ønsker å være? Hva er det jeg ønsker å oppnå med livet? Hvordan ønsker jeg å ha det? Hva ønsker jeg å legge meg om kvelden å kunne tenke på at jeg har oppnådd med dagen? Hva ønsker jeg å kunne bli gammel, å vite at jeg har oppnådd med livet?

Er det å vite at jeg hadde kontroll på alle de det hekkans kaloriene, kilometerene, skrittene, klokkeslettene og alt det som kontrollerest kan?

Eller er det å vite at jeg klarte det store oppdraget jeg bega meg ut på, som jeg nå -ved hjelp av behandling, og ved hjelp av meg selv, er så godt i gang med? Jeg mener, oppdrag livet, oppdrag hund. Blant annet.

Fordi, har jeg ikke falt dypt nok nå? Har jeg ikke påført meg selv nok smerte? Når skal jeg egentlig tillate meg selv å stoppe, helt? Vil det punktet egentlig komme? Eller kanskje må jeg bare stå i det, holde ut, fortsette å puste, og telle til ti -hver dag, hvert måltid, hver tur jeg hopper over?

Jeg har begynt å krabbe så smått oppover igjen nå. Jeg mener. I høst, senhøst, så nådde kroppen et punkt der jeg ble innlagt grunnet suicidale tanker, som igjen ble trigget av spiseforstyrrelsen. Jeg husker i denne perioden, når jeg skulle treffe Kløver. Når jeg klarte å samle kreftene jeg "liksom" hadde, til å være med på tur. Jeg kunne ikke leie Kløver i bånd, jeg hadde ikke krefter til det(han var jo fremdeles valp, så ham dro jo en del). Kroppen hadde fått alt for lite næring over tid, og den strevde nok med å holde sin egen vekt oppe. Og nå, enda Kløver har økt betraktelig i vekt, og blitt en enda større hund -så har jeg full kontroll på ham(så lenge jeg ikke har ski på beina, haha.) Så, hvis ikke det er fremgang, så vet ikke jeg! Men, poenget er. Tankene kommer luskende tilbake likevel. Det er så lett å glemme alle ulempene sult medfører seg. Bare tanken på det, blåser inn en slags indre rusfølelse. Alt blir så bra, fantastisk, magisk. Jeg blir til og med fornøyd med meg selv -bare jeg går ned enda et par kilo i vekt, og kanskje enda et par etter det, og kanskje enda et par etter det. Så kan jeg kanskje gi meg. Kanskje. Men igjen. Jeg glemmer alt det jævlige sykdommen fører med seg, jo mer den får.

Jeg svimler, nesten hver gang jeg reiser meg. Jeg sliter med tvang. Hva jeg skal spise, når jeg skal spise. Når det er for tidlig å spise, når det er for sent å spise. Når det er bortkastet å spise. Når det er ulovlig å spise. Og for å ikke å glemme turene med Kløver som egentlig skal være lystbetonte. Mange er lystbetonte, men mange er tvang også.

Ting har vært verre enn det de har vært i denne perioden. Det er selvfølgelig utrolig trist og jævlig å tenke på, samtidig så kan jeg velge å bruke det som en erfaring å lære av. Lavere i vekt -desto enda sykere, enda mer innskrenket liv, enda mer fysiske symptomer, påvirket skjelett, tennene ble påvirket. Og ja, rekkene er lange. Så, da er spørsmålet. Er det verdt å falle enda lenger tilbake?

Er det ikke livet med Kløver som er verdt å kjempe for? Livet uten innleggelser, livet som sosialt fungerende med venner og familie, og livet mot et studie/arbeid en gang i tiden? Og lystbetont trening, god mat og å generelt ha det bedre med seg selv?

...

Det blomstrer, både innvendig og utpå

  • Dato: 06.04.2018
  • Tid: 21:03
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Siden jeg kom hjem fra påskeferie, så har det vært turbulent. Men nå kan jeg endelig si at jeg har landet litt mer -og med god hjelp, også kaldt behandling, sosialt liv, Kløver og trening, så har jeg klart meg! Og det mye bedre enn de første katastrofetankene slo meg og ville lagt grunnlag for, samtidig gamle spor. Jeg kan faktisk si litt mer om hva jeg snakker om, kort.

Før når jeg har dratt på ferie, så har jeg enten bare holdt meg til min egne trygge og sære mat. Eller, så har jeg tøyd grensene mine -noe som i ettertid, har ført til  et enda større tilbakefall, altså, behov for kompensering når jeg kommer hjem igjen. Vi snakker om bryte regler på ferie, som å kanskje si ja til brødmat, sjokolade og ost som ikke er lett-ost. For så å komme hjem til å ikke spise noe. Men nå står jeg altså i kampen om å bryte gamle spor, og jeg kjemper alt jeg kan! Jeg har nemlig trosset mange regler og grenser i ferien. Jeg har gjort mye spiseforstyrrelsen har skreket nei til. Og med det var halve jobben gjort. Resten av jobben gjenstår nå. Nemlig -med å fortsette å spise! Og jeg er så glad for behandlingen jeg står i nå. Ja, det er jeg som flytter fjell. Men jammen gjør det godt med noen som heier på den gode delen i meg, den delen som vil opp og frem!

Jeg er inni min x´te gode uke nå. Så nå kan jeg vel faktisk også skrive at jeg faktisk har det bra for tiden. Livet smiler liksom, tross for at jeg kjemper en sinnsyk kamp hver dag. Folk kommenterer at jeg smiler, og at jeg stråler. Ja, det går opp og ned -men det er ikke mer enn å forvente. Jeg vet også at det vil komme nye større nedturer. Men jeg vet ikke hvor dype de nedturene vil bli, heldigvis. Kanskje kommer jeg aldri mer til å tenke på å skade meg selv igjen, eller kanskje kommer jeg aldri til å falle så dypt igjen. Kanskje trenger jeg nye innleggelser, eller kanskje kommer jeg aldri mer til å ha behov for innleggelser. Det vet jeg faktisk ikke. Så, det er ikke vits å ta noen sorger på forskudd. Det kjekkeste å bite seg merke i, er uansett at de dårlige periodene holder seg forholdsvis korte, og jeg kommer meg mye raskere ovenpå igjen nå, til kontrast til for noen år siden. Så, faller jeg virkelig dypt igjen, så reiser jeg meg kanskje like raskt igjen.

Jeg begynner å finne mer igjen den delen av meg som jeg mistet i det jeg flyttet hjem til Sandnes. Det føles fantastisk godt. Jeg sminker meg mer, bruker ansiktsmaske og bryr meg mer om hva jeg har på meg. Endelig blomstrer det litt igjen. Både innvendig og utpå.

...

  • Dato: 06.04.2018
  • Tid: 21:03
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Hamar, påsken, 2018

  • Dato: 29.03.2018
  • Tid: 10:43
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

Mye har hendt siden sist, jeg har blandt annet tatt påskeferie -og jeg har gjort det med storm!

La oss ta det fra start. Jeg var meget bekymret for togturen(e) med store Kløver. Men heldigvis skulle vi reise med Ida da. Hva gjør man med en liten hund som viser seg å være redd for å gå på toget, og/eller viser seg å være redd for å være på toget? Man tar den under armen, og tar den opp på fanget, for så å gir den kos og gode ord. Og så.. for de av dere som ikke har fått det med dere.. jeg har ingen liten hund. Jeg har en hund på minst 35 kilo. Første utfordring starter da den skal store trinn på begrenset tid ombord på toget. Heldigvis har vi Ida som vi reiser med til å ta kofferten vår, men samme hvor mye ost jeg har å lokke med, så vil_ikke_Kløver_ombord_på_toget. Så.. jeg må bare dra ham opp på toget, med makt, og en fremmed må dytte ham i rumpa. Så var vi ombord. Så er det å pøse på med ost for å roe nervene, for nå begynner toget å gå, og det er skummelt, i følge Kløver. Så er det å finne plassene vår. Kløver roer seg ila turen, men det blir ikke mye søvn, til tross for at vi dro med nattoget, med håp for søvn. Like vel går turen mye bedre enn fryktet. Kløver får seg en ny venn. Damen tvers over oss. Jeg prater også med henne litt innimellom. Kløver får litt kos av henne. Etter flere timer, så ankommer vi Oslo. Togbytte. Vi skal videre fra Oslo til Hamar. Jeg ser for meg at hvis det er fylt tog, så kommer Kløver til å klikke og spise opp alle som befinner seg på toget. Han kommer hvert fall til å bjeffe hørselen ut av dem alle. Gjett hva? Det var mer overfylt tog enn du kan forestille deg. Tanken på hvorfor jeg ikke har en liten hund, slår meg atter en gang denne turen. Men hva Kløver gjør? Joa, litt stressa i starten, men ellers så legger han seg midt på gulvet, og tar opp all plassen han kan ta, og lager knapt en lyd. Jeg er så stolt mor som jeg bare kan bli. All den bekymringen til ingenting.

Dagene her på Hamar har flydd. Vi er ikke klare for hjemreise igjen enda. Har enda noen dager igjen her. Det er jo nå påsken begynner! Vi har gått turer(selvfølgelig, livet med hund, hihi) -spist masse god mat, inkludert snacks, stått på ski, flettet hår, slappet av, sett film og ja, litt sånn som bare hører ferier til. Ting går ganske rolig for seg, og det føles greit. Jeg kjenner det føles godt å ha folk rundt seg. Jeg har også klart å spise mer enn jeg har spist på utrolig lenge, så jeg har gjort store fremskritt(!!) -og det har også vist resultater i skiløyper, og hvordan jeg fungerer generelt. Jeg er ganske stolt over det. Men selvfølgelig koster det også sitt, men jeg jobber med å prøve å spare bekymringene til det er på´an igjen med behandling igjen etter ferien. Enn så lenge ligger fokuset på å prøve å kose meg så mye som mulig!

Og en siste ellers.. skitur med Kløver(og resten av familien, og Ida), var også en historie for seg selv.. det gikk så raskt for seg i nedoverbakkene, at jeg verken visste opp eller ned. Men for en glede, og det å se hvor gøy Kløver hadde det(!) Det må ha vært en av Kløvers livs beste dager!! Men jeg skal jammen innrømme at jeg var ganske blå på knærne dagene etterpå, for han har litt igjen å lære, og det ble litt knall og fall ettersom han er så sterk, og han blir så lett distrahert. Men han ble bedre bare på den turen han fikk være med på! Og det var såå verdt de blå knærne som enda smerter altså, hihi.

...

  • Dato: 29.03.2018
  • Tid: 10:43
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

En flere måneders oppdatering på 12 minutt(video)

  • Dato: 19.03.2018
  • Tid: 11:15
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 7
Oki, dette var litt utenfor min komfortsone -men la gå! Det var litt spennende også, en litt ny måte å gjøre det jeg ellers gjør. Altså tenke, og skrive.
 

 

...
 

  • Dato: 19.03.2018
  • Tid: 11:15
  • Kategori: Video
  • Kommentarer: 7

En selvfølge

  • Dato: 18.03.2018
  • Tid: 18:26
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Du synes kanskje det er en selvfølge å være en del av et fulldekket taco-bord på en fredag kveld. Eller en selvfølge å være en del av en fest, på en lørdag kveld. Eller kanskje det er en selvfølge å ha noen å gå tur med? Uavhengig av dette, kanskje det uansett er en selvfølge, at du ikke skal føle deg alene, eller være så mye alene -i et så befolket samfunn. Alle deler jo bilder på sosiale medier, av sosiale sammenkoster. Alle disse menneskene må jo komme fra et sted, og du er mest sannsynlig et av dem. Eller?

Det er faktisk ikke sånn for alle. Men det jeg skal fokusere på nå, er ikke hvor vondt det kan gjøre, og faktisk gjør -å ikke være "en av dem." Jeg vil si hvordan det føles, når det plutselig dukker opp dager som ikke er like de fleste andre dager.

Aldri før har jeg vært så bevisst på hva det sosiale har å si for et menneske. Men fordelen med at man med tiden har kjent mye på følelser knyttet til det å være alene, er at man lærer seg å sette ekstra stor pris på de dagene som ikke blir sånn.

Når du plutselig får en uventet melding, og du blir tvunget til å bryte din egen tvang gjennom helgen. Først litt panikk, for, hallo, hvor får tvangen min plass? Men så kommer lettelsen og gleden. Jeg får muligheten til å omgås andre mennesker, og bruke tid på å snakke om alt mellom himmel og jord -og ikke bare sitte å tenke på alt som foregår inne i mitt eget hode.

For på akkurat en uke nå, så har jeg slått min sosiale rekord, på utrolig lenge. Og jeg må si, at det føles så utrolig godt, og jeg er så utrolig takknemlig.

Tiden mens jeg har vært sosial, har flydd. Og det har vært tid, jeg ellers hadde sittet og telt minutter og timer på, ikke fordi jeg kjeder meg -for det gjør jeg aldri. Men for alt jeg har å gjøre, er det jeg gjøre. Det jeg burde gjøre, orker jeg ikke gjøre. Det jeg vil gjøre, tør jeg ikke, eller har jeg ikke mulighet for. Den siste uken har jeg gjort mer av det jeg egentlig vil gjøre. Tusen takk til de som har gjort dette mulig.

...

  • Dato: 18.03.2018
  • Tid: 18:26
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

(Historien om da jeg) fikk plass på studie!

  • Dato: 14.03.2018
  • Tid: 13:52
  • Kategori: Skole
  • Kommentarer: 0

Det var visst ikke bare flaks, da jeg kom inn på fotofagskolen, for to, snart tre år siden. Ida-Michelle har gjort det igjen. Ida-Michelle har kapret seg en studieplass.

Jenta som var innlagt mot sin egen vilje, jenta som ikke ville leve. Jenta som daglig gikk til angrep mot sin egen kropp. Jenta som alltid måtte ha noen rundt seg, for å passe på seg, for hun ikke klarte å ta ansvar for sitt eget liv. Jenta det ble skrevet side opp og side ned om i journallnotatene, etter som at hun måned etter måned, oppholdt seg på døgnpost. For så lite kontroll hadde hun. Hun måtte skjermes mot seg selv.

Når hun var ute, med personalet, og de spurte henne om vi skulle gå runden til høyre rundt sykehuset, eller venstre -så vrengte hele magesekken seg. Valg. Herregud, valg.

For halvannen uke siden, så satt jeg på kontoeret hos min nåværende behandler. Hun begynte å nevne fremtid, eller -jeg vet ikke om det var direkte fremtid, men, hun begynte å snakke om skole, studie. Hva hadde jeg på papiret -og hva manglet jeg, for å oppnå, det jeg ønsket? Det ble med et, ganske kaotisk i hodet mitt. Nettopp pga redselen for nye ting, nye situasjoner, usikkerhet, uforutsigbarhet. Vi kom til enighet om at jeg til neste time, skulle finne ut av hva jeg hadde av fag, og hva jeg manglet. Da jeg gikk fra timen, var jeg på gråten, av fortvilelse. Den fortvilelsen, ble etter noen timer, gjort om til sinne. Jeg ble sint på behandleren min, fordi hun hadde stresset meg. Så gikk det er par dager. Nå var jeg sint på meg selv. Jeg var sint på meg selv fordi jeg var redd, og fordi jeg hadde denne økte sårbarheten for stress -som ikke gjør det like selvfølgelig for meg å studere -og å jobbe fulltid som flertallet, andre. Og jeg var så sint, at jeg tenkte, jaja, jeg kan da i det minste se på hvilke muligheter det finnes her i Stavanger/Sandnes(?) Å ta opp fag, fant det meg alt for stressende nå. Jeg måtte ha noe som var mer givende, mer interessant. Plutselig dukket det en remse opp med positive ting med å studere opp i hodet mitt. Kanskje jeg hadde følt meg litt mindre alene også? Kanskje jeg hadde fått mer mestringsfølelse tilbake? Og plutselig, så kom jeg over noe som kunne virke interessant. Men så var spørsmålet.. hadde jeg fullført nok fag fra vidergående, for å kunne få plass? Redde meg, som for ikke mange ukene siden, måtte melde avbud på et møte, fordi jeg var, for redd -sendte så melding til skolen, og spurte om jeg kunne komme å møte en der i fra, for litt veiledning. Og dagen etter, så sto jeg der. Redde meg, sto der, midt i frykten. Jeg fikk mer info om studie, fikk litt innsikt i fra studentene drev på med, og jeg fikk litt omvisning på skolen. Jeg ble solgt. Så var det da å ikke gå der i fra med for høye forventninger, for det var ikke sikkert jeg hadde karakterer/fag nok til å komme inn(..)  Så var det rett hjem, og lete etter vitnemål, og skrive motivasjonstekst. Et par timer etterpå, så var søknaden sendt. Shit, hva hadde jeg gjort? Redde meg? 

I dag fikk jeg mailen jeg ikke trodde jeg kom til å få. "Tilbud om studieplass." Jeg var i ekstase.

Nå har jeg mye pratisk som må i mål, hvis dette skal gå. Men poenget er, at det er utrolig hvordan ting kan forandre seg. Hvordan man, og situasjonen vår kan forandre seg. Og jeg er så takknemlig for at det finnes muligheter selv for meg, med mine hull og "litt skole her, og litt skole der." Tenk om jeg hadde gitt opp "den gang da", tenk alle disse mulighetene jeg hadde gått glipp av da. Det er så utrolig skremmende å tenke på. Samtidig så er det så flott å tenke på alle mulighetene jeg har nå.

Ting er ikke hundre prosent sikkert, men det at jeg nå står her med tildelt studieplass, er wow, bare wow! Jeg tror behandleren min kommer til å bli litt overrasket når jeg kommer med den nyheten, neste uke, hihi. 

...

  • Dato: 14.03.2018
  • Tid: 13:52
  • Kategori: Skole
  • Kommentarer: 0

Det du ikke ser

Det du ikke ser, gjemt i sykdommen.

"Hva gjorde du i helgen?" - "Jeg gjorde ingenting, for jeg kunne ikke la noen eller noe komme i veien for planene mine." - "Og hva var planene dine?" - "Å vente på at klokken skal bli tiden for å gjøre i stand måltid -veie opp maten, for så å spise maten, for så å vente til neste måltid. Og kanskje gå en tur i mellomtiden. Eller kanskje to."

Jeg begynner egentlig mer og mer å se hvor ensom denne sykdommen er. Den distanserer meg mer og mer i fra folkene rundt meg. På en måte er jeg likegyldig til det, på en annen måte, så gjør det litt vondt å tenke på.

Heldigvis står jeg jo ikke helt på egne bein nå, jeg får jo masse hjelp og støtte, så jeg går jo daglige skritt fremover. Jeg tør ikke engang tenke på hvor jeg hadde vært nå, uten all denne hjelpen(...)

Noen ganger skulle jeg ønske ting gikk litt fortere fremover, likevel.

...

Travel uke, og nytt prosjekt

  • Dato: 05.03.2018
  • Tid: 18:57
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Heihei, og hurra for ny uke og nye muligheter(!) Jeg kjenner meg litt lettet, og egentlig veldig okey til sinns faktisk -og det nyter jeg, til det fulle og det hele. Behandling i dag har nok hjulpet på, men så skal det ikke glemmes at det er jeg som gjør hovedjobben for å klare å holde meg selv oppe og gående, tross motgang og utfordringer. Ellers så tenkte jeg at jeg skulle prøve noe denne uken, noe som kanskje kan bidra til positiv, aktiv fokusendring denne uken -og i tillegg hjelpe meg å fokusere på de små øyeblikkene. Går det som planlagt, så tenker jeg å dele med dere mot slutten av uken. Jeg kan røpe at det inkluderer bruk av kamera, hihi! Ellers så venter det meg en stor dag, sånn følelsesmessig i morgen. Jeg står igjen frem med brukerstemmen min. Og tenk at til tross for hvor mye nerver det koster meg, og hvor redd jeg er på forhånd.. så gjør jeg det! Nettopp fordi det er noe jeg brenner så innmari for. Denne gangen får jeg være med å dele om mine erfaringer med selvskading. Det er ikke mange ukene siden jeg også fikk være med å dele om erfaringene min om suicidalitet og selvskading sist. Tenk så heldig jeg er som får disse mulighetene. Jeg får gjort noe som har vært så dritt og vondt, om til noe mer betydelig -noe som går an å lære av.

Jeg har en travel uke foran meg, men jeg bretter opp armene -jeg er klar!

...

  • Dato: 05.03.2018
  • Tid: 18:57
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Litt sånn personlig

Hun stiller seg foran speilet, for å sjekke, slik hun alltid må. Hun skal ikke sjekke om skjørtet sitter riktig på, eller om genseren står i stil til resten av antrekket -men hun må se om hoftene er blitt bredere enn i går, enn i forrige uke, enn for en måned siden. Nei, herregud, jeg kan ikke ha på dette skjørtet i dag. Alt fettet tyter ut, og hva vil de som skal se meg i dag tenke? De vil også se hvor stor, stygg og feit jeg er. Herregud, bytt klær jente, dette funker ikke. Neste klesplagg, får armene til å ese ut. Neste klesplagg, får lårene til å føles uutholdige å leve med. Så innser hun at hun etter å ha sjekket gradestokken, ikke kommer til å overleve dagen uten ullstrømpebukse -og det er en noe av det værste hun kan tenke seg.. å kle beina i noe annet enn tynne nylonnstrømpebukser, er så skummelt. Hun føler seg enda større da. Hun føler seg som et vrak, som har alt for mange kilo for mye. Hun har gått igjennom 10 klesplagg nå, og ingen verken får kroppen til å se ok ut, eller klarer å skjule kroppen nok til at det føles ok å gå ut døra. Etter mye om og men, så kommer hun seg ut -med klær. Men der hun skal, og kommer inn, så tar hun ikke av seg ytterjakken som er fotsid, og noen størrelser for stor. Hun må gjemmes bort, for hun skjemmes sånn over seg selv og hvordan hun ser ut. Det hun like vel tenker på, fra hun har setter seg ned, til hun reiser seg igjen -er hvordan lårene eser ut når hun sitter, og hvordan vedkommende over henne må legge merke til det.

Det var heldigvis behandlingen, Enheten, jeg skulle til i dag. Jeg har langt igjen å gå, før det blir mindre krig i hodet. Men igjen skjedde igjen det umulige i behandling; jeg ble motivert til å gå hjem og fortsette å spise disse forbanna 4 måltidene til dagen.

Heia meg.

...

Stormende uke

  • Dato: 26.02.2018
  • Tid: 18:24
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Livet har gitt meg noen harde motbakker den siste uken. Ja, jammen har jeg ikke fått levert prøvelse etter prøvelse. Mens alle over sosiale medier satt å feiret siste arbeidsdag før helg på fredag, så kjente jeg at nok var faktisk nok. Men hva gjør jeg når nok er nok? Hva jeg før gjorde når nok var nok, og hva jeg gjør når nok er nok, er heldigvis to helt forskjellige ting. Det var rett og slett krise, men kriser er til for å løses, og klarer man det ikke på egenhånd, så trenger man litt ekstra hjelp og støtte. Jeg tok en telefon til behandleren min, og heldig som jeg var, så fikk jeg time på dagen. Senere samme dag, så hadde jeg også time på Enheten for spiseforstyrrelser. Takket være god behandling og støtte, så ble det omsider helg for meg også, og jeg kicket helgen inn med en spinningøkt, før jeg og Kløver tok kvelden på sofaen. Tenk, jeg overlvede denne stormen av følelser også -og dét uten katastrofale handlinger. Jeg overlevde en turbulent uke. Jeg overlevde!

Jeg skal ikke si at dagen i dag har vært mindre turbulent. Ikke mindre enn to ganger, så begynte tårene å felle i behandling. Jeg er sliten, og kanskje hakket etter bare sliten også. 9 år med spiseforstyrrelser, og noe som om få dager, markeres som et halvt år med restriktivt tilbakefall -har begynt å sette spor, og det kjennes på kroppen. Men det positive nå, er at jeg er på vei, og ikke bare på hvilken som helst vei -men på riktig vei. Jeg gjør store skritt i behandling, og det går fremover, selv om det koster så mye som du neppe kan forestille deg, om du ikke har stått i det selv. "Og hva betyr dette?" -spurte behandleren min på Enheten i dag. Hun rettet til fremskrittene mine. "Nei, det må vel bety at det kanskje finnes et håp da..?" -svarte jeg, litt halvveis spørrende.

...

  • Dato: 26.02.2018
  • Tid: 18:24
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Blanding av mestring og kaos

  • Dato: 19.02.2018
  • Tid: 21:15
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Ja, hva skal jeg si? Nå har det gått en uke siden sist, og jeg tenkte det var på tide å si noen ord igjen. Tiden flyr, på en måte. Dagene går, og det er vanskelig å si hva de egentlig går med til. Eller, jeg vet at behandling tar mye av tiden. Det som først skremte livsjiten ut av meg, er nå en stor overskrift. Tett opp under, kommer turene med Kløver. Det er liksom det som er overskriftene i dagene mine. Sånn utenom det, så vet jeg ikke helt hvordan dagene mine går. De bare flyr avgårde på et vis, uten at jeg er helt klar over hvordan.

Dagene er fylt med en blanding av mestring, og totalt kaos. Kaoset går jeg i behandling for, mestring skjer nok mye, takk og pris, nettopp grunnet behandlingen. Åh, jeg er så takknemlig, dere aner ikke. Hver behandlingstime, er en ny motivasjonsboost. Kvelden før hver behandlingstime, når det gjerne har gått 3-4 dager uten behandling, er jeg på bristepunktet, og sitter gjerne å vurderer å avlyse all behandling og heller melde meg inn i en egenoppsatt sultestreik. Der sitter jeg med null tro og håp, verken for behandlingstimen eller livet videre. Men jammen viser det seg under behandlingstimen at der tok jeg feil, igjen. Og jeg går der i fra med ny tro, og nytt håp -og ny plan, om nettopp, noe det viktigste i hele verden; å spise, for de neste dagene.

Jeg har allerede nådd små mål i behandling. Andre kunne rikket på nesen og sagt, "hæ, var dét i det hele tatt noen mål å sette seg?" eller "skulle det ikke gått raskere?" Men nå går det akkurat så raskt som det det går. Det går så raskt at det er jævlig ubehagelig, men akkurat overkommelig, såvidt. Jeg flytter med andre ord fjell, og på sikt kan jeg med disse små skrittene, oppnå store ting, endringer. Det koster utrolig mye for meg å stå i dette, men jeg gjør det -og jeg skal ha masse creds for nettopp det.

...

  • Dato: 19.02.2018
  • Tid: 21:15
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Litt over en uke her ute

  • Dato: 12.02.2018
  • Tid: 20:59
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Nå har det gått litt over en uke siden utskrivelse. Nå kan jeg vel begynne å kjenne etter på hvordan det egentlig går. Ja, hvordan det egentlig går, her ute. Med maten har det ikke gått alle tiders. Men med annet, så har det faktisk gått over alle forventninger, faktisk. For utenom maten, så har jeg det egentlig bra. Men så er det nå en gang sånn, at vi mennesker, vi kommer oss faktisk ikke gjennom livet uten mat. Dessverre. Så jeg sitter litt fast. Dessverre. Veldig fast. Dessverre. Men så var jeg i behandling igjen i dag. For spiseforstyrrelsen. Og da var det som om ting løsnet litt igjen. Jeg gikk i fra timen med litt mer håp, og det var så utrolig godt. Jeg har faktisk ikke ord for det. Det var det stikk motsatte, fra dagene før, som var et eneste stort rot -i matveien. Nå kan jeg puste litt igjen. Nå ser jeg litt mer lys.

Ellers så er jeg faktisk en del sosial om dagene, faktisk. Og det er faktisk veldig fint. Jeg går også en del turer med Kløver, selvfølgelig. Vi koser også mye. Jeg klemmer også mye på ham, og tar mye bilder av ham, og forteller ham hvor glad jeg er i ham -men så snakker jeg litt strengt til han, når han kommer hoppende på meg når jeg sitter i sofaen(altså, jeg tror ikke han forstår hvor stor han har blitt, og hvor vondt det gjør når han tramper meg flat.)

Og i dag kjøpte jeg meg en jeans. Jeg tenkte jeg skulle prøve å utfordre meg å bruke den også, en dag. Kanskje det kan bli en fast greie, i ny og ne. Jeg gjemmer jo alltid bort kroppen min, i store klær -kjoler, skjørt og sånn. Nettopp fordi jeg hater den, altså kroppen min. Men det vil jeg jo ha en slutt på nå, altså å hate kroppen min. Og da må jeg jo gjøre det motsatte av hva sykdommen sier, har jeg hørt.

...

  • Dato: 12.02.2018
  • Tid: 20:59
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Quote

...

Livet er mer

Trekk pusten. Pust ut. Gjenta ved behov.

Det kan ikke være sånn som dette for alltid, det kan det bare ikke.

Livet er så mye mer enn dette kompliserte, som er så enkelt, like vel så utrolig vanskelig.

Men du kan ikke være på villspor for alltid. Ingen smerte varer for alltid. Ingen storm varer til evig tid. Over skyene, skinner alltid solen. Etter en nedtur, kommer alltid bedre dager.

Jeg har så mye bra i livet mitt, men så er det likevel denne bremseklossen som ligger der. Det er så vondt. Men nå har jeg vel egentlig sagt til meg selv at jeg skal gi meg selv en fair sjangs til å oppleve hva livet er uten dette, unnskyld språkbruket, helvete også. For livet er så mye mer. Livet er ikke alltid perfekt. Men livet er mer enn kaoset som ligger rundt mat. Det vet selv jeg, sånn egentlig, innerst inne.

...

Utskrivelsesdag

  • Dato: 01.02.2018
  • Tid: 08:38
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 5

Jeg skal ikke si at det ikke er stor ambivalens og indre krig, for det er det. Like vel så er det noe inni meg som gløder nå, og det føles så innmari godt. Jeg smiler over at det i dag er dagen for utskrivelse. Jeg skrives ut, og jeg starter på ny der ute, med blanke ark.

Det føles så godt å smile igjen. Kjenne på et lite snev av tro og håp for fremtiden. Jeg kjenner meg så takknemlig for at det er mulig, til tross for situasjonen.

I går var jeg hjemom i leiligheten for å "mentalt forberede meg" på utskrivelsen, da hadde jeg også besøk av Kløver. Jeg kjente det var nødvendig med denne turen hjemom. Det gikk mye bedre enn forventet, og jeg kjente en god følelse bre seg over meg der jeg begynte å pakke litt ut, mens lyslenken lyste fra kommoden, musikken spilte fra høytaleren og Kløver diltet etter meg -før han så sovnet på sin vante sofaplass.

I helgen har jeg fine planer, og det er jeg så glad for! Det er også meldt utmerket turvær, så det blir en glede å gå de faste turene med Kløver(♥)

...

  • Dato: 01.02.2018
  • Tid: 08:38
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 5

Hva har jeg å tape, hva har jeg å vinne

Ting har toppet seg for meg igjen. En av grunnene, er blant annet at jeg står midt i et vippepunkt. Behandling, eller ikke behandling. Man skulle tro at jeg jublet høylytt da jeg fikk behandlingen for spiseforstyrrelser servert. Det gjorde jeg, også -før jeg plutselig krøp livredd tilbake, og lurte på hva i alle dager det var jeg begikk meg ut på. Jeg forsto at jeg ikke kom til å klare meg mye lenger uten behandlingen, sånn som dette hadde rast nedover den siste tiden. Samtidig så kunne jeg ikke fatte å begripe hvordan jeg skulle klare å finne meg i selve behandlingen og alt det innebar. Der kom smellen. Spiseforstyrrelsen. Klarer ikke leve et liv med, vet ikke hvordan jeg skal leve uten.

Jeg kom akkurat over en artikkel Aftenbladet hadde lagt ut i forbindelse med rusbehandling. Faktisk avbrutt rusbehandling. "Russug" og "negative følelser" kommer som to triggerpunkt. Jeg kjenner meg så igjen. Bare ikke russug, men en rus som oppstår av å adlyde spiseforstyrrelsen. Det er der det ligger. "Russuget" og "negative følelser" som kan oppstå ved generell motgang i livet og/eller ved psykiske lidelser, ligger som to store triggere. "Russuget" ligger der, "må ned i vekt, trenger å gå ned i vekt, må kutte ned på mat, må kutte ut enkelte matvarer, må kompensere, må veie meg, må ha kontroll, osv." Rusfølelsen som har oppstått av alle kiloene du har mistet, og fortsetter å miste. Beina som presser tydeligere frem gjennom huden, og hele kroppen som i mål blir smalere. Det er dét som veier så tungt nå. Det veier så tungt, at andre ikke kan forstå at det i det hele tatt kan være et spørsmål.. om man skal ta opp denne kampen nå eller ikke. For hva har man egentlig å tape?

Ja, for hva har man egentlig å tape? For andre kan det vel bare se ut som smerte og sykdom. Men det jeg klarer å se, det er at det er smerte og frykt å ta tak i denne kampen nå. For det letteste vil alltid være å gi etter for hva de automatiske tankene sier. Men så vet jeg vel også, sånn innerst inne.. dette fungerer ikke til evig tid. Og sånn egentlig, så er ikke dette et liv. Det er i hvert fall ikke et liv jeg virkelig vil fortsette å leve.

Så kanskje spørsmålet er.. hva har jeg å vinne? For det er egentlig ganske mye, selv om kampen underveis kommer til å være ganske tøff.

...

Hvis du lurer på hvordan det foregår

Du vil ikke fortsette å leve sånn, men så er du så fryktelig, fryktelig redd. Og den redselen gjør at du blir dratt i feil retning.

Unnskyld for det, meg selv. Det går bedre igjen, snart. Bare hold ut, litt til.

...

Men jeg kjemper

  • Dato: 14.01.2018
  • Tid: 16:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Noe hjelp er satt litt på pause, mens noen rammer er åpnet og tatt meg i mot. Noens ord har hjulpet, mens andre har slått meg som et slag i magen. Men til syvende og sist, er det som teller.. hvordan går det? Ja, hvordan går det? Hun tørker tårene som begynner å felle, i mens personalet lukker døren bak seg. Hun innser en gang for alle, at hun ikke aner hvordan hun skal klare å stoppe. Det begynte så uskyldig -denne gang, også. Men så klarer hun ikke stoppe. Det går så langt at det påvirker alle delene av livet. Det sosiale, det fysiske -og det generelle mentale. Det påvirker absolutt alt.

I sidesynet så skimter hun alle de andre rundt matbordet, og ingen ser redde ut. De bare sitter å spiser. Hvordan får de det til? De sitter å spiser, med så mange fremmede. En munnfull, to munnfuller, fem munnfuller, utallige munnfuller.. hvordan gjør de det? Ned på sin egen tallerk, ser hun maten som vokser, for hver gang hun blunker.

Men jeg kjemper.

...

  • Dato: 14.01.2018
  • Tid: 16:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg har startet i behandling for spiseforstyrrelser

Endelig. Etter alle disse årene, igjen. Endelig, kan jeg si det. Endelig kan jeg si ordene. Jeg får spesialisert hjelp, igjen. Å sitte på den første timen i dag, å føle seg mer forstått, enn på flere år.. den følelsen kan ikke beskrives. For samme hvor gode behandlere jeg har vært borti, så kan lite sammenlignes med lettelsen jeg kjenner over å bli tatt på alvor, bare over selv de små tingene og detaljene. Det er så lenge siden nå, og det har vært så etterlengtet. Og jeg må ærlig innrømme, jeg er så takknemlig. Samtidig, så er jeg så jævlig redd.

Fordi jeg kan liksom ikke "gå på diett" samtidig som jeg skal bli frisk. Det er nå jeg må gi slipp. Sånn for godt. Men i første omgang, gjennom behandlingsforløpet.

Og bare redselen over en av de første utfordringene, sier sitt. Jeg skal slutte å veie meg flere ganger til dagen. Det er liksom en syk kontroll. Det er nå det gjelder. Det er nå det starter.

Fy fader, jeg er redd. Samtidig er jeg på en måte fryktelig klar,  nettopp fordi jeg er så lei. Lei av års lange spor og vonde vaner.

Jeg har en utfordrende tid i vente. Samtidig så investerer jeg i eget liv.

...

La meg ta deg med gjennom mitt 2017!

  • Dato: 28.12.2017
  • Tid: 15:08
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Januar startet med et pang på skolefronten. Jeg sto midt i et fotomaraton, jeg var supermotivert -og jeg slo min egen rekord med antal shooter på begrenset tid. Jeg var utrolig stolt over meg selv, og jeg så også egen utvikling underveis. Jeg blomstret på den personlige fronten. Det var stort å kjenne på! Men samtidig så kjenne det dessverre også mindre gode ting i denne måneden. Jeg begynte å miste mer av meg selv, og spiseforstyrrelsen tok stadig mer av meg. Den tok så mye, at jeg klarte å bruke mindre av verktøyene jeg hadde lært meg det siste året i behandling. Ting begynte å føltes mer kaotisk for meg, og det måtte en liten innleggelse til, for at jeg skulle klare meg. Jeg fikk mitt første møte med dps i Trondheim, og det var godt å komme seg bort fra akuttavdelingen. Jeg opplevde for første gang å også få skikkelig hjelp på sengepost i Trondheim.

Februar/Mars var mye tunge måneder. Lite energi til liv og glede, for sult og vektnedgang hadde tatt alt. Men heldigvis hadde jeg mye god hjelp og støtte rundt meg. Fantastiske venner og familie. Jeg fikk også en to ukers planlagt innleggelse på dps, til å få hjelp til maten. For jeg var så på bærtur, at såpass måtte til. Skolen hang jeg vel så vidt litt med på. Så var det litt trening inni mellom. Og tid til å smile over snø, og solstråler mellom skylagene. Slutten på å for denne gangen leke med livet, ble å etter innleggelsen, reise med familien til Hamar. Det gjorde jeg mitt beste for å følge deres rutiner, og lyktes vel også noe med det. Kroppen fikk sakte med sikkert begynt å bygge seg opp igjen. Jeg var også i Oslo å fotograferte. Det var en stor utfordring, men en utrolig kjekk opplevelse!

April. Eksamenstiden begynte sakte men sikkert å snikte seg innpå. Hjelp, hva var det jeg hadde begitt meg ut på? Det store spørsmålet.. hva jeg skulle gjøre til neste år, kvernet også i hodet mitt. Jeg spurte alle rundt meg, ikke minst, meg selv. Men ingen andre enn meg selv, var det som kunne ta de store avgjørelsene. Hvor skulle jeg bo, hva skulle jeg gjøre? Jeg holdt på å bli sprø! Samtidig så måtte jeg også smile litt over at dét var det store problemet i hverdagen min.. jeg var.. så.. normal!

Og mai kom for fult, og eksamenstiden var virkelig i gang. Og det kjentes på kroppen! Så var det påanigjen med fotograferinger. Og jeg sto på, med krefter jeg ikke visste fantes i meg. Det var gruppebehandling, psykolog, eksamensjobbing(spesielt takk til assistenten min Jeanette!!!), trening litt sosialt og trening -før jeg så en dag plutselig nesten ikke klarte å.. gå? Så var det sent på kvelden å få haltet seg ned på apoteket for å få kjøpt seg krykker for å få kommet seg til psykologen neste dag(for å unngå å få gebyr for å ikke ha møtt opp, for det er et lite stykke å gå fra bussen.) Også var det å komme seg  til time hos lege i Trondheim(takk for at du var med å villedet meg på å finne veien, Jeanette!!) Åjoda. Senebetennelse i lusk/hofte. Midt i eksamenstiden! Perfekt timing, kan du tro! Haha, huff. Men det ordnet seg da det også, på et vis, hihi.

Og så kom Juni, en måned jeg aldri kommer til å glemme! Jeg flyttet hjem fra Trondheim, tilbake til Sandnes. Jeg ble ferdig på fotoskolen, og hadde avgangsutstilling! -det var et stort øyeblikk! Dette var også måneden, og året hvor jeg fikk Kløver<3 -og ikke minst, hvor jeg gjorde min andre bryllupsfotografering! Også måneden hvor jeg tok med meg Kløver til Halden, til Jeanette, og vi hadde drømmedagene/ukene!! 

I juli slo jeg og Kløver hus hos pappaen min og kjæresten, men vi var også på hyttetur, hvor Kløver synes det var kjempestas å få løpe fritt med en annen hund! I denne perioden klarte jeg faktisk å spise litt stabilt. Det føltes godt. Men det var utfordrende å ikke ha ukentlig behandling tilgjengelig, i påvente av ny behandling ettersom at jeg hadde flyttet tilbake fra Trondheim.

August. Flyttet endelig inn i egen leilighet i Sandnes, sammen med Kløver og Syrin!  Og hadde innflytningsfest sammen med fine mennesker.

September. Ting begynner sakte men sikkert å dale.

Oktober. Jeg avsluttet behandlingen i Trondheim, og det var tøft. Det var dråpen. Jeg prøvde først å hinte smått til folk rundt meg om at jeg trengte hundepass. Jeg prøvde å finne en trygg familie på nett. Jeg prøvde å gjøre alt i min makt, fordi jeg bare ønsket Kløver det beste. Til slutt så innså jeg at det nytter ikke å bare gå ro rundt grøten. "Dette klarer jeg ikke selv mamma. Jeg trenger mer hjelp. Og det, nå. Hvis ikke går det galt." Og slik ble det. Jeg trengte visst ikke hundepass. Familien min har hjulpet til. Og jeg fikk innleggelse. Jeg fikk dessverre ikke nok hjelp den første innleggelsen, derfor ble det en ny, ikke lange tiden etter. Det er en tung tid. Maten går veldig dårlig. Jeg er deprimert. Jeg føler meg alene. Men oppi alt, så er jeg så takknemlig for blant annet Kløver. Jeg blir på dette tidspunktet henvist til mer behandling for spiseforstyrrelser. (Og får avslag.)

November/Desember Jeg blir innlagt på ny, og får denne gangen plass på dps. Jeg har vært på samme dps´et før, men ikke denne avdelingen, så det gjør meg først redd og ganske usikker. Men det går seg etter hvert til. Det går dessverre dårlig med maten. Jeg mister enda mer av meg selv. Jeg blir på ny henvist for mer hjelp for spiseforstyrrelser. Jeg får et vurdringsmøte. På det møtet klarer jeg å åpne meg, og en fighterstemme jeg trodde jeg hadde mistet, kom frem. Og jeg har nå fått ny tid for å planlegge videre behandling hos dem, på nyåret. Kjenner med det på et snev av håp for 2018, selv om jeg er veldig redd og ambivalent. Oppholdet på dps fikk en pause med at jeg dro til besteforeldrene mine på Hamar sammen med venninnen min Ida!! Det var utrolig fint!! Jeg ble også utskrevet før jul, og feiret julen hjemme hos familien min.

Jeg håper 2018 blir mitt år. Jeg har på en måte en god følelse. Selv om jeg også er redd og ambivalent.

...

  • Dato: 28.12.2017
  • Tid: 15:08
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Oppdatering

  • Dato: 20.12.2017
  • Tid: 22:32
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Noen ting har føltes litt lettere den siste tiden. Ikke bra. Ikke problemløst. Ikke fantastisk. Men lettere. Det føles så godt, og det er jeg så utrolig takknemlig for. For hvert minutt, time, dag, uke som ikke føles sort og fargelagt av et bunnløst mørke -så føles det som en gave, noe å være takknemlig over, noe å sette pris på. Det er ikke det at ting er problemfritt. Jeg kjemper hele tiden. Hver tid av døgnet er en kamp. Hver matbit. Tiden etter måltidene. Tiden mellom måltidene. Hvor mye skal jeg spise? Når skal jeg spise? Skal jeg spise? Skal jeg kompensere? Ja, det er rett og slett en kamp hele tiden. Det er spesielt tungt nå i juletiden. Det nærmer seg juleferie for folk flest, og jeg skulle ønske jeg kunne si at spiseforstyrrelsen også tok juleferie, men det gjør den dessverre ikke. Men det er like vel noe i meg, som lar det glimte til av og til, med et bittelite håp for tiden fremover. Jeg håper så inderlig det kan gå bra. Kroppen min og hodet mitt, hele meg, trenger å vinne denne kampen nå, sånn en gang for alle. Jeg vil sånn inderlig. Det blir spennende å se hva nyåret har å by på. Enn så lenge, så får jeg fortsette å gjøre mitt beste, og ta vare på alle disse små og fine øyeblikkene innimellom.

...

  • Dato: 20.12.2017
  • Tid: 22:32
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Mer hjelp, kanskje 2018 blir året for bedring?

Jeg fikk en positiv telefon i dag.

Jeg skal ikke si at jeg ikke gruer meg til veien videre, for det gjør jeg. Men jeg er også takknemlig. Jeg gråt faktisk. Jeg gråt i det jeg la på telefonen, så mamma måtte komme å klemme meg, og Kløver prøvde iherdig å slikke tårene mine. Beste støtteapperatet mitt.

I 2017 gjorde jeg meg et notat. "Det er så trist at jeg allerede vet at jeg ikke kommer til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen i 2017." Men kanskje år 2018 blir året for bedring?

...

Utskrevet, hjem til familien

  • Dato: 11.12.2017
  • Tid: 12:25
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Hun spurte om jeg synes hun var streng. Jeg sa nei. For oppi alt dette, så var det kanskje nettopp det jeg trengte, nettopp en som kunne være streng. En som kunne tale fornuft, oppi all min egen ufornuft. Jeg har vært omringet flere forsiktige mennesker. Og for all del, jeg står veldig respekt av dette med ansvar for eget liv. Men hva gjør du når ufornuften blir større enn fornuften? Jeg ville bare takke deg som turde å støtte Ida-Michelle-delen i meg. Det er jo det jeg egentlig vil. Det er jo den veien jeg egentlig vil gå. Det er jo det livet jeg egentlig vil leve. Det er bare det at det er den delen som samtidig ligger gjemt, for tiden. Kanskje ikke for alltid, men ganske godt, akkurat for tiden.

I dag ble jeg utskrevet fra dps, og det føles egentlig ok. Men jeg er fremdeles ikke helt på plass i meg selv, så jeg klarer ikke å tenke at jeg skal være hjemme i min egen leilighet, alene. Så jeg har tatt beslutningen om å være hjemme hos familien min en liten stund. Det er kanskje best sånn akkurat nå. Kanskje best med litt ting som skjer rundt meg, uten at jeg egentlig trenger å gjøre stort. Litt rutiner, og litt sånn. Syrin og Kløver er selvfølgelig også her, og det er veldig fint(♥)

Jeg har ellers hatt en vurderingssamtale i dag. Enten blir hjelpen videre sånn den er nå, eller så blir det mer hjelp. Det får jeg nok vite ila uken. Jeg er veldig ambivalent, og håper og håper-ikke på begge deler. Spiseforstyrrelsen håper og håper-ikke på begge deler.

Nå skal jeg legge fokuset fremover på å prøve å få en så fin juletid som mulig. Prøve å gjøre juleting. Bare puste. Gjøre det beste ut av situasjonen. Det at vi har noen dager med snø her på vestlandet, er jo til å smile over i seg selv. Hvem skulle trodd(!?)

...

  • Dato: 11.12.2017
  • Tid: 12:25
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Fremskritt

  • Dato: 05.12.2017
  • Tid: 18:13
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Jeg har nådd bunnen, men så har jeg samtidig kjempet så hardt. Jeg har tatt opp strikketøyet, brukt ord, stappet maten i munnen, svart på meldinger, truffet noen rundt meg, stått opp -om ikke alltid på morgenen, hvert fall til slutt. Jeg har kjempet så hardt, at dere aner ikke. Ting har også vært så svart, at jeg nesten ikke har forstått det selv. Ordet depresjon er egentlig litt uvant for meg. Nesten litt lenge siden sist? Det har egentlig bare vært borderline-monsteret og spisteforstyrrelsen som har vært og tullet med følelsene mine, ikke.. depresjonen? Eller hva kommer egentlig først, høna eller egget? Samme kan det være. Det som til syvende og sist spiller noen rolle, det er at jeg har begynt å gjøre fremskritt. I går tok jeg initiativ til å dra hjem med mamma å bake lussekatter. Jeg, tok, initiativ til noe. Det er en stund siden sist. Jeg er stolt over å ha gjort det igjen. Jeg mener, å ha tatt initiativ til noe. Fremskritt.

Jeg ville med dette bare dele et bilde av et par av lussekattene, til bevis.

Ellers så kan jeg avslutte med et bilde fra Hamar for å minne meg selv på at desember kan avslutte fint, selv om den ikke har hatt den beste starten. På mandag blir det utskrivelse fra dps. Og da har jeg bestemt meg for at jeg skal hjem å pynte litt til jul, selv om jeg overhodet ikke vil. Det kan fort bli fint, like vel.

Jeg jobber ellers videre med å prøve å ikke miste meg selv mer, noe som kunne gått bedre, men jeg jobber hardt. Beinhardt. Jeg har ikke gitt helt opp. Jeg er mye redd og fortvilt for tiden. Men jeg er også sikker, på at jeg ikke vil tilbake dit jeg en gang var. Lei av bekymringsmeldinger fra venner og familie(Like vel trenger jeg kanskje også å høre det.) Det var så mye kjekkere å få tilbakemeldinger på livet jeg klarte å leve. Dét må jeg finne tilbake til. I´ll be there. En dag om gangen. Et skritt om gangen. En matbit om gangen.

...

  • Dato: 05.12.2017
  • Tid: 18:13
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Hamar leverer

  • Dato: 24.11.2017
  • Tid: 17:42
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Jeg klarer til en utrolig stor grad å være akkurat her og nå, og det er jeg utrolig glad for. Selvfølgelig ligger det litt å surrer i hodet mitt, det jeg vet kommet etterpå. Og kroppen min er noe preget, av det som har vært den siste perioden før vi dro. Men i det store og det hele, så klarer jeg å være mye her og nå, og det er så mye mer enn det jeg turde å håpe på, og det er jeg så takknemlig for.

Det har lenge ligget et stort mørke over kroppen min. Nå er det som om kroppen min får litt pause, både fysisk og psykisk. Det har den nok utrolig godt av. Ingenting er som vanlig nå. Jeg spiser mer enn vanlig, annerledes enn vanlig. Jeg sover mye mer enn vanlig. Jeg smiler og ler mye mer enn vanlig. Synger mer enn vanlig. Steller meg mer enn vanlig. Har det generelt bedre enn på lenge. Eneste som mangler, er at jeg savner Kløver, og Syrin(♥)

Og ja, her går det i julesanger fra morgen til kveld, og vi har kjøpt både klementiner og pepperkaker.. så vi er ganske langt inni desember allerede, hihi.

Hamar leverer over alle forventninger.

...

  • Dato: 24.11.2017
  • Tid: 17:42
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Anger, men også håp

En gang stilte jeg meg selv spørsmålet. "Hvis jeg går opp i vekt fra undervekten, og får tilbakefall, men fortsatt er normalvektig. Vil jeg da bli tatt like seriøst?" Det vet jeg nå svaret på, og svaret får meg til å gråte. Fordi det er kanskje lettere å tro på de tynne beina, de avmagrede armene og den lave vekta.. enn ordene du sier. Det er fryktelig vondt. Det ender opp med at jeg sitter surret inn i et rot av sinne, fortvilelse, anger og rådvillhet.

(Det fine er alt det fantastiske jeg har oppnådd i mellomtiden som jeg ikke hadde oppnådd uten å gitt så mye som det jeg har gjort i kampen som det jeg har da. Det skal da også sies. Da må det jo også finnes håp for veien videre. Ja. Det må det bare.)
...

Monster, men også fine ting

  • Dato: 18.11.2017
  • Tid: 17:00
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Går det ann å føle seg alene, selv med masse folk rundt seg, nettopp på grunn av det store monsteret på innsiden, som bare blir større og større, for hver dag som går(og deg selv som blir mindre og mindre, for hvert døgn som flyr med?)

Hun ser på meg med seriøst blikk, sier jeg må ta meg i sammen nå. Så blir jeg treåringen igjen, tar frem stemmen som svikter før jeg får fullført det jeg i det hele skal si. Fordi jeg vet det, jeg vet det så inderlig godt. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg klarer det bare ikke alene. Alt er bare så inderlig tøft med det store monsteret på innsiden som får meg til å stole mer på rett og galt(fra monsterets side) enn det som visstnok skal være fornuften, og vennene mine, og familien min(og litt behandlingsapperatet.) Ambivalensen. Også ender jeg bare opp med å føle meg alene.

Frustrasjon. Sinne. Skuffelse. Anger.

Men etter mye om og men, så ser det ut til at den planlagte Hamar-turen som skulle bli, som kanskje ikke skulle bli, men som nå nok blir like vel -nok kan by på:

Glede. Håp. Mestring. Tro.

Det er også meldt.. snø!!

Jeg prøver alt jeg kan å strikke, fargelegge, høre på julemusikk, holde kontakten med gode folk rundt meg og lignende. Det er så viktig -selv om det er vanskelig. Monsteret inni meg føles stort for tiden, men de fine tingene rundt meg er også mange. Julen som jeg vanligvis synes er en helt fantastisk tid, er også utrolig nær(♥) Husk å puste.

...

  • Dato: 18.11.2017
  • Tid: 17:00
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Prøver å tro på ordene

  • Dato: 13.11.2017
  • Tid: 17:03
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

"Du har klart det før, da klarer du det igjen." Men ordene som er noe i deres hode, er noe helt annet i mitt hode. Deres logikk, er ikke min logikk. Jeg prøver, og jeg prøver. Jeg prøver å se ting fra deres side. Jeg prøver så hardt jeg bare kan å tro på den vinkelen de ser ting i fra, men inni meg så bor det for tiden noe som er så stort, skummelt og vondt at jeg, ja, jeg vet ikke -jeg vet mye av tiden ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg en gang.

(Men nettopp da er det vel utrolig bra at jeg har noen, rett utfor døren min, som kan hjelpe, når jeg trenger det. Det er jeg utrolig glad for nå. Det er det lille som holder håpet oppe. Jeg vet liksom at når ting topper seg, så kan jeg hvert fall få hjelp, akkurat når jeg trenger det. Det er jeg veldig takknemlig for.)

Ellers så har jeg vært ute å tatt bilder igjen i dag. Da fikk jeg endelig pustet litt igjen. Endelig satt skikkelig ord på situasjonen, om du forstår.

Ellers så tenker jeg veldig mye for tiden. Jeg bekymrer meg også veldig mye. Jeg prøver å finne ut hva som skal til for at ting skal fungere. Jeg vil hjem til Kløver og Syrin, fortest mulig. Samtidig må kroppen og psyken min bli sterkere igjen. Kjære kroppen min, hva er det jeg holder på med? 

...

  • Dato: 13.11.2017
  • Tid: 17:03
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Mer hjelp, igjen

  • Dato: 11.11.2017
  • Tid: 18:29
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 2

Noen ganger trenger man litt mer hjelp, enn man skulle ønske. Noen ganger gråter man litt mer, enn man egentlig makter. Noen ganger trenger man litt mer drahjelp i hverdagen, enn man først hadde beregnet. Noen ganger går ikke den oppmerkede stien, sånn helt etter planen.

Jeg får mer hjelp, igjen. Jeg kjenner på skam. Samtidig litt på lettelse. Av og til litt på håp, men dessverre mye på håpløshet og rådvillhet.

Kanskje får jeg vite mer på mandag. Jeg vet ikke. Nå er jeg hvert fall på DPS. Stabilisering. Målet er Hamar-turen som jeg har sett sånn frem til. Kjempe for harde livet for å få til den. Så vet jeg samtidig at det er visse ting som skal klaffe, for at det skal kunne gå i boks. Ting må gå fremover frem til da, ikke fortsette å dale, sånn som det på en måte har gjort i en viss tid nå. I to måneder. Sånn nøyaktig. Kroppen må få sjans til å begynne å bli sterkere igjen.

Jeg kan spre litt mestring og fremgang også. Tenk. Jeg er inni en bunn, men jeg har ikke tydd til noen fysisk form for selvskade, slik som det nesten alltid endte før! Ingen blod på armene. Ingen overdose av medikamenter. Bare ord. Ærlige ord. For en mestring! -til tross for alt det vonde. All grunn til å være stolt.

Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal komme meg fremover.

...

  • Dato: 11.11.2017
  • Tid: 18:29
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 2

Mestring og ferdig i Trondheim

  • Dato: 01.11.2017
  • Tid: 16:34
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Det har begynt å bli en liten stund siden sist nå. Jeg tenkte med det at det var på tide å skrive noen ord igjen. Siden sist har jeg forsøkt å skrive litt i dagboka mi. Dét, egentlig i forsøk på å lettere skulle klare å sette ord på ting til hun nye behandleren min.. planen var å ta det med til henne, men jeg fikk meg aldri til å gjøre det, noe jeg i ettertid angret på. Men ting ordner seg alltid på en måte, og man vokser alltid på ordene man ikke sier også på en måte, hvis dere skjønner hva jeg mener? Ordene man kanskje da brenner ekstra mye inne med til neste gang, får man kanskje ekstra godt utbytte av å endelig få å satt ord på da. Hvert fall får jeg håpe det. Og hvert fall får jeg håpe at alle tankene en eller annen "neste gang" blir til meningsfulle setninger, for ja, det er liksom noe som ligger på innsiden, som ikke vil ut. Eller, det vil ut, det må bare finne riktig måte å komme ut på, for at det så skal kunne oppleves som en reel lettelse for meg.

Ellers så kjemper jeg utrolig bra for tiden, selv om en del av meg på en måte forsvinner, uten at noen egentlig forstår det eller ser det. Som i går.. jeg møtte opp på en helt ny gruppetime på treningssenteret alene, til tross for at jeg var så nervøs på forhånd, at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg! Og jeg var definitivt en av de mest tunglærte i hele salen(verken hodet eller kroppen er helt med for tiden, for å si det sånn -og det, på Dance step - time? Haha, du kan bare forestille deg!) Men hallo.. alle kan ikke være like gode. Og faktisk, de fleste andre, hadde gått til denne timen flere ganger før, og jeg kom inn som helt ny -så hva kunne jeg forvente? Og det viktigste av alt? Jeg hadde det GØY! Så.. HURRA FOR MESTRING!)

Og ellers så gjør jeg ting som å søke kontakt med mennesker rundt meg i stedet for å ty til fatale ting som tidligere har vært automatikk for meg. Det krever mye, men jeg gjør det. Jeg gjør det for meg selv, for Kløver og andre rundt meg som jeg vet bryr seg om meg.

Siden sist har jeg også vært i Trondheim for siste gang i behandling/avslutning. Det var emosjonelt, for å si det mildt. Jeg gråt på bussen på vei til behandlingen, jeg gråt under avsutningssamtalen, og jeg gråt på begge flyene på vei hjem til Stavanger igjen. Jeg gråt også da mamma hentet meg på flyplassen her hjemme. Det er også noe som fremdeles henger over meg. Og nei, det handler ikke om "å savne noen man har fått et godt forhold til." Det handler om å føle seg naken, redd, være lei og forvilt over å "miste" et opplegg rundt deg som du har opplevd har hjulpet deg så godt -etter flere år med alvorlig psykisk sykdom, der liv og helse, stadig bort har stått på spill. Når du endelig har funnet noen som virkelig så deg, så hva du trengte, var der når du hadde behov for det og kunne tilby deg hva du hadde behov for -og sammen med deg har skapt så stor progresjon.. så er det ganske skummelt så skulle "miste" disse menneskene, selv om det er du selv som valgte å flytte(og gruppebehandlingen var ferdig.)

Tall og alt dette her, spiser meg helt opp for tiden. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. På en annen side, så finnes det fremdeles håp, for jeg har ikke gitt opp -for jeg har så mye jeg vil oppnå her i livet, og jeg har så mye jeg har opplevd, som jeg ikke vil tilbake til.

Som en siste happy-ending.. jeg skal til Hamar med Ida om 19 dager!! 

...

  • Dato: 01.11.2017
  • Tid: 16:34
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Dagens gode skritt

Nå skal jeg spise nok til frokost. Men jeg kan jo kutte ned litt av måltidet, bare? I dag skal jeg klare å ikke bedrive tvangspreget aktivitet. Men Kløver, vi må runde xxxxx skritt, hvis ikke så har vi gjort noe galt. Nå skal jeg spise et helt normalt måltid. Men jeg har egentlig ikke så mye matlyst. 

Jeg vet helt ærlig ikke helt hvordan dette skal gå, samtidig så vet jeg helt ærlig, at jeg ønsker så inderlig gjerne. For.. nå er jeg så inderlig lei. For snart 150 dager siden, så sa jeg ordene. For 150 dager siden, så sa jeg, at jeg var klar for å bli frisk, for at jeg hadde bestemt meg.. men dessverre visste jeg ikke da, at jeg enda ikke hadde funnet nøkkelen. Jeg kan nå også si, at jeg ønsker så gjerne, vil så inderlig gjerne.. men så skal jeg også innrømme, og si, at jeg sitter med tårevåte øyne, flere ganger i uka, nettopp fordi jeg ikke aner hvordan. Jeg aner faktisk ikke hvordan man gjør dette. Jeg aner ikke hvordan man blir frisk fra en spiseforstyrrelse. Jeg vil så gjerne. Jeg vil, vil og vil. Og jeg prøver. Men det er jo helt nytt for meg. Jeg har jo aldri gjort det før. Sånn skikkelig mener jeg.

Men uansett, så er jeg på vei. Ting jeg har gjort på riktig vei i dag: tatt bilder(en god ting på riktig side av vektskåla), spist pizza og ikke gått alle de xxxxx skrittene jeg føler jeg bør gå. Skrekk og gru. Men, hurra, hurra.

...

Trening i vektskålen

  • Dato: 20.10.2017
  • Tid: 11:21
  • Kategori: Trening
  • Kommentarer: 2

Jeg vet at jeg trenger noe å strekke meg etter. Miljøskifte. Trenger å omgås mennesker. Samtidig ikke alt for høye krav og forventninger. Ikke noe uoppnåelig, ikke noe jeg selv ikke kan kontrollere. Jeg trenger noe som kan gi glede. Jeg trenger noe som kan gi energi. Jeg trenger noe som kan gi overskudd. Jeg trenger en grunn til å spise. Jeg trenger en grunn til å ta vare på meg selv. Jeg har allerede noen grunner, men jeg trenger mer å fylle vektskålen med, for å få den gode siden, til å bli enda tyngre. Trening har nesten alltid vært en del av meg, både på godt og vondt. Den lange pausen som automatisk har dukket opp nå, automatisk med tiden jeg fikk Kløver, har vært både på godt og vondt. Men nå kjente jeg at det var på tide med endring igjen. Nå var det min tur til å begynne å svette igjen.

Heldig som jeg er, så fikk jeg hundepass til Kløver. Jeg fikk også med meg en venninne, siden jeg kviet meg veldig for å møte opp på treningssenteret første gang alene. Så heldig jeg er, som er så begavet med så mange gode folk rundt meg!

Kroppen min har mildt sagt vært nedkjørt den siste måneden. Den har hatt svært lite å gå på, og selv det å holde armene mine lenge nok oppe til å flette håret mitt, har føltes tungt enkelte dager. Uker. Det å stå i dusjen var et helvete. Nå faller jeg om, nå faller jeg om. Men nå er jeg heldigvis på vei oppover igjen, og ting som å dusje, klarer jeg nå helt fint. Det er ingen stor fysisk anstrengelse liksom. Men jeg visste jo like vel at det kom til å bli tøft komme pang på en gruppetime på et treningssenter igjen, ettersom at kroppen min enda er i oppbygningsfasen! Og det var det jammenmeg. Men aldri har jeg vært så flink til å kjenne etter på kroppens behov, og aldri har jeg slått meg selv så lite i hodet før. Ja, jeg måtte ta pause under de 60 minuttene i treningssalen. Og nei, jeg var ikke den som hoppet høyest, eller dukket dypest. Men, det var helt ok.. for jeg gjorde min jobb, og det var å ta hensyn til kroppen min. Så nå gleder jeg meg til veien videre -og det er å bygge kroppen min sterkere(♥)

Jeg er litt stolt.

...

  • Dato: 20.10.2017
  • Tid: 11:21
  • Kategori: Trening
  • Kommentarer: 2

Puste inn også ut

  • Dato: 15.10.2017
  • Tid: 20:04
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Jeg er ganske stolt for det jeg faktisk får til for tiden. Som å komme meg i dusjen, som å få i meg det jeg får i meg av næring, som å kle på meg klær hver dag og som å ta så godt vare på Kløver som jeg gjør.

Da hun nye behandleren min spurte meg om et av rutinespørsmålene sine her om dagen, fordi vi er i blikjentfasen, så svarte jeg ganske stolt "ja, jeg kom meg faktisk i dusjen i går. Jeg fikk til og med flettet håret mitt." For jeg er faktisk ganske stolt over å være den jeg er for tiden, for det krever så enormt mye. Jeg er stolt over å klare å stå opp av senga, og mestre noe hver eneste dag -selv om jeg kjenner jeg er sliten, og mangler motivasjon, både for det ene og det andre. Men heldigvis har jeg en som får meg til å smile før jeg rekker å tenke over hvilken dag det er uansett da(♥) Tusen takk, Kløver.

Den lille innleggelsen jeg hadde, hjalp litt på. -men jeg hadde ikke klart meg like bra, om det ikke hadde vært for støtten og jeg har fått både fysisk og mentalt i ettertid. Vi har også kommet frem til noe ila innleggelsen. Det er noe jeg muligens ønsker å dele noe mer om her, hvis det er slik det ender -men først vil jeg selv ha et svar på om det er sånn det blir. Jeg kan heller komme tilbake til det da. Så i det store og det hele, så venter egentlig hele kroppen min i spenning nå. Jeg kan si det sånn som at det handler om videre helsehjelp. Jeg er egentlig ganske redd. Jeg er også lettet, for folk ser at jeg trenger hjelp. Nå får vi vel da egentlig bare krysse fingrene. For nå er jeg utrolig lei av denne sykdommen, og jeg er villig til å prøve nye veier igjen for å se om jeg kan komme enda lenger denne gangen.

Enn så lenge så går dagene med på å puse inn. Ut. Inn. Ut. Inn. Ut.

...

  • Dato: 15.10.2017
  • Tid: 20:04
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Hver dag er en ny mulighet for små fremskritt

  • Dato: 07.10.2017
  • Tid: 23:06
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Klokken er halv ni, snart frokost. Søren. Jeg skulle ønske det ikke var frokost. Skulle ønske dagen var over.

Jeg burde gå en tur før frokost, forbrenne kalorier før frokost. Jeg vet at jeg egentlig ikke orker, jeg vet hvert fall at det ikke er lurt. Jeg lar det være. Skal jeg kle på meg, kanskje? Klær? Stelle meg? Men jeg er så utrolig sliten. Jeg kjenner egentlig at jeg må på do. Jeg utsetter litt til, egentlig for sliten til å gå på do også. Jeg reiser meg fra senga. Alt bli svart, i dag også, men jeg holder meg i det minste på to bein, noe jeg er stolt over. Det sier i det minste at jeg gjør noe rett, på friskveien, mener jeg. Jeg tar små skritt, selv om jeg kanskje ikke tar de største, eller går de raskt nok. Uansett. Jeg får stablet meg inn på badet. Når jeg setter meg på do, så klare jeg nesten ikke konsentrere meg om å tisse, fordi spenningen tirrer gjennom kroppen. Spenningen over dommen som vil vente meg. Dommen over hva som venter meg. Dommen over hvor flink jeg har vært. Eventuelt flink jeg ikke har vært. Jeg gjør meg ferdig på do, vasker hendene, hiver av meg nattskjorta, før jeg så tråkker på dommen. Jeg blir aldri tilfredsstilt. Noe i meg blir alltid urolig? Stresset? Ikke-tilfredsstilt? Ting kunne alltid vært enda bedre. Jeg blir redd av dommen, fordi det fortsatt finnes et snev av fornuft i meg. Jeg blir også lettet av dommen, fordi jeg har en sykdom.

Og så starter kampen gjennom dagene. Måltidene. Ambivalensen. Tankene. Følelsene. Tvangen. Ensomheten. Sammenbruddene. Utmattelsen. Svimmelheten. Krampene.

Det som redder meg er like vel, er timerspermisjoner med folk rundt meg, samtaler med venner over nett, familie, filmer, muligheten til å slappe av, serier, tanken på Kløver og personalet her jeg er.

Det har også hjulpet litt på med noen litt mer solfylte dager etter forferdelig mye regn og vind i det siste. Sånn bokstavelig talt.

Jeg merker at det som er fint, det er at det skal ikke så mye til, jeg lar meg lett støtte og motivere, ehm, tror jeg, når det gjelder mye. For jeg kan være ganske langt nede, men dersom jeg får den rette støtten, så kan jeg ikke lenge etterpå, føle at det er en del lettere å puste. Jeg prøver også å tenke at en hovedregel gjennom dagene nå, er at det er aldri like vondt å våkne, som det det er å sovne. Hver morgen, er en ny dag med mulighet for nye små fremskritt. 

...

  • Dato: 07.10.2017
  • Tid: 23:06
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

En kamp

  • Dato: 04.10.2017
  • Tid: 20:57
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

"..men jeg ringte deg ikke egentlig for å gråte, eller klage." 

Jeg har ganske mange sammenbrudd for tiden. Jeg tørker ganske mange tårer. Samtidig så jobber jeg utrolig hardt. Samtidig så jobber jeg trolig hardere enn noen gang.

Det er en kamp å si hva du trenger. Det er en kamp å finne ut hva du trenger. Det er en kamp å formulere hva du trenger. Det er en kamp å stå opp for hva du trenger. Det er en kamp å ikke trekke seg i ettertid.

Det er en kamp å stå i hele dagen, og ikke bare trekke dynen over hodet, og bli liggende -og glemme alt som har med kommunikasjon og alt som har med tanker og arbeid med seg selv å gjøre.

Det er en kamp å tenke at det som kalles mat, er medisin og at det skal bidra til bedring. Det er en kamp å finne ut hva jeg skal spise, det er en kamp å spise, det er en kamp å beholde det jeg har spist, det er en kamp å ikke trene av seg det jeg har spist.

Men til syvende og sist så vil alt være verdt det. For jeg vil ikke være sur, grinete og uretferdig mot folk rundt meg. Jeg vil heller ikke få sammenbrudd fordi jeg innser at jeg ikke har krefter nok til å holde min egen hund i bånd. Men det som teller nå, er uansett at jeg har tatt opp kampen mot det mest akutte, og jeg er snart supermamma igjen, og Kløver er snart ferdig på ferie, og hjemme i mine trygge armer igjen(♥)

I ettermiddag har jeg vært med et godt menneske, og jeg er faktisk mer motivert enn på lenge.. så i morgen skal jeg prøve å stå enda mer på mitt. Nå er jeg lei av å falle tilbake, og klar for å ta skrittene videre, men jeg må finne ut hva som kan hjelpe meg, for jeg klarer det ikke alene -for sykdommen er så sterk. Men jeg skal klare det.

Ehm, ja, jeg er forresten innlagt. Bare for et kort opphold. Kløver er i trygge hender enn så lenge. Han er på ferie. Jeg er superduperheldig som får så god hjelp, og har noen til å ta så godt vare på Kløver i mellomtiden.

...

  • Dato: 04.10.2017
  • Tid: 20:57
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

Noen tanker rikere

  • Dato: 02.10.2017
  • Tid: 10:44
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Jeg har brukt noen dager nå, på å finne ut hvorfor jeg skammer meg over gjennomsnittet, over å ha det sånn som jeg har hatt det i det aller siste. Jeg brukte dagen i går på å fundere over hvorfor jeg var så aldeles sliten. Jeg har brukt helga på å tenke over hva jeg faktisk trenger. Og tro det eller ei, men jeg er faktisk noen tanker, meninger rikere.

Noe som jeg dessverre føler går igjen for den siste tiden, er at jeg ikke har fått lov til å ha hatt det sånn jeg har det. Har jeg endelig klart å sette ord på hvordan det føles innvendig, så har jeg opplevd å kjenne på følelsen av avvisning -enten fordi jeg har på leppestift, smiler, har kommet meg opp av senga eller kommet meg helt til Trondheim i behandling. Men jeg har sett ok ut, og det er så mye jeg har fått til, da kan vel ikke ting være så himla vanskelig?

Sliten? Jeg tror konklusjonen er at jeg er sliten over selvinnsikt og refleksjoner. For jeg skal si deg, at det er slitsomt, å sitte på alle fire, og be om hjelp -og vrenge sjela de, i håp om å få den hjelpen du trenger, for å sammen med noen kunne knekke noen koder. Og det er slitsomt å se sammenhenger du helst ikke vil se, og helst bare vil skyve under teppet.

Om en time, og tyve minutter, er jobben min å si hva jeg trenger -selv om jeg er sliten, og selv om det er skummelt, og selv om jeg er fristet til å bare unnvike, og skyve under teppet.

...

  • Dato: 02.10.2017
  • Tid: 10:44
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Samtidig

  • Dato: 25.09.2017
  • Tid: 19:12
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Du vil ikke være negativ,

samtidig som at du ikke vil lyve.

Du føler deg forstått,

samtidig så føles det som om ingen ser deg.

Du klarer å fortestille deg en god fremtid,

samtidig som at du ikke tror det kommer til å ordne seg.

Du vil så gjerne gråte i armene til noen,

samtidig som at det siste du vil er felle tårer.

Du vil så gjerne spole frem i tid,

samtidig som at du skulle gjort alt for å hoppe noen år tilbake.

Du skulle så gjerne ønsket det viste utenpå.

...

  • Dato: 25.09.2017
  • Tid: 19:12
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Snart et nytt kapittel

  • Dato: 24.09.2017
  • Tid: 13:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Det som har løftet denne uken opp: å være sosial, baking, noen dager med fint vær, samvær med venner og familie, at jeg har fått kommet enda litt mer i orden i leiligheten, å bli forstått av legen min, fotoshoot og selvfølgelig.. Kløver og Syrin(♥)

Det er ikke sånn at jeg har det dårlig nå, men det er heller ikke sånn at jeg kjenner helt på den indre roen. Det er visst ikke rart(?) For det er naturlig å reagere, ja, siden jeg blant annet nå snart står over et behandlingsskifte -og jeg virkelig er i ferd med å vinke Trondheim farvel. Jeg får en forståelse jeg ikke engang klarer å vise til meg selv fra folk rundt meg. Etter alle disse årene i systemet, så er jeg jo vant med "nytt behandlingsopplegg." Antall plasser jeg har vært innlagt på, topper antal fingre på en hånd. Antall behandlere jeg har hatt oppigjennom, topper antall fingre på to hender. Og hvor mange ulike miljøpersonell har jeg egentlig totalt pratet med oppigjennom? Så, hva er det som er så stort og annerledes nå?

Jeg tenker og tenker. Trolig er det det at jeg aldri før har stått i et behandlingsopplegg som har truffet spikeren på hodet på denne måten før. Det meste av tankene og følelsene mine, gir meg nå mening.. og det vonde er ikke bare noe som kommer som lyn fra klar himmel. Jeg har også hatt intensiv behandling. Nok behandling til å klare å holde på det jeg lærer i behandlingen, også mellom timene. Det har etterhvert også blitt en kortere terskel for å.. søke hjelp? Dette er noe som har bidratt til å hindre/minske både suicidal atferd, sult, selvskading og innleggelser.

Jeg har utviklet meg så utrolig mye på disse to årene, spesielt det siste halvannet året. Så selvfølgelig ligger nå også redselen der.. hva om jeg faller, hva om jeg faller skikkelig, og jeg ikke har noen som forstår språket mitt, ingen som kan hjelpe meg opp igjen? Så må jeg da gå inn i meg selv. Jeg har venner og familie. Både her, i Trondheim og andre steder rundt i landet. Jeg har også vært så heldig å få tildelt en ny psykolog, i byen her jeg nå er flyttet. Jeg har også fastlegen min, som er den eneste innen helsesektoren, som har kjent meg siden "dag én." Og jeg fikk denne uken betryggelse på at hun ønsket å støtte meg i denne overgangen. Det var noe som hjalp på å høre, og jeg er utrolig takknemlig.

Nå gjelder det da altså å puste med magen, og sette ekstra stor pris på hver solstråle som tittet frem på himmelen. Ikke minst, hver stjerne som skinner, hver stjerneklare natt.

...

  • Dato: 24.09.2017
  • Tid: 13:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Høstens prinsesse

  • Dato: 20.09.2017
  • Tid: 19:21
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Da jeg var på vei for å møte en venninne på togstasjonen i dag, så passerte vi et rødlig tre. Bakken var dekket av et pledd med høstens farger. Nå er høsten her, tenkte jeg. Så dukker to nye ord opp i minnet mitt. Høstens prinsesse.

Hun jobbet der jeg var innlagt, første gang jeg ble innlagt, som femten år gammel. Hun er et av få mennesker som har nådd helt, helt inn til meg. Hun tok seg tid, hun lyttet, hun lærte meg på å bli enda bedre på å uttrykke. Jeg husker også hvordan hun synes fargene mine, som håret mitt, sto så fint til høsten -når den sang på sitt vakreste. Høsten har etter dette, minnet meg om alle turene vi hadde i sammen, og gleden av å kunne få ta pauser i det fri, fra den psykiatriske avdelingen. Å sitte sperret inne på psykiatrisk avdeling, var smerte. Å kunne puste ute i høstens friske luft, var frihet.

Kvelden er her, og besøket mitt er dratt. Jeg fikk av en eller annen grunn lyst til å lete frem dagboken der vi utvekslet ord. Jeg skrev dagbok, som vanlig -og faktisk, i en periode.. så skrev vi litt frem og tilbake i boka mi. Det var utrolig merkelig/kjekt å se tilbake på! Samtidig som at jeg må le litt av offerrollen jeg befant meg i, og ofre litt tanker til de som orket å vise meg tålmodighet, spesielt i denne perioden av livet mitt. Hadde du spurt hvilken farge tankene mine var, så hadde du nok fått svaret svart.

Jeg kalte henne Overtaleren, for hun var mester på å "overtale meg" ut av destruktive spor. Selvfølgelig ligger det også noe på meg. Noen så meg og forsto meg, da var det lettere for meg å kunne jobbe i gode spor. Samarbeide.

Jeg biter meg spesielt merke i en utfordring jeg fikk av henne. "Kan du beskrive en drømmedag, der alt er som det skal være?" Svaret ble kort. Det var ikke så lett å drømme, da det meste føltes håpløst, og jeg ikke trodde at ting kunne komme til å endre seg. "På en drømmedag, så skulle jeg ønske at jeg hadde lyst til å leve, og et positivt syn på fremtiden." Lite detaljer, for jeg klarte ikke drømme meg frem i tid. Å flytte for meg selv? Å studere? Å få meg fugl? Å få meg hund? Kunne lage egne middager og/eller annen bakst.. og spist det, og til og med fryse ned rester, og spare det til en senere anledning? Som lenger tid som isolert fra det virkelige livet, og levende i min egen lille boble -så mistet jeg mer og mer grepet på det virkelige livet. Og de få gangene jeg forsto at kanskje også jeg hadde en fremtid, så var alt som grep meg.. frykt. Betale regninger, vaske klær, lage mat, gå ut med søppelet, følge opp et studie uten å få nervøst sammenbrudd av en liten prøve -og ja, rekkene var lange. De få gangene jeg klarte å tenke fremover, så ble jeg bare redd -for livet virket så stort og vondt å forholde seg til.

Med dette, så synes jeg at det er utrolig viktig å minne meg selv på hvor langt jeg er kommet. Nå lever jeg det livet jeg ikke da en gang vågde å drømme om å leve. Det var så stort, skummelt, skremmende -det var uoppnåelig. Men tenk det.. selv om jeg fortsatt kan ha jævlige dager, kanskje uker.. så har jeg til syvende og sist, på slutten av året, hatt langt flere gode dager, enn forferdelige dager. Det var hun som lærte meg de tre t´ene(Ting Tar Tid) -som jeg igjen gjorde om til TTAT(Ting Tar Altfor lang Tid.) Men fader heller. Hadde hun jammenmeg ikke rett.

Jeg leser forresten også i annet et av avsnittene vi utvekslet. Jeg hadde gitt henne middagstips til hun skulle få besøk av noen venner. Langt innimeg, så var jeg på en måte litt nysgjerrig. Hvordan var det å bo alene(eventuelt med mann/barn.) Hvordan var det å kunne nyte maten man spiste? Lagde mat for å kose seg med venner? Hvordan var det at dagens største bekymring skulle være.. hva man skulle lage til middag og servere vennene sine?

I dag har Høstens prinsesse pratet med undulaten sin, gått tur med hunden sin -og pratet med fremmede på veien. Hun har også vært sosial med en venninne, da de også lagde god mat i sammen. Det hun også har, er å gått ut med søppelet, betalt en regning og vasket gulvet. (Jeg har også tråkket på vekten, nesten grått og vurdert å hoppe over lunsjen. Men det er ikke dette som veier tyngst. Hvert fall ikke i dag.) Med andre ord, så har vel egentlig i dag vært en.. drømmedag? Ikke en perfekt dag, med ingenting vondt -men en dag der jeg kjenner på lysten på livet, og en tro på fremtiden.

Noen ganger vil jeg bare klemme de som faktisk hadde tro på meg, og fortelle dem at, herregud.. dere hadde rett! Livet forandrer seg, det blir bedre.

...

  • Dato: 20.09.2017
  • Tid: 19:21
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Fra bunnen til toppen

  • Dato: 16.09.2017
  • Tid: 18:09
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

Den siste uken har vært helt utrolig. Jeg har nesten nådd helt bunn, og omtrent nådd helt til topps. Jeg har grått av fortvilelse, på et fly, i offentligheten. Jeg har også sittet hjemme i min egen sofa og fått skjelvinger, siden jeg har vært så glad.

Jeg holder på å slå en alle tiders rekord for sosialt liv denne uken. Det er jeg så utrolig glad for, jeg kjenner at det har gjort meg så utrolig godt. Kløver og jeg(med følge) -har også nå vært på våre to første litt lenger turer i sammen! Jeg kjenner det er helt magisk å kunne begynne å bruke kroppen skikkelig igjen. Det har vært så etterlengtet. Kløver koser seg også.

Behandlingen denne uken, var egentlig grei, men den nådde like vel ikke helt inn. Til tross for behandling, så nådde jeg nesten bunnen, da jeg var på vei hjem til Sandnes igjen. Men det å møte Kløver på parkeringsplassen, på flyplassen ved ankomst.. jeg kan ikke beskrive den følelsen. Kløver reddet meg. Kløver, og en meg som har kommet utrolig langt. Alle de svarteste tankene, ble vridd om til mer snev av fornuft.

Jeg har vært så sint denne uken, at det har gjort fysisk vondt. Jeg velger like vel, å sette fokus på, at nå smiler livet enda bredere igjen, og det samme gjør jeg.

...

  • Dato: 16.09.2017
  • Tid: 18:09
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 3

Gleden, reise, legetime og 71 dager

  • Dato: 05.09.2017
  • Tid: 17:11
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg merker at det er en del som er blitt forandret det siste året. Blant annet så har jeg fått ristet av meg mye av de typiske depresjons-trekkene, hvert fall sånn det meste av tiden. En ting er hva som kan bli trigget av det å være sliten, utmattet.. men det veier like vel ikke tyngst, sånn mesteparten av tiden(lenger.) Heldigvis.

Jeg må samle alt jeg har av energi, både fra lager og reservelager -men det jeg får til med den energien, det gjør meg glad. Jeg merker hvor stor glede jeg har, av å kunne fylle opp kalenderen med "gå tur med x" - "lage sen middag, og drikke vin med x" - "få besøk av x." Så mye fint. Så mye friskt. Med mindre jeg er helt, total tom for krefter, så blir jeg så glad av å kunne få oppleve sånne ting, og jeg er så utrolig takknemlig for folkene jeg har rundt meg som jeg kan gjøre slike ting sammen med.

Jeg treffer gode folk. Den tiden jeg ikke er sammen med noen, så går jeg enten den halvtimen/timen tur som Kløver skal ha til dagen, sammen med han. -eller så ligger jeg ganske strakt ut, nettopp for å gjøre det jeg har en del behov for for tiden -for å restituere. Men, jo, også selvfølgelig.. klemmer på Kløver, utfordrer hjernen hans og ser på at Kløver sover, hihi. Og snakker med Syrin.

Til tross for noen hull i hverdagen, og litt tanker og følelser -som feks forrige blogginnlegg. Så føler jeg mer mer ovenpå igjen nå, enn siste ukene av sommerferien. Jeg tror blant annet at det også skyldes behandlingen forrige uke -ja, altså, at jeg igjen opplevde å få mye igjen for den. Det har også hjulpet å være med gode folk.

Ellers så reiser jeg med familien min på torsdag. Vi blir borte til over helgen, grunnet begravelse. Jeg er utrolig glad for at jeg får muligheten til å dra. Jeg ser nemlig ikke på det som en selvfølge, for jeg synes ikke det passer seg å ta med Kløver akkurat denne gangen, i og med at det nok blir et ganske fult hus å komme til, men også at han ikke kan være alene hjemme enda -så da hadde jeg jo feks ikke fått gått i begravelsen, noe jeg jo reiser for å gjøre. Selvfølgelig skal Kløver være med til Østlandet når vi drar på familieferie fremover(og skal stå på ski og sånn!) -men denne gang er vi så heldige at Kløver skal få hundepass her hjemme i Sandnes.

En siste "ellers", er at det blir ny legetime på meg. Vi må se om det finnes noen løsninger på "vondtene." Mamma klarte endelig å presse meg til å ringe. Det siste pushet jeg trengte etter å ha utsatt og utsatt. Jeg smilte etter telefonsamtalen med legen, og etter å ha fått time i morgen. Et snev av håp. Finnes det noe som kan hjelpe på? Plis, la svaret bli ja.

Nå må jeg få samlet meg og finne ut hva jeg skal gå for av alternativer å pakke meg godt inn, som polstring mot regn og vind -eller late som at det er sol og sommer, og overse tydelige tegn på at høsten er på vei. Men jaja, har man hund, så har man hund, hihi.(Heldigvis!)

En aller, aller, siste "ellers." Kløver og jeg lever som vi har gjort i 71 dager nå. Hallo, nå har jeg hatt Kløver i 71 dager! Syrin er jo også kommet på plass i leiligheten sammen med oss, og åååh, det er så koselig. Hun sitter å kvitrer, Kløver lurer på hva i alle dager hun holder på med -og jeg ler av dem begge to. Og at Syrin skal bli sprø av musikken min? Ingen bekymring nødvendig.. jo høyere jeg har den, jo mer synger hun med! Åååh, for en herlig liten familie, som jeg setter så utrolig stor pris på(♥)

...

  • Dato: 05.09.2017
  • Tid: 17:11
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Mini-identitetskrise

  • Dato: 04.09.2017
  • Tid: 18:31
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Jeg vet ikke helt hvordan jeg formulerer dette, men jeg skal innrømme at jeg har slitt med en mild form for identitetskrise etter at jeg flyttet tilbake til Sandnes igjen. Jeg sitter med et snev av tankekjør. Overskriften er, at jeg alltid kan erstattes. Kanskje et ønske om å være noe spesielt. Ikke spesielt. Bare.. nei, jeg vet ikke. Kanskje bare et ønske om å bety noe for noen, eller noe. Liksom. Ok, hvordan beskriver jeg dette? Ok, jeg starter på ny.

Dersom du har bodd på samme sted i 20 år, så har du kanskje tilhørighet til et nabolag, og kanskje til en.. hobby? En turgruppe? Korps? Barselgruppe? Treningssenter? Og ikke minst.. jobben din! Kanskje du også er med på andre prosjekter, noe som resulterer i flere titals mail i uken. Og så er det liksom det, at plutselig, hm, si.. du flytter fra Oslo til Svalbard. Mailboksen din blir plutselig stående tom. De eneste som etterlyser deg, er den nye jobben din.

Det er helt teit at jeg føler det sånn som jeg gjør det. For jeg har ikke en jobb som etterlyser meg, men jeg har familie og venner(som jeg er såå takknemlig for.) Men det er liksom.. ting som jeg var med på i Sandnes før, er det selvfølgelig andre som har tatt over rollen som/for. Samme med Trondheim. Og nå føler jeg bare at jeg sitter igjen som en ubrukelig liten fjott. Det jeg i så mange år har jobbet for å overbevise meg selv om.. at jeg er uerstattelig? Blir plutselig motbevist. Også er jeg litt sårbar, for plutselig så knytter jeg hele livet mitt opp i mot akkurat dette.

Jeg tror ikke det er mulig for dere å forstå, for jeg forstår det ikke en gang selv. Jeg forstår ikke hvor disse tankene kommer fra. For.. selvfølelig avhenger ikke hele verden, eller hele byer bare av én person! Da hadde jo verden falt i grus for lenge siden. Så, hvor disse tankene kommer fra, vet jeg ikke(men så vet jeg det like vel.)

...

  • Dato: 04.09.2017
  • Tid: 18:31
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Hjemme igjen

  • Dato: 31.08.2017
  • Tid: 15:38
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

I går kveld, ehm, natt, i mine øyne -så var jeg tilbake i Sandnes, etter vel et døgn på reise, i Trondheim. Det var så fint å se Kløver igjen, og ikke minst, Syrin!

Igjen har jeg vært i behandling som jeg føler jeg får god nytte av. Kampviljen er enda sterkere nå, enn før jeg dro. Jeg er så takknemlig. Jeg er så glad.

Jeg er takknemlig for det jeg har nå, med det så må jeg si at jeg kjenner det langt innimeg, det at denne behandlingen snart tar slutt, og jeg overføres til dps´en i Sandnes. For all del. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fortsatt får beholde et behandingstilbud, men det er liksom det at.. det som er nå.. det fungerer så innmari godt for meg! Da må jeg like vel gå inn i meg selv, og tenke meg godt om.. hva er det som fungerer bra nå, hva av dette er det jeg kan ta med meg videre? Frem til jeg skal møte den nye behandleren min i Sandnes, så skal jeg tenke, tenke og tenke -slik at jeg kan videreformidle, hva som faktisk har funket disse to årene. Med bevissthet, kan både jeg selv jobbe enda hardere, og det kan bli enklere for folk rundt meg å bidra med hjelp og støtte.

Vi har snakket litt om energi i behandlingen. Det er visst ikke så rart det at jeg føler meg såpass tappet som det jeg gjør. "Du jobber jo så utrolig hardt!" For ja, jeg jobber trolig hardere enn noen gang. Jeg jobber hardt for å ikke bli spist opp av spiseforstyrrelsen, jobber hardt for å ikke drukne i den emosjonelle ustabiliteten. Jeg jobber hardt med vonde minner som går igjen, og jobber hardt med å ikke la fortid bli nåtid. Jeg jobber for å trosse frykt for nye ting.

Jeg jobber hele forbanna tiden, selv om jeg ikke har kollegaer som hilser meg godmorgen, eller en arbeidsgiver som gir meg lønn. Det er så vanskelig å forstå. For det høres i grunn så enkelt ut -det å våkne, leve, sove. Men så er det ikke alltid sånn.

...

  • Dato: 31.08.2017
  • Tid: 15:38
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Sliten, morgenkåpe, valpekurs, kaktus, behandling

  • Dato: 26.08.2017
  • Tid: 18:40
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Igjen kommer det ganske tydelig frem -nettopp hvor god nytte jeg har av riktig hjelp og støtte. Èn telefonsamtale med helseapperatet, løsnet godt opp i flere dagers kaos og svart-tenkning. Og jeg smiler, og jeg blir så glad. Men hva en telefonsamtale ikke kan gjøre noe med, er mangel på energi, og hva det gjør med alle tankene og følelsene. Der har jeg like vel fått god hjelp av familie(og venner) de siste dagene. Jeg har fått sosialisert meg. Jeg har både blitt hentet i bil, og fått besøk i leiligheten min. Ikke minst, fått muligheten til å dra å gjøre nødvendige æren på feks matbutikk.

Kveldene har vært en kamp. Like så, morgenene. Jeg håper ikke naboene ser meg i morgenkåpa klokken to på dagen. Skal jeg prioritere å fjerne sminken, eller børste tennene i kveld? Temaet er nok en gang; energi. Like vel så er jeg så utrolig glad og stolt over meg selv når jeg har klart å kommet meg fra morgenkåpe til klær, og kanskje til og med sminke! -til tross for at det tok meg 7 timer av dagen, før det ble gjennomført.

Jeg får uansett til noe av det viktigste gjennom dagene. Jeg gir Kløver det han har behov for -både av næring, stimuli, aktivitet og omsorg. Det viser seg igjen, det hvor bra han faktisk er for meg. Selv om jeg kjenner meg aldeles tom for energi, så må jeg like vel hente frem noe. Og det er som at det finnes et bittelite reservelager. Et reservelager som rekker akkurat til å gi Kløver det han trenger. Så skjer det også noe magisk underveis i prosessen. Kløver klarer å skape enda litt mer energi som smitter over på meg. Kanskje ikke nok energi til å klare å være ute av morgenkåpa innen klokken er slått mitt på dag, kanskje ikke nok energi til å klare å fjerne sminken på kvelden -men like vel nok energi til å kunne smile, le og sette pris på det lille vidunderet jeg bor sammen med.

Jeg respekterer meg selv mer og mer for det valget som er blitt tatt. Altså, valget om å ikke gå ut i noe arbeid eller skole med det aller første. Jeg ser sårbarheten min. Jeg forstår at noen perioder, så gjelder det å holde fokus på kroppens basale behov. Noen ganger, kan man ikke kreve mer, og det er helt ok. Jeg forstår jo, at dersom kravene rundt meg hadde vært enda større nå, så kunne det gått riktig galt. Så heldigvis, er hverdagen min nå, tilpasset mine behov. -og jeg har masse gode folk rundt meg, som er til god hjelp og støtte. Men så er det like vel det med å ha små, oppnåelige mål. For et par dager siden, så kom jeg frem til at både jeg og Kløver, hadde hatt godt av litt mer, på et vis. Så vi har meldt oss på valpekurs! Det å skulle møte opp på et helt nytt sted, med helt nye folk, helt alene, er alt for skremmende for meg å tenke på, og mer enn hva jeg per nå hadde klart. Like vel så er jeg så heldig, at et kurs skal la seg gjennomføre -for jeg har familie som ønsker å stille opp og være med meg. Jeg ser frem til dette. Det blir noe å strekke seg etter, samtidig som at jeg gleder meg til å lære mer, for å kunne ha det best mulig sammen med Kløver, og at han skal kunne ha det best mulig sammen med seg selv, og andre. Men egentlig, så går både kommunikasjonen og det meste så utrolig greit mellom meg og Kløver. Han er så lærevillig, og han hører på meg når jeg snakker til ham. Det eneste er.. han blir så alt for ivrig når jeg får besøk, og når han skal hilse på andre mennesker! Men det er jo bare godt i han, fine valpen. Og ja, han er jo fortsatt bare valp. Det er bare en måned til vi skal i gang nå. Det blir utrolig spennende.

Det nærmer seg sakte med sikkert ny Trondheims-tur nå. Jeg vet at turen kommer til å kreve energi, men vet også at det til syvende og sist uansett blir verdt det. På onsdag får jeg treffe psykologen min fra Trondheim igjen for første gang siden før sommeren. Det blir godt for meg. Og ja, for å ikke å glemme å nevne gruppebehandlingen.

Ellers så er det enkelte ting som har løsnet seg stort for meg, men så har det og dukket opp en større utfordring igjen. Men det ordner seg. Det ordner seg jo alltid. Jeg er uansett utrolig takknemlig for det hjelpeapperatet jeg har rundt meg nå -og det jeg kommer til å få.

...

  • Dato: 26.08.2017
  • Tid: 18:40
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Glamorisere en frykt

  • Dato: 21.08.2017
  • Tid: 16:56
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg drar ut flettene som synger på sin femte dag. Kanskje på tide, sånn egentlig. Jeg vil ikke fortelle noen om de siste dagene mine, for jeg skjemmes.

Det finnes ting som er fint. Noen dager har jeg hatt besøk, det har vært veldig fint. Jeg har smilt, jeg har ledd -sånn genuint, sånn på ekte.

Etter behandlingsreisen tirsdag/onsdag, så ble jeg minnet på hvorfor jeg ikke har startet jobb eller skole nå. Selvfølgelig, alle kan bli slitne av reise. Mange blir det. Men jeg kjenner igjen slitenhetsfølelsen. Jeg vet at tre dager med skole, ville endt opp i samme følelse og utmattelse, som dette døgnet med reise. Men dette skal jeg bare gjøre annenhver uke, noen få ganger. Så jeg angrer like vel ikke på reisen, på behandlingen. Jeg vet at jeg vil ha godt av den. På torsdagen hadde jeg all grunn til å være sliten og kjenne på behovet for restitusjon. Men hva med all dø-tiden etter det? Er det fordi jeg fortsatt er sliten, eller er det kanskje fordi at jeg kjenner tegn til motbakke? Det er ikke det at man nødvendigvis alltid må lete etter svar, men noen ganger leter jeg litt like vel.

Kanskje blir noe lettere når Kløver kan være litt alene hjemme. Det har ikke gått stort fremover med hjemme-alene-treningen, og jeg blir litt hemma. Han bygger meg opp når jeg er hjemme, men jeg tror like vel at jeg trenger mer av livet der ute også. Det er litt begrenset med Kløver på slep. Det er begrenset hvor langt man kommer på 30 minutter med tur. Han skal ikke gå stort mer, i og med at han fortsatt er valp, og skjelettet under utvikling. Jeg holder en knapp på at noe vil lette når jeg får dratt på butikken uten å måtte organisere hundepass først. Ikke minst, når jeg får kommet i gang med trening igjen.

Jeg har jo også satt ord på noe etter å ha lest journalen fra jeg var under ungdompsykiatrien, og at det føltes greit å ha lest. At jeg fikk litt svar på en måte. For ikke mange dagene siden, så fikk jeg journalnotater fra da jeg bodde på Gausel. Å åpne dette, og attpå til ikke klare å slutte å lese, skulle vise seg å være noe av det dummeste jeg har gjort på lenge. Jeg sitter igjen med så mange spørsmål. Jeg glamoriserer tiden, samtidig som at det er min aller, aller største frykt å falle ned på et lignende punkt igjen. Jeg levde i et rent helvete. Hele livet dreide seg om tall. Så det at jeg klarer å vri hele nåværende tro om til at; bare jeg går så mye ned i vekt igjen, så blir alt bra -er et under. Jeg blir rett og slett forvirret, samtidig som at jeg blir sint -og jeg ender opp veldig lei, med en stor håpløshetsfølelse.

Jeg svarte telefonen, jeg klarte ikke å si noe. "Går det bra?" Tårene rant, stemmen ble gråtkvalt. "Ikke egentlig." Kløver lå i armkroken min, til mamma parkerte i innkjørselen. Kløver hoppet ned på gulvet, jeg ga ham en klem, og halen logret i et. Jeg åpner ytterdøra, tårene renner.

...

  • Dato: 21.08.2017
  • Tid: 16:56
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Et døgn i Trondheim, og behandling

  • Dato: 17.08.2017
  • Tid: 18:17
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg er så takknemlig. Ord kan ikke beskrive. Sjåfør til flyplassen. Soveplass. Gode folk. Hundepassere. Henting på flyplassen. Og ikke minst.. ikke minst.. muligheten til å få fullføre behandlingen!

Da jeg gikk i fra behandlingen i Trondheim i går, så hadde jeg et smil om munnen, jeg følte meg noen kilo lettere -og jeg kjente på et snev av håp. Det er ikke det at jeg har masse svarte tanker eller egentlig har det dårlig nå. Det er nå like vel denne maten, atter en gang, som skaper.. kaos. Jeg har grått. Jeg har revet meg i håret. En eller annen slags indre styrke har like vel funnet sted. Mye stahet, men også mye støtte fra Kløver. Jeg er blitt så skjerpet etter at jeg fikk Kløver, som jeg selv uttrykte i behandlingen. Jeg kan ikke bare å sitte å se på at jeg selv forfaller. Eller satse på at det går bra. Jeg må ta tak. Alle faresignaler, skal tas på alvor. Jeg har faktisk ikke mulighet til å la livet mitt forfalle atter en gang. En ting er livet mitt. En annen ting er Kløver som jeg skal ta meg av. Livet til Kløver. Jeg skal ikke si at jeg ikke tenker tanken på å bare falle, og bli liggende -for det gjør jeg. Men forskjellen nå, er at jeg ser at dette er noe som må tas alvorlig. Det må tas på alvor, det må jobbes med. Det er nesten bare tankene som er der foreløpig, men av erfaring, så vet jeg at det er der det starter -så utvikler deg seg til handlinger. Handlingene har såvidt begynt å snike seg på i det siste. Der må jeg ta tak. Der må jeg stoppe det. Nå starter jobben, atter en gang.

Jeg snakker så mye om Kløver for tiden. Selvfølgelig dreier ikke hele livet mitt seg om han(bare nesten, haha.) Jeg kjemper jo for meg selv også.

Uansett. I går fullførte jeg matmessig med glans! Det er første dagen på en god stund. Det var så godt å legge seg om kvelden og kjenne på at jeg har gjort noe riktig for kroppen, selv om det selvfølgelig også ligger noe anger der. Du skulle ikke spist. Du hadde ikke engang Kløver du skulle spise for. I dag har jeg også vært superflink. Middagen i dag ble fullkornspizza med pesto, mais, vegetarpølse, chiafrø og selvfølgelig ost! Ganske stolt egentlig. Jeg spiser for Kløver. Jeg spiser for meg selv.

Etter en pause fra behandlingen, så begynner jeg faktisk å bli mer bevisst på hva jeg trenger. Som nå. Jeg og individualkontakten fra gruppebehandlingen, lagde en plan. Ikke så deltaljert, men like vel en plan. Noe av det som skal hjelpe, er at vi om under en uke har en ringeavtale, for å se hvordan det går(det er jo to uker til neste behandling i Trondheim for meg.) Med dette så vokser fighterviljen. Jeg klarer lettere å ta friske valg, når jeg har noen å kunne dele prosessen med. Ikke minst noen som føler opp hvordan det går underveis. Når vi lager en avtale, så blir det enklere enn når jeg bare lager en avtale med mitt eget ambivalente og kaotiske hode. Jeg kjenner meg også mer nysgjerrig. Et kaotisk matmønster og delvis kaotiske handlinger, skjer ikke bare sånn helt av seg selv. Det ligger noe som utløser disse handlingene. Jeg er nå mer nysgjerrig på å finne ut hva dette er. Jeg er villig til å jobbe med det, nettopp fordi jeg vil komme meg videre. Jeg vet sånn delvis hva som har trigget litt den siste tiden. Men like vel.. hva er det som skjer akkurat når de ikke-friske handlingene skjer?

Trondheimsturen gikk utrolig bra. Og jeg må si at jeg trolig har hatt et av mine mest produktive døgn på lenge. Jeg har til og med fått vært innom skolen og hentet  bildene fra utstillingseksamen, og vitnemålet(!!!) mitt! Det var ellers utrolig fint å se fantastiske mennesker igjen. Nå er det godt å sitte med Kløver ved min side i sofakroken igjen, selv om jeg også savner Trondheim.

...

  • Dato: 17.08.2017
  • Tid: 18:17
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg er ganske sint på deg, samtidig utrolig takknemlig

  • Dato: 14.08.2017
  • Tid: 20:12
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Sist jeg mislikte noen så sterkt for å støtte meg til friske valg, var når jeg var i behandling for anoreksi. De der folkene fikk meg fadermeg til å møte min største frykt. Mat, mat, mat og vektoppgang. Jeg vet i grunn ikke om jeg mislikte dem sterkest for å oppmuntre meg til å gå opp i vekt, eller om jeg mislikte dem sterkest for å kaste meg ut fra systemet dems i det jeg hadde nådd "normalvekt." Trolig var skuffelsen sterkest i det de sa farvel til meg for siste gang, fordi jeg etter deres timer å beregne, var frisk nok til klare meg uten hjelp for spiseforstyrrelsen lenger.

Men det som er med Kløver, er at jeg kan ikke mislike ham like sterkt for å få meg til å ta friske valg. Han kommer jo faktisk ikke til å snu ryggen til meg etter en uke, en måned eller to år med friske valg. Han vil alltid være der liksom -og jo flere friske valg jeg tar, jo bedre vil han ha det. Dét er en av grunnene til at jeg faktisk tenker tanken på å mislike deg, Kløver. Du får meg til å ta så forbanna mange friske valg. Vent litt. Jeg tenker ikke tanken på å mislike deg. Sykdommen tenker tanken på å mislike deg.

Jeg kan ikke skade meg selv. For om jeg sitter med blod om håndleddene.. hvem i huleste skal da få deg til å slutte å gnage på eskene mine, sofaen min, putene mine, løpe ut på do med deg, eller passe på at du har vann i vannskåla di? Jeg kan ikke gå dager uten mat. For hvem skal da gå de daglige turene med deg? Og hvordan skal jeg liksom da kunne ta selv den største fantestrek med en ok tone? Eller kaste leke tvers gjennom stua, til du blir lei?

Jeg er ikke suicidal for tiden, men jeg skal like vel si meg litt skremt. Ikke før nå så har jeg innsett at døden har vært en lettelse å ha som utvei for meg, enn om det også har vært noe av det skumleste jeg har tenkt på. Uansett. Skremt. Døden har aldri vært noen lett utvei for meg, samme hvor vanskelig jeg har hatt det -og selv om handlingene har blitt sånn som de har blitt. Jeg har jo tross alt blant annet hatt venner og familie å leve for. Men ja, nå, skremt. Nå kan jeg ikke bare dø, selv om det skulle kommet en ny periode der det hadde føltes som en utvei? Jeg har jo Kløver å passe på? Jeg har Kløver som ikke en gang lar meg være alene på do!

Jeg har noen som er med på å sette en bremser for dumme handlinger, noen som aldri vil si seg lei, for så å bare forsvinne ut av livet mitt. Dette er noe jeg er utrolig takknemlig for.

Jeg merket at jeg har blitt utrolig skjerpet etter at jeg fikk Kløver. Jeg kjemper så utrolig for å ikke falle ned der jeg har vært før. Og jeg ser når jeg feks må begynne å forebygge. "Hvis jeg ikke gjør noe med dette nå, så kan det gå galt." -Før har jeg i mye større grav forsvart det med "ja, men det er jo ikke krise" -men nå veier mye mer i meg mot "for jeg kan ikke miste kontrollen. For jeg har Kløver som jeg må passe på å ta meg av, og ikke minst, gi et verdig liv."

Det er ikke sånn at alt er perfekt, og at alt er lett -fordi jeg blant annet har en Kløver i livet mitt. For på en måte så kjemper jeg som aldri før. Jeg må kjempe enda hardere. Jeg må forebygge enda mer. Jeg må stå enda sterkere. Du vet at noen ganger kan det være lettest å unngå å bestige den høyeste fjelltoppen, kanskje fordi du er sliten? Nå må jeg liksom bestige fjelltopper og kave meg over farvann. Ting blir tøffere, i og med at jeg må gjøre ting som jeg før bare har lagt meg ned for å unngå å gjennomføre. Samtidig så er det også noe med det jeg gjennomfører, nettopp på grunn av Kløver.

Jeg gråter, jeg er fortvilt. Jeg er så fristet, det virker så lett -det å bare kunne legge seg ned. Gi litt opp. Sette kampen litt på pause. Men så kan jeg faktisk ikke det. Samtidig så har jeg det bedre enn på lenge, nettopp fordi jeg har noen å kjempe kampen sammen med, noen å kjempe kampen for.

Jeg er ganske sint på deg, Kløver -nettopp fordi jeg ikke kan legge meg ned å gi opp. Samtidig så er jeg utrolig takknemlig.

...

  • Dato: 14.08.2017
  • Tid: 20:12
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Pause

  • Dato: 09.08.2017
  • Tid: 12:53
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Mamma hadde et veldig godt spørsmål her om dagen. "Hvordan føles det å ikke skulle begynne på noe skole nå da?" Vel, jo, faktisk.. det er veldig både-óg.

Jeg skal ikke si at det ikke er sårt å se alle oppdateringene på Facebook, både facebookvenn 3 og nummer 1003 har kommet inn på studie ditt og datt. Eller fått en jobb av noe slag. Og jeg da? Hva med meg? Jeg har så lyst, så innmari lyst. På en annen måte så har jeg det bedre enn på lenge nå. Jeg merker at jeg savner den ukentlige behandlingen. Og kanskje kunne ting vært enda millimeteren lettere, om det ikke hadde vært sommerferie fra behandlingen. Sommerferie har det uansett vært, men bra har jeg det like vel. Jeg har det som sagt bedre enn på lenge.

Jeg har en mening i hverdagen. Jeg har mål for dagene mine. Jeg har verdier i livet mitt. Men jeg har ikke masse byrder som ligger over skuldrene mine. Jeg har ting jeg må strekke meg etter for å oppnå, men jeg har ikke ting jeg ikke klarer å gjennomføre, eller ting som er uoppnåelige. Jeg har ingenting jeg gjøre, selv om energien skulle begynt å dale, og dagene blitt mørkere. Jeg kan ta pauser når jeg har behov for det. Eller jo, jeg har noe.. jeg må ta vare på hunden min Kløver, og jeg må ta vare på meg selv for å klare å ta vare på Kløver. Utenom det, så har jeg ting å strekke meg etter i hverdagen min nå, og det kommer jeg til å ha fremover. Men jeg kommer ikke til å ha ting som sliter meg ut, eller ting jeg ikke klarer å oppå/gjennomføre. Eller ting jeg må ofre hele min psykiske helse for å klare å oppå. Dette er en av grunnene til at jeg nå har det bedre enn på lenge. Jeg vet at hverdagen nå, hvert fall foreløpig, ligger til rette for meg. Jeg har en hverdag som er tilpasset mine behov.

Ellers så har jeg visse mål fremover. Det handler mye om rutiner, og det å ha ting å strekke seg etter, skape mulighet til å kjenne på egen mestring. Selv om jeg verken skal i noe fast jobb eller fast skole med det første, så betyr ikke det at jeg skal ligge under dyna og visne bort. Langt der i mot! Jeg skal bruke all den tiden og energien jeg har, på å vokse meg enda sterkere. Jeg skal prøve meg på følgende fokus fremover; selvfølgelig Kløver, men også trening, behandling, matlaging(og spising selvfølgelig), ikke la fotointeressen fordufte(Fotoposjekt? Fotooppdrag?) og sosialisering. Det blir også bra når Kløver kan begynne å gå lengre turer. Jeg kan gjerne slenge på skriving også, men jeg vet ikke hvor langt jeg kommer med det, i og med at jeg aldri har kommet meg noe lenger enn en start, selv om jeg skulle ønske at jeg fikk til noe sammenhengende -for en gangs skyld. Men akkurat der ligger jeg ikke så veldig godt an. Man ser jo, bare når blogginnleggene bikker et par avsnitt, så blir det jo allerede rot. Jaja, uansett. Alt til sin tid.

Det er sårt, men jeg har det like vel bra. Jeg skulle ønske det var jeg som kunne ta daglige fotooppdrag, eller som telte dager til oppstart på universitetet. Men det er det dessverre ikke. Like vel så har jeg ting i livet som gir mening. Det er noe jeg er utrolig glad for. Alt til sin tid. En dag er det meg.

...

  • Dato: 09.08.2017
  • Tid: 12:53
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Nyinnflyttet, og takknemlig

  • Dato: 04.08.2017
  • Tid: 18:48
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Det føles så fantastisk. Jeg er så utrolig takknemlig. Jeg kan endelig senke skuldrene igjen. Endelig legger jeg meg, og våkner opp til et sted jeg kan kalle hjemme, igjen.

Jeg er utrolig takknemlig for alle som har tatt i mot både meg og Kløver med åpne armer. Like vel så er det lite som kan sammenlignes med, eller måles opp i mot følelsen av å ha et sted der en kan kalle "hjem." Jeg har fått mange gode minner på de ukene uten noe hjem-hjem. Jeg har omgitt meg med folk i mye større grad enn jeg hadde gjort om jeg hadde bodd alene i stedet for. Jeg tenker at det har vært noen uker med masse læring, -men også frustrasjon, skuffelse og triggere. Men igjen, også, glede, takknemlighet og ydmykhet.

Det er mye som har falt på plass de siste par ukene. Etter utrolig mye hjelp fra familien min, så har jeg kommet meg utrolig langt i flytteprosessen. Det begynner å ligne et hjem her! -enda mye sortering i skuffer og skap står igjen. Det går uansett virkelig riktig vei. Jeg kjenner at jeg trives her. Ellers så har jeg også fått vært hos legen min, noe som gikk veldig bra. Det har ofte vært sånn at når jeg har kjent på fysiske ting, så har jeg ikke våget å ta det opp med legen, for jeg har jo vært så redd for å ikke bli tatt seriøst, på grunnlag av den psykiske helsen. Redd for å få diagnosen personlighetsforstyrrelse i hofta.  Men denne gangen la jeg alle kortene på bordet. Det var litt sårt, for jeg må innse at jeg er ikke så frisk som en fisk som jeg skal ha det til. Jeg sliter en del i hverdagen med smerter, og jeg må begynne å innse at også dette tærer på den psykiske helsa. Men jeg skal like vel ikke legge fra meg det at jeg er takknemlig for at jeg for det meste er fult fungerende, fysisk -for dét er jeg. Takk og pris! Men, nå har jeg blitt henvist videre til hjelp, og selv om jeg sliter litt med troen på at det kan bli bedre, så er det litt godt å kjenne på at ikke alt er forsøkt, og at det dermed finnes et håp om at også dette skal bli bedre. Jeg har ellers allerede fått svar på en av henvisningene legen sendte. Jeg har fått tildelt en psykologtime, allerede to dager etter at jeg har avsluttet behandlingen i Trondheim(i slutten av oktober.) Så jeg er omringet av et aperat som skal støtte meg, til tross for at jeg har kommet langt i prosessen(men enda har et stykke igjen.) Det er en god følelse.

Nå mangler vi bare Syrin her i husstanden. For oppi alt, så har jeg faktisk glemt å kjøpe en hylle til henne. Hun skal nemlig få plass et par meter opp på veggen, for jeg vil ikke risikere at hun skal bli hundemat. Haha, huff! Neida, de blir nok gode venner, hun og Kløver -men det er greit å gå litt forsiktig frem tenker jeg, hihi, bare sånn i tilfellet.

Ellers så har jeg meget mange fine planer den neste uken, og det gleder meg å tenke på! Jeg tar noen kviler innimellom, men jeg tilpasser det valpe-napp´ene til Kløver, så det går seg som regel til. Selv om det noen ganger er jeg som ønsker et blund på øyet, men ikke Kløver. Ja, som klokken syv i morges. Ehm, hvor ble det av a-mennesket i meg når jeg virkelig trengte det? Haha.

...

  • Dato: 04.08.2017
  • Tid: 18:48
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Intervju, (ikke)snylter og grenser

  • Dato: 26.07.2017
  • Tid: 18:27
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 4

Jeg har deltatt på nok et intervju. Det føltes greit. Jeg kjenner en slags ydmykhet over å i det hele bli spurt. Jeg har ordlagt meg mitt beste, det får være godt nok -også håper jeg at det kan være til nytte for noe.

Men noe er mer sårbart for meg å stå frem med i media enn annet. Nemlig, økonomi. Jeg kan dele ganske mye av det mentale i seg selv, for at det skal stikke like mye som temaet økonomi gjør. Likevel skal det ikke ties om. For det første så er jeg ikke alene. For det andre, så tror jeg det hjelper meg å prate høyt om det.

I forkant av intervjuet i dag, og også under intervjuet, for den saks skyld -så vokser det en stor klump i magen. Jeg er så forbanna oppegående. Jeg har på kjole i dag, som de fleste andre dager. Jeg har på litt sminke. Jeg har en helt normal, frisk(fysisk) kropp. Jeg fører dialoger, som om jeg ikke var redd i det hele tatt. Det sprudler av meg, som om jeg har energi her fra til månen. For å ikke å glemme om taxi-turen hjem fra intervjuet. Man kunne aldri trodd jeg var engstelig for å gå inn i dialog med fremmede. Jeg er reflektert. Jeg ler sammen med andre, selv fremmede!



Jeg er kommet hjem fra intervjuet. Jeg spør Kløver(hunden min) pent om han kan være med opp på rommet for å slappe av, for jeg trenger det så sårt. Han galloperer opp trappen, og jeg forstår straks at dette ikke blir noen hviletid for meg nå, men jeg bestemmer meg for å gi det en sjans like vel. Han har for mye energi. Han legger seg like vel overraskende ned når vi kommer inn på soverommet. Jeg kryper godt under dynen, lukker øynene, trekker pusten og tenker at litt hvile, så er hodet klarnet litt igjen. Det går 40 sekunder, så hører jeg lyden av at Kløver begynner å gnage på stikkontakten. Jeg hever stemmen i litt bestemt tone "Kløver, det der er ikke greit" før jeg så legger til "Kan vi hvile litt nå? Vær så snill? Jeg trenger det så sårt. Jeg har sovet dårlig de siste nettene og.." også begynner tårekanalen å lekke. Kløver stopper å gnage. Så reiser han seg, kommer bort til senga, og så legger han seg med potene og brystet over sengekanten, som i at han hinter om at sengen er for høy, og han enda er litt for lav. Jeg drar han over sengekanten, og klapper han mykt over hodet. Han legger hodet på brystet mitt, før han så slikker tårene mine.

Når jeg står og taler om at jeg ikke har klart å følge noe skoleløp 100% eller per dags dato er i stand til å jobbe fast -verken fem eller to dager i uken, så føler jeg meg som en løgner. Jeg føler meg som en snulter. Herregud, alle vil vel klare det, bare de bestemmer seg for det?

Kroppen min tippet i dag over, etter to dager for lite søvn, og et oppdrag ute. Alt den lengter etter nå, er nok tid til restitusjon, slik at jeg ikke faller ned igjen. Jeg kjenner igjen hvordan kroppen kjennes, og ikke minst, hvordan tankene blir. Sånn blir det når jeg har kjørt kroppen for langt. Det fungerer i kortere perioder. Det blir som å snufle, for så å reise seg igjen. Men tøyer jeg strikken enda lenger, må jeg kave desto mer for å klare å reise meg igjen.

Så hva har jeg å lære? Dette betyr ikke at jeg ikke skal ta oppdrag eller gjøre ting som gjør meg litt ekstra sliten, men det betyr at jeg skal respektere meg selv og grensene mine. Det betyr at det er riktig, det jeg gjør nå. Jeg kan gjøre litt av ting som krever slik som dette av meg, men jeg må holde fast på at det finnes en grense. Min grense og andres grense, stopper ikke nødvendigvis på samme sted. Min grense stopper ikke etter en arbeidsuke på fem dager. Min grense stopper lenge før. Og igjen, så er ikke dette noe som gjør meg til en snulter, eller er noe som handler om at jeg bare ikke har bestemt meg nok. Det handler om at endelig er jeg kommet så langt til at jeg begynner å kjenne hvor grensene mine går, og jeg kjenner igjen symptomene som kommer, om jeg er gått for langt over.

Jeg er forbanna oppegående. Heldigvis!! For tenk om jeg hadde hatt det også som en ekstra vanske/belastning? Men jeg har like vel mine grenser, og mine begrensninger. Og jeg fortjener å bli tatt hensyn til -både av meg selv, og av andre, på lik linje som folk som har vansker som ses mer utenpå, og er lettere for samfunnet å se(og forstå.)

Å bruke sminke, kjole og å kunne smile, er ikke synonymt med å ha grenser som går omtrent der som gjennomsnitsgrensene går. Det er greit. Det er ok. Alle er forskjellige. Jeg er også ok, selv om mine og dine grenser verken begynner eller stopper på samme sted.

...

  • Dato: 26.07.2017
  • Tid: 18:27
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 4

Tiden flyr

  • Dato: 25.07.2017
  • Tid: 08:00
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Jeg var innom botreningsavdelingen her om dagen, der jeg bodde før, tre-fire år tilbake i tid. Jeg ville bare se etter noen kjente, bare hilse, si at jeg lever i beste velgående. Da jeg hilset, og vi pratet om hvor lenge siden det var siden jeg hadde bodd der, og de hadde lagt til, at tiden flyr -så sa jeg "ja tenk nå, nå skjønner til og med jeg hva dere gjennom det året jeg bodde her snakket om. Tiden flyr. Nå er jeg også kommet dit til at jeg kan si det. Jeg forstår endelig hva dere mener." Jeg står ikke lenger fast i tiden. I livet. I meg selv.

At tiden flyr, får jeg stadie påminnelser om. Nå er det snart to år siden jeg begynte på Fotofagskolen!! Noe som vil si at det er like over to år siden jeg forlot legen min med verdens største skuffelse. "Hun sier jeg er kronisk suicidal." Tenk, nå er det ganske så nøyaktig to år siden jeg bestemte meg for å motbevise dette! Og tenk.. jammen har jeg klart det også!! For få måneder siden, så sa psykologen min "jeg synes du er jo ikke akkurat kronisk suicidal." Scoore! Gjennom alle disse årene, så har jeg endelig lært meg å leve mellom de værste periodene, og ikke minst, så har jeg lært meg å takle de aller, alle fleste av de værste periodene, på langt mer hensiktsfulle måter.



Selv om jeg enda har en vei igjen å gå, så føles det så godt å endelig kunne se tilbake på år som har gått, og at ikke lenger det meste av det har vært preget av psykisk psykdom. På listen over stikkord for de to siste årene, ligger fortsatt psykdom. Men psykommen har ikke lenger tatt like mange prosent av livet mitt, som de fem årene før der igjen. Livet mitt har vært fullt med så mye mer, og handlingene har i så mye større grad vært styrt av meg, som i Ida-Michelle.

"Tiden flyr" -er noe av de skumleste jeg kan si, men også noe av det jeg er mest stolt over å kunne si. Jeg er ikke lenger småmisunnelig på de som virkelig har forståelse for begrepet. Nå har jeg forståelse selv!

Og nå har jeg jo til og med hatt Kløver i en måned! Ja, herlighet, tiden flyr, hihi

...

  • Dato: 25.07.2017
  • Tid: 08:00
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Den øde Ø og litt sånn

  • Dato: 21.07.2017
  • Tid: 10:16
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Ja, hva skal jeg si? Siden sist så har det skjedd en del. Jeg har blant annet forsøkt å skrive et innlegg om valpetåka, men jeg står noe fast, og kommer meg ikke helt i mål, for jeg forstår ikke helt om jeg gjør meg forstått. Uansett. Jeg og Kløver har også vært på "Den øde Ø." Og med kun et par strømuttak, ingen wifi og med UTEDO(!!!) -så bar jammen meg Den øde Ø på mer enn jeg hadde ventet. Jeg har fått kjøpt meg salongbord, verdens største sofa -oog fått ordnet med pasientreiser. Etter mye om og men, og etter at jeg klarte å stå fast på mitt -så er jeg så heldig at jeg nå til høsten får fullført behandlingen jeg startet i i Trondheim. Så da pendler jeg til behandlingen som er annenhver onsdag, i Trondheim. (Litt sykt å tenke på at jeg før ikke turde å ta buss til behandling i min egen by en gang, -eller orket, fordi jeg var sliten hele tiden. Og nå skal jeg pendle fra Sandnes til Trondheim!) Det blir spennende å se hvordan det går, men jeg har hvert fall en veldig god innstilling, og er utrolig takknemlig for at dette lar seg gjøre. Både for at jeg ikke trenger å reise på min egen regning, noe som uansett ikke hadde latt seg gjøre -men også fordi jeg har gode folk rundt meg, som blir med å gjøre dette mulig.

Tilbake til den øde Ø; Båttur. Kompis-hunden til Kløver, Cornelius. Definitivt friske mat-spor. Masse fluer på utedoen. Lest litt mer av journalen. Flott. Kløver som absolutt skulle ligge oppå hodet mitt på nettene. Sol. Regn. En x antal år eldre utgave av Kløver. Nydelig utsikt. Inntrengere på øya. Krabbeleting. Senkede skuldre. Dårlig dekning.

Journal-lesing? Det toppet seg litt for meg en gang, og jeg har kjent at noe har revet i meg, selv om det aller meste har gått veldig greit. Lang historie kort; jeg forstår ikke at det er mulig at to forskjellige parter kan se på samme situasjon så vidt forskjellig.




Så er det heller ikke bare alt som har gått min vei den siste tiden. Jeg fått både et, to, tre og fire avslag. Nav, husbanken. Jeg blir helt matt. Men jeg prøver å holde hodet høyt, og lære av alle de årene der jeg har stresset unødvendig mye. Ok, så er ting stramt og går knapt nok rundt nå -men ting endrer seg, det blir alltid en løsning på ting. Jeg forsøker også å fokusere på det at ting går faktisk rundt, -jeg har (snart) "mitt" eget tak over hodet, og har verdens beste Kløver ved min side(♥) Og så lenge ting går rundt for han, så er jeg fornøyd. Også prøver jeg å fokusere på all "luksusen" jeg har i livet mitt. Som Kløver(!!) -og leiligheten jeg skal flytte inn i, har et kjempefint gulv!! Og ellers, enn om den er meget brukt, og også slitt; så har jeg fått tak i en gidigen sofa, som har plass til masse fint besøk. Og et gaaammelt bord, med masse fine krysseduller på(fikk kjøpt fra et gammelt, søtt kjærestepar.) Og jeg gleder meg til å flytte inn med blenderen min igjen(hei, alle kommende smoothier!! Den har stått hjemme i Sandnes under studieoppholdet mitt i Trondheim) -og jeg troor jeg har funnet ut hvordan jeg vil lage til senga, og at det blir en liten søt krok med lyslenker. Og tenk hvor herlig det blir å flytte til et sted der det ikke er noen tidsbegrensning igjen!(Åååh, kjære forutsigbarhet, jeg er ganske glad i deg.)

Og ellers, så skal snart Kløver og jeg på 12-ukers-kontroll. Vi er så heldig å få mamma med. Jeg prøvde å stusse potene til Kløver i dag, vaske ører og litt sånn, slik at han kunne komme litt stelt til dyrlegen. Veeel.. det var en liten kamp, for å si det sånn! *ler*

Det er masse fint som skjer for tiden, til tross for at det også er noen fartshumper i veien.

...

  • Dato: 21.07.2017
  • Tid: 10:16
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Journalen i hendene

  • Dato: 15.07.2017
  • Tid: 19:50
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Følte bare for å dele noe. Det er mange som har vært med å bidratt til den over 1000 lange siders lefsa jeg nå har fått tilsendt i posten. Sykdommen var, er årsaken -men hjelperene var forfatterene.

Jeg skulle på en måte ønske at jeg kunne fortelle noen av de tidligere hjelpererne mine at nå sitter hunden min å forsøker å spise fra journalen jeg har fått som kopi, i mens jeg venter på å få flytte inn i ny leilighet, for ente gang, alene -sammen med både valpen min, og min litt eldre undulat.

Det er så mye jeg på en måte har behov for å skrike ut. Det er så mye som gjør meg glad og stolt, men selvfølgelig også mye som gjør meg skuffet, lei og fortvilt.

Når jeg leser om denne personen, så får jeg så mange delte tanker og følelser. Jeg tenker på en måte, at jeg må jo ha vært en "enkel" pasient? Det var så mye som var så forutsigbart? Det var så mange kjente spor? Og dere hadde jo kjent meg over flere år, mange av dere? På en annen måte så lurer jeg på hvor frustrerende det må ha vært, å være ansvarlig for en jente som gang på gang, gikk til angrep på seg selv, samme hvor mange hjelpere hun hadde rundt seg. For å ikke å glemme alle gangene "jeg strekker ikke til, jeg er ikke god nok" og "jeg er for feit" -frasene, ble bringa på banen.

Jeg blir glad når jeg ser at dere leste kroppsspråket mitt, og jaktet på ordene som ikke alltid kom først. Men jeg blir også sint, når jeg ser hvordan dere lot meg gå dager uten mat, og drive på timer med tvangspreget -overdreven- trening, og påstå at noen ganger var "en liten yoghurt" nok, og beskrev det på en måte som at det var så selvfølgelig som å gå rundt en søleputt. Jeg blir glad når jeg ser at dere la litt ekstra i å motivere meg for å spise, selv om jeg ofte takket overdrevet høflig "neitakk" til alt som var. Jeg blir sint når jeg leser ord i journalen, der jeg kan minnes om hendelsen, og huske at jeg ikke ble møtt med respekt, men situasjonen ble beskrevet som om respekten fra personalets side var til stede. Jeg blir glad når jeg leser og minnes om at noen av dere gjorde ting som ikke lå inne i planen eller reglene deres, men dere gikk litt utenom, for pasientens, mitt beste. Jeg blir sint av å nå selv kunne se så tydelig, hva som var med på å oppdrettholde sykdommen og destruktiviten, og over å nå vite at jeg da ikke fikk nok hjelp til utforsking -for det er lettere å arbeide med det man vet hva er. Kunne det gjort tiden da, noe lettere?

Jeg var innlagt i mye av tiden fra jeg var femten til atten, ved ungdompsykiatrisk avdeling. Det er fra denne tiden disse papirene er fra. Jeg skulle så gjerne reist tilbake i tid -og lært opp alle rundt meg, og meg selv. Ikke at jeg nå er mester, men jeg har en del kunnskap og erfaringer. Jeg er litt rikere på en måte. Jeg hadde også ønsket å bidra med håp. For, nettopp; det skjedde. Livet skulle komme til å forandre seg. Jeg skulle klare å bli selvstending nok til å bo i egen leilighet, uten kontinuerlig tilsyn. Jeg skulle klare å ta skoleprøver/eksamen -uten selvskading eller selvmordsforsøk.  Jeg skulle klare å komme til det punktet, at livet gir så utrolig mye mer mening enn mat(edit: sult og syk trening.) Jeg skulle klare å slutte å selvskade. Jeg skulle klare å slutte å tvangstrene/overtrene.

Å lese journalen, bærer frem mye blandede tanker og følelser. Men foreløpig så går det bedre enn jeg i flere år har fryktet. Jeg blir mye sint og lei, men jeg får også et helt annet perspektiv på ting. Og det største av alt; Selv om jeg ikke enda skal lese journalen som blir skrevet fra poliklinisk behandler nå, i den nyere tid, så kjenner jeg at jeg nå lever i fortsettelsen av journalen. For man kan ikke bare si at sykdommen bare var "en liten del" av meg, eller "bare en mindre del av livet." For det var så mye mer enn det. For all del. Jeg både var og er en mye større del enn det som blir skrevet i en journal. Men ofte var journalen stikkordet til dagene mine. Jeg kjenner igjen ordene. Jeg husker de dagene de skriver om, hvert fall mange av dem. Men det er ganske stort å vite, at det er jeg som sitter med kontroll over det meste av resten av journalen nå. Hele livet mitt ligger ikke lenger inne i journalnotater hos sykehuset, fordi jeg lever livet her ute, og systemet får nå bare et innblikk av livet mitt, i stedet for å være dem som holder meg i livet. Nå er det jeg som bærer livet mitt, og de får bare et innblikk. Nå er det jeg som er skribenten.

Når man har vært så langt nede, så kan jeg skrive under på at det kan være lett å ha fortrengt og normalisert. Når jeg leser, så tenker jeg gjentatte ganger "hva i helvete. Hva var det jeg drev på med?" Jeg får også lyst til å spørre noen noen spørsmål "dere visste så mye om livet mitt. Hvorfor la dere ikke en enda større innsats i å finne ut hvorfor ting var sånn de var?"

Jeg har enda ingen kur, som da kunne gjort meg uavhengig og/eller frisk. Men jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne dratt litt tilbake i tid for å hjelpe til litt. Men tiden er gått, gjort er gjort. Det positive er at jeg nå har mulighet til å hjelpe meg selv med all den lærdommen jeg på alle disse årene har fått meg.

Jeg er ganske stolt over å nå være skribent over eget liv. Bærer av eget liv.

...

  • Dato: 15.07.2017
  • Tid: 19:50
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Haldeneventyret

  • Dato: 08.07.2017
  • Tid: 14:45
  • Kategori: Reise
  • Kommentarer: 0
En liten sniktitt.
 


...

  • Dato: 08.07.2017
  • Tid: 14:45
  • Kategori: Reise
  • Kommentarer: 0

Fordelene med styrken

  • Dato: 03.07.2017
  • Tid: 16:18
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

For å korte ned; det koster mye å være sterk. Noen ganger lengter jeg tilbake til å ikke være like sterk, for det tok ikke like mye av meg på samme måte.

Det er så lett å skade seg. Det er så lett å sulte seg. Det er så lett å bruke uhensiktsmessige strategier, for å regulere tanker og følelser. Men, så krever det så mye å være sterk.

Når jeg hører eller leser om andre, så hører jeg tankene mine automatisk tune inn på "men jeg også kan jo bare skade meg, litt. Men jeg kan jo også bare rase litt ned i vekt." Det vil være så enkelt å gi etter for det automatiske. Når jeg hører og leser om andre, så savner jeg ikke å leve i den verden jeg levde i, men jeg savner å velge snarveier, i stedet for å være sterk hele døgnet, hele uka, hele måneden.

For det er det jeg er nå. Jeg er sterk hele sabla døgnet.

Det skal være lov til å innrømme at det koster mye, og at man av og til har lyst til å legge seg langflat. Det skal også være lov å rose seg selv, og minne seg selv på; hva får jeg igjen for å faktisk stå sterk?

Jeg lever livet nå, som jeg på en måte aldri før har gjort. Det er så mye jeg gjør nå, som jeg ikke har kunnet gjort på flere år, fordi jeg har vært for syk. Men nå kjenner jeg at for hver måned som går, så står jeg på en måte mer og mer trygg i meg selv.

Jeg spiser så mye mat nå, som jeg i flere år har vært redd og har unngått -grunnet spiseforstyrrelsen. Jeg gjør også ting som jeg ikke har kunnet gjort på mange år, fordi jeg ikke har kunnet hatt kontroll over eget liv. Jeg har måttet vært innlagt, fordi jeg ikke har klart å holdt liv i meg selv. Energien har vært lite til stede, kanskje har et snev av angst stått til hinder -hvert fall så har den emosjonelle ustabiliteten vært en stor stopper i veien; for mye av det som andre vil kalle for normalt, og jeg selv har kaldt for en drøm å få oppnå.

Og, sånn, forresten.. jeg er jo valpe-eier nå!! Jeg var forberedt på mye arbeid, men jeg tror ikke at det er mulig å nøyaktig vite hva man begir seg ut på før man står midt i det. Men nå som det er gått noen dager, så begynner vi å komme inn i rutiner, noe som føles en del lettere. Jeg har revet meg en del i håret, men jeg har også gitt valpen min hundre klemmer og sagt at jeg er glad i ham. Jeg skal dele mer fra valpelivet, men dette var det jeg følte for å lette på akkurat nå.


(Foto Jeanette)

Det har gått en stund siden forrige blogginnlegg, noe som er litt rart å tenke på. Siden da så er jeg jo blant annet bikket 23 år! Jeg er stolt over å ha blitt enda et år eldre, selv om selve bursdagen min ikke var en veldig fin dag for meg i seg selv(men heldigvis hadde den fine øyeblikk -og alle gratulasjonene på Facebook hjalp på.)

Nå er det to dager til hjemreise fra Halden til Sandnes. -og jeg venter derfra, fortsatt spent på flyttedatoen min til leiligheten. I mellomtiden så er jeg fryktelig spent på selve hjemreisen på onsdag.. Kløver og jeg skal ta nattoget til Sandnes -med buss for tog den siste strekningen. Kommer Kløver til å bjeffe mye, eller være helt stille? Kommer han til å tisse inne på toget? Kommer han til å holde alle i vognen våkne? Kommer han til å sove på turen? Jeg venter i spenning på å finne ut alt dette, hihi

Enn så lenge så skal jeg fortsette å spise is, klemme på Kløver og å bære den lille prinsen ut på do x antal ganger i døgnet! Burde egentlig også skamme meg litt over å ha slurva med solkremen.

...

  • Dato: 03.07.2017
  • Tid: 16:18
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Perlene på jordet

  • Dato: 16.06.2017
  • Tid: 16:01
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Syrin sitter å kvitrer som bare det. Hun er blitt så pratsom i det siste. Det er ganske fint å høre, der hun sitter og både snakker med meg, men også, med seg selv.

Og jeg? Det begynner virkelig å gå opp for meg nå, det at tiden går fremover. I dag er jeg en dag nærmere der jeg vil være, sånn i tidsperspektiv. Og, i morgen er jeg enda nærmere! I så mange dager, at jeg følt at det meste har stått på-stedet-hvil, og det har gjort vondt å tenke på tiden. Jeg begynner nå, sakte men sikkert, å bli venn med tiden igjen. Jeg er på vei, og det føles bra.

Jeg har fått mye støtte fra folk rundt meg, noe jeg er utrolig takknemlig for. Men ikke minst, så skal jeg ha for å ha satt meg på hendene, i stedet for å la de automatiske tankene lede til konkret destruktivitet. Og se, jeg kom meg gjennom en skikkelig ræva situasjon.. igjen! Jeg lever, fortsatt, selv om det der og da gjorde så vondt at jeg ikke forsto hvordan kroppen skulle komme seg gjennom det. Men det gikk. Jeg satt på hendene. Jeg lot tårene trille. Jeg fokuserte på pusten. Så passerer den værste bøygen. Så innser man, også dette, gikk over, heldigvis. Tankene og følelsene kan trenge så inderlig på, og det kan føles så ytterst ubehagelig. Men så erfarer man, igjen. Det går over, det blir bedre.

Mye av tiden min går med på å være med gode mennesker. Hodet mitt begynner å bli veldig klar og tydelig på hva det synes er greit og ikke greit nå. Jeg gir mer oppmerksomhet til det som er greit, og hever så smått hodet mitt over det som ikke føles like greit.

Utfordringer finnes, fortsatt(selvfølgelig.) Jeg kan være fortvilt, lei og oppgitt, enda jeg begynner å bli venn med tiden igjen. Like vel er det ikke det som veier tyngst, akkurat nå. Jeg gjør alt mitt beste, og lykkes for såvidt veldig godt med det.

Ellers så står jeg midt i en prosess nå. Tenk deg at du går på et jorde, med en håndfull av perler. Du glipper taket på perlene, og de treffer jordet. Små perler, strødd utover jordet. Så skal du prøve å lete etter perlene igjen. Du finner ikke alle perlene igjen, men du innser hvilke perler det ikke var så trist å miste like vel, for de glitret ikke like mye som alle de andre. Akkurat der står jeg nå. Hvilke perler er det jeg fortsatt har igjen her i Sandnes, etter to år som student, i Trondheim? En ganske spennende prosess, sånn i grunn. Enn om det også er litt sårt. Jeg prøver å fokusere på at det er spennende og fint, for det er dét, også.

...

  • Dato: 16.06.2017
  • Tid: 16:01
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Meg, fra andres øyne

  • Dato: 13.06.2017
  • Tid: 23:17
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Du er:

God. Snill. Herlig. Motiverende. Modig. Flink til å få andre til å føle seg bedre. Veldig søt og pen. Utrolig flink til å ta bilder og skrive. Vakker. Superflink med bilder. Inspirerende. Energisk. Sjarmerende. Stort hjerte. Omsorgsfull. Godhjerta. Virkelighetsorientert. Klok. Talentfull. Humoristisk. Inspirerende. Sterk.

"Du har fått meg til å le ved middagsbordet på ungdompsykiatrisk."

"Du har gjort meg trygg på meg selv på andre siden av jorden utenfor et konferanserom."

"Du er en kjempeflott person, med sunne og gode meninger, en skikkelig fighter. Du har også ekstremt bra humor."

"Du er reflektert, og du har oppnådd så mye de siste årene! Smilet ditt lyser opp dagen. Du sprer glede og motivasjon til alle på Insta, Facebook og bloggen din."


 

"Du virker som en veldig omtenksom person, god, snill og veldig flink til å bygge opp de du har rundt deg. En som jobber hardt. Og noen ganger tror jeg at du presser deg selv mer enn det du trenger fordi du ikke ser helt hvor bra du er selv."

"Du er en solstråle som er veldig kjekk å omgås! Du inspirerer meg voldsomt, med at du utfordrer deg stadig vekk, og utvikler deg."

"Du gir meg troen på at man kan overkomme alt, selv hvor skummelt og jævlig det føles akkurat da. Sist, men ikke minst -du har lært meg at man aldri kan eige for mange kjoler!"

Tusen takk(♥)

...

  • Dato: 13.06.2017
  • Tid: 23:17
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Alene, med andre

  • Dato: 10.06.2017
  • Tid: 20:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Nå skriver jeg ikke fordi jeg har behov for å skrive. Egentlig så skriver jeg for å bevise for meg selv at jeg ikke har behov for å skrive. Jeg har ingen ord. Eller?

Jeg måtte dra ut på tur i dag. Jeg har tenkt på det noen dager, men jeg hadde håpet at jeg i dag kunne dra fordi jeg hadde energi, og fordi jeg hadde lyst. Energien var så noen lunne til stede, men jeg skulle ønske at det var lysten som ga meg det siste pushet for å komme meg ut dørene. Det var ikke energien, eller glede. Det var sinnet.

Ikke misforstå. Det var en veldig fin tur. Jeg besteg en topp, et lite fjell, kan det vel kalles. Jeg kjente glede og mestring over det. Utsikt over vann og fjell. Det var ganske fin utsikt, selv om det selvfølgelig krevde sitt, det å komme seg opp bakkene. Turen opp gikk vel egentlig like vel ganske fint. Det var verre med turen nedigjen. Plutselig så passerte jeg noen meter i rekordfart. Jeg begynte å gråte i det jeg reiste meg igjen, men jeg sluttet i det jeg innså at jeg ikke gråt fordi det gjorde vondt å falle. Det var litt vondt å falle, men det var enda vondere å kjenne på det som lå på innsiden, som har bygget seg opp over flere dager. Fallet var vel bare dråpen.

Jeg kjenner på en kvelende følelse, fordi jeg ikke kan velge hvem jeg skal være med, når. Jeg kan nesten ikke være alene nå. Det fører til at jeg føler meg alene, fordi jeg stenger andre ute, nettopp, fordi jeg ønsker å være alene. Det gir meg glede å dra ut å treffe folk. Det er noe helt annet. Men sånn ting er nå, så føler jeg meg så alene, nettopp fordi jeg ønsker å være alene. Jeg har behov for å være alene. Jeg vet ikke om noen kan forstå det. Det viktigste er vel uansett at jeg forstår meg selv.

Innen et par måneder, så er jeg samlet under samme tak med mine to fine, og bare oss, ingen andre. Det er vårt territorium. Andre får bare komme på besøk.  Da er det Syrin, Kløver og meg å finne under samme tak. Jeg gleder meg, og jeg vet det blir veldig bra for meg. Det blir fint for oss alle i sammen. Det er vi som våkner sammen, og det er vi som tar kvelden i sammen.

Ellers så kunne telting vært et fint alternativ nå. Utfordringen er bare at jeg ikke liker insekter, og at jeg ikke liker meg uten internett(eller strøm til telefonen.) Jeg kunne muligens kjøpt meg 63 nødladere, og ladet dem opp på forhånd, samtidig kjøpt noen ekstra GB med 4g. Ulempen med dette, er at det fort kunne blitt ganske dyrt. Jeg mener, tenk hvor mye hundemat dette kunne tilsvart(!) Eller hvor mange bananer(!)

Noe av det fine med å være på tur i dag, var at jeg var alene, men jeg følte meg ikke alene.

...

  • Dato: 10.06.2017
  • Tid: 20:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Bussturen med alle minnene

  • Dato: 07.06.2017
  • Tid: 21:18
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Hun setter seg på bussen. Buss nr. 2 fra Sandnes til Stavanger. Bussen begynner å kjøre. Nå begynner det, hun vet hva hun har i vente. Men hva kan hun egentlig gjøre? Hun kan ikke unngå alt som er ubehagelig. Samme hvor ubehagelig det kan føles. Samme hvor mye hun føler hun kveles.

Etter et lite stykke, så passerer vi DPS. DPS´et jeg i noen måneder var "bare for oppbevaring." DPS´et der jeg begynte å trene meg veldig syk, og spise meg veldig syk. Sykere, vel å merke. DPS´et jeg i senere tid også har blitt møtt med stygge fordommer fra en psykolog, lege, eller hva enn han var. Stedet har sett utenifra, ikke forandret seg på en prikk, enda det senest er to år siden jeg var der sist. Jeg ser en dame løpe over parkeringsplassen. Jeg vet det er naturlig, for det er midt i vaktskifte -noe som altså vil si, at noen kommer, andre går. Kanskje løp hun for å rekke noe. Kanskje løp hun for å rekke bussen på andre siden. Kanskje løp hun i håp om å klare å løpe slalom mellom regndråpene. Jeg vet godt hvem damen var. Det er ei hyggelig dame. Ting har ikke forandret seg. Det var noen gode folk der. Hvis målet hadde være å bare være på oppbevaring, de fleste gangene jeg hadde vært der, så var egentlig målet nådd.

Videre passerer vi alle kilometerene jeg har løpt i all slags vær. Jeg husker spesielt den ene gangen jeg løp i haglebyer. Da var jeg på DPS´et. Jeg håpet egentlig at noen skulle stoppe meg på veien ut. Mange av gangene. Men ingen stoppet meg. Jeg burde stoppet meg selv. Jeg løp til syren tok meg. Jeg løp til jeg gråt av utmattelse. Jeg husker hvordan kilometerene ble løpt, oftere og oftere, enda jeg ble mer og mer sliten.

Vi kjører enda et stykke. Vi passerer behandlingsposten jeg bodde på i et års tid. Der var det mange fantastiske folk. Et egentlig veldig godt opplegg. Etter hvert ila oppholdet, så begynte vi å snakke samme språket. De første månedene, var det bare meg og de. Det var ikke så mye "vi." Jeg angrer på at jeg til slutt ble så syk som jeg ble, enda det ikke er noe jeg kan angre på. Det var ikke min skyld at jeg ble veldig syk. Jeg kunne angret på all tvangstreningen jeg fortsatte, samme hvor mye jeg gikk ned i vekt. Angre på at jeg ble undervektig. Angre på at jeg ble redd mat. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Det var dessuten heller ikke min skyld.

Vi fortsetter kilometerne, mil. Vi fortsetter å kjøre forbi alle milene jeg løpte i all panikk, redsel og frustrasjon.

Vi passerer en butikk som ligger like ved sykehuset. Jeg hadde sondeernæring på tvangsparagraf, men fikk timespermisjon med mamma. Vi var på vei for å ta bilder. Jeg måtte på toalettet da vi var ute, og vi fikk låne det i butikken. Jeg vet ikke om de lånte ut toalettet til kunder fordi de var medmennesklige, og forsto at var det krise, så var det krise. Eller om det var fordi de synes synd på meg. Samme kan det være. Hvert fall. Jeg aner ikke hvorfor, men de hadde en hekkans baderoms-VEKT på toalettet. På toalettet på matbutikken(!!!!) Jeg måtte selvfølgelig tråkke på den. Jeg brøt sammen. Jeg kan aldri passere denne butikken uten å kjenne på de samme følelsene som jeg kjente på da, igjen.

Så passerer vi sykehuset. Ungdompsykiatrisk-avdeling som jeg nærmest bodde på i to år. Mye fordommer. Noe hjelp. Jeg ser fortsatt bloddammene gå om igjen,  i hodet, fra tiden da, etter paniske runder med selvskading. Jeg husker hvordan jeg fikk tillatelse på å stå time etter time på ellipsemaskinen, til tross alt for lite mat. Jeg husker alle samtalene med ulike psykologer. Noen samtaler var utrolig til nytte og hjelp. Noen av personellet hjalp meg også stort. Dyktige mennesker. Lenger oppe, lenger borte, ligger det somatiske sykehuset. Der jeg er blitt behandlet etter overdoser. Der jeg ble behandlet med to brukkede/knuste ben. Der det ble nedlagt sonde.

Jeg ankommer Stavanger. Jeg klarte reisen denne gangen også.

Jeg må huske at dette er fortid. Det er ikke nåtid. Minnene har heldigvis bleknet litt, selv om  jeg fortsatt har tendenser til å bli satt inn i tidligere situasjoner. Med årene så vil minnene forsvinne mer og mer, det samme vil følelsene jeg har knyttet til det gjøre.

...

  • Dato: 07.06.2017
  • Tid: 21:18
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

"She believed she could, so she did"

Jeg kan begynne med å dele det som beskriver alt av den siste måneden min. Nemlig et smykke jeg fikk av Jeanette.

Og då kan jeg fortsette med det som praktisk sett beskriver den siste måneden min.

Fullført skole/eksamen. Lukket døra bak meg, i Kirkegata/Trondheim, for aller siste gang. Fått hilset på valpen min.



Jeg har takket Jeanette for god hjelp, opp til flere ganger. Jeg skal nemlig ikke utelukke, at uten henne, så hadde jeg tilbrakt siste del av eksamenstiden under et tre i skogen eller noe sånn. Uvisst om det hadde blitt med telt eller ikke. Hvert fall noe lignende. Men, etter mye tårer og vilje, så gikk det til slutt. Jeg tror egentlig ikke at jeg kan si så mye mer om det, for jeg har allerede spammet sosiale medier med alt som er. Da jeg dro fra skolen den dagen jeg hadde printet til eksamen, levert portefølje og prosjektbeskrivelse.. dere aner ikke hvordan det var innimeg da. Jeg vet det knapt selv. Det er den rareste følelsen jeg har sittet med på lenge. Dog den beste. Jeg er jo ikke vant med sånn, og som sagt, jeg har jo i flere år vært skjermet fra stress -i større og mindre grad. Da hele familien ankom utstillingen, så smilte jeg bredt. Hele familien på fem, bestemor og bestefar kom! Da jeg så mamma, så løp jeg bort til henne, og var helt på gråten. Jeg klarte det, jeg er ferdig, jeg er ferdig. Klarte jeg å få ut i ord, mens jeg svelget gråten. For å feire, så dro mamma, mannen, jeg og Jeanette ut for å spise, senere på kvelden. Jeg tror jeg var den som var mest fornøyd med maten. Vi spiste på maxicansk, men jeg vet ikke hva jeg fikk. Det jeg vet er at det var grønt, var vegetar og var godt.

Det var trist å forlate trekløveren -som gjennom to år har bestått av meg, Nandita og Marte. For noen jenter(♥) Og det var vel så trist å dra fra Jeanette, som jeg har kommet så nært det siste året(♥) Det var også trist å forlate skolen. Samtidig noen andre godt-folk. Jeg takket lærerene for at de ikke hadde sparket meg(til tross for at jeg ikke har klart å holde alle andres tempo og planer.) Da fikk jeg til svar at "vi sparker ikke snille jenter, vet du." Og "husk, at det er nå det begynner." For et eventyr, og fy så trist, nå er dette kapittelet tilbakelagt.

På vei mot Sandnes, hvor jeg nå skal bosette meg igjen, så kjørte vi innom(eh, kjørte omvei) for å hilse på valpen min. Jeg var så heldig at jeg fikk velge mellom fire han-valper. Alle fire var veldig begeistret, både for meg og mamma. Det beste var vel like vel skjerfet mitt med frynser. Det å møte alle disse valpene, mor(og søskenbarn?? haha) Gjorde noe med meg. Jeg følte meg allerede som en mamma, hvert fall, sånn nesten. Det var like før jeg stakk av med alle sammen, hihi. Men jeg så hvem som kom raskest bort til meg, akkurat som på film. Og selv om alle var kosete, hvem var mest? Det var også den største valpen i kullet, men det sa de fort kunne endre seg. Da vi dro, så lå alle valpene flate utover gulvet. Det tar visst på å være valp, hihi.

Nå er det da altså 21 dager til valpen er blitt leveringsklar, og jeg kan komme å hente den. Da er den 2 måneder gammel. Vi skal feriere hos Jeanette og familien i like over en uke, før vi, altså valpen og jeg, drar hjem igjen til Sandnes. Da føler jeg meg også tryggere på å reise med den lille på toget, for vi har blitt bedre kjent(♥)

Ellers så har jeg en del fine planer fremover. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gruet meg litt til å flytte tilbake til Sandnes. Hva om jeg ikke lenger hadde noen venner etter at jeg har bodd borte i to år? Men nå innser jeg at jeg fortsatt har veldig mange fine folk i omkretsen min. Og jeg smiler bare med tanken, og er utrolig takknemlig.

Dette er allerede en bra sommer, for å si det sånn.

...

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
Ida-Michelle er navnet mitt, og jeg har 22 års erfaring med livet. Jeg har vandret på tornebusker, men jeg har også vært så heldig å få kjenne solens stråler mot vinterkald hud. Etter regnet stråler solen, men ingen solskinn kommer uten naturens krefter. I alle mennesker finnes krefter -krefter vi må bruke for å oppnå det vi drømmer om.

Delvis aktiv foredragsholder med en forkjærlighet for psykisk helse.

Jeg bor egentlig i Sandnes, men er fotoelsker, og studerer med dette for tiden foto i Trondheim.

Erfaringer med blandt annet spiseforstyrrelser og depresjon. Jo, jeg er også kjent for å være overtenker. Livsreddende faktorer; venner, familie, korps, kortlaging, musikk, reising, matlaging og trening.

Følg min blogg

Kontakt: ida123michelle@hotmail.com

Siste innlegg

Kategorier

Arkiv

Lenker