Perlene på jordet

  • Dato: 16.06.2017
  • Tid: 16:01
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Syrin sitter å kvitrer som bare det. Hun er blitt så pratsom i det siste. Det er ganske fint å høre, der hun sitter og både snakker med meg, men også, med seg selv.

Og jeg? Det begynner virkelig å gå opp for meg nå, det at tiden går fremover. I dag er jeg en dag nærmere der jeg vil være, sånn i tidsperspektiv. Og, i morgen er jeg enda nærmere! I så mange dager, at jeg følt at det meste har stått på-stedet-hvil, og det har gjort vondt å tenke på tiden. Jeg begynner nå, sakte men sikkert, å bli venn med tiden igjen. Jeg er på vei, og det føles bra.

Jeg har fått mye støtte fra folk rundt meg, noe jeg er utrolig takknemlig for. Men ikke minst, så skal jeg ha for å ha satt meg på hendene, i stedet for å la de automatiske tankene lede til konkret destruktivitet. Og se, jeg kom meg gjennom en skikkelig ræva situasjon.. igjen! Jeg lever, fortsatt, selv om det der og da gjorde så vondt at jeg ikke forsto hvordan kroppen skulle komme seg gjennom det. Men det gikk. Jeg satt på hendene. Jeg lot tårene trille. Jeg fokuserte på pusten. Så passerer den værste bøygen. Så innser man, også dette, gikk over, heldigvis. Tankene og følelsene kan trenge så inderlig på, og det kan føles så ytterst ubehagelig. Men så erfarer man, igjen. Det går over, det blir bedre.

Mye av tiden min går med på å være med gode mennesker. Hodet mitt begynner å bli veldig klar og tydelig på hva det synes er greit og ikke greit nå. Jeg gir mer oppmerksomhet til det som er greit, og hever så smått hodet mitt over det som ikke føles like greit.

Utfordringer finnes, fortsatt(selvfølgelig.) Jeg kan være fortvilt, lei og oppgitt, enda jeg begynner å bli venn med tiden igjen. Like vel er det ikke det som veier tyngst, akkurat nå. Jeg gjør alt mitt beste, og lykkes for såvidt veldig godt med det.

Ellers så står jeg midt i en prosess nå. Tenk deg at du går på et jorde, med en håndfull av perler. Du glipper taket på perlene, og de treffer jordet. Små perler, strødd utover jordet. Så skal du prøve å lete etter perlene igjen. Du finner ikke alle perlene igjen, men du innser hvilke perler det ikke var så trist å miste like vel, for de glitret ikke like mye som alle de andre. Akkurat der står jeg nå. Hvilke perler er det jeg fortsatt har igjen her i Sandnes, etter to år som student, i Trondheim? En ganske spennende prosess, sånn i grunn. Enn om det også er litt sårt. Jeg prøver å fokusere på at det er spennende og fint, for det er dét, også.

...

  • Dato: 16.06.2017
  • Tid: 16:01
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Meg, fra andres øyne

  • Dato: 13.06.2017
  • Tid: 23:17
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Du er:

God. Snill. Herlig. Motiverende. Modig. Flink til å få andre til å føle seg bedre. Veldig søt og pen. Utrolig flink til å ta bilder og skrive. Vakker. Superflink med bilder. Inspirerende. Energisk. Sjarmerende. Stort hjerte. Omsorgsfull. Godhjerta. Virkelighetsorientert. Klok. Talentfull. Humoristisk. Inspirerende. Sterk.

"Du har fått meg til å le ved middagsbordet på ungdompsykiatrisk."

"Du har gjort meg trygg på meg selv på andre siden av jorden utenfor et konferanserom."

"Du er en kjempeflott person, med sunne og gode meninger, en skikkelig fighter. Du har også ekstremt bra humor."

"Du er reflektert, og du har oppnådd så mye de siste årene! Smilet ditt lyser opp dagen. Du sprer glede og motivasjon til alle på Insta, Facebook og bloggen din."


 

"Du virker som en veldig omtenksom person, god, snill og veldig flink til å bygge opp de du har rundt deg. En som jobber hardt. Og noen ganger tror jeg at du presser deg selv mer enn det du trenger fordi du ikke ser helt hvor bra du er selv."

"Du er en solstråle som er veldig kjekk å omgås! Du inspirerer meg voldsomt, med at du utfordrer deg stadig vekk, og utvikler deg."

"Du gir meg troen på at man kan overkomme alt, selv hvor skummelt og jævlig det føles akkurat da. Sist, men ikke minst -du har lært meg at man aldri kan eige for mange kjoler!"

Tusen takk(♥)

...

  • Dato: 13.06.2017
  • Tid: 23:17
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Alene, med andre

  • Dato: 10.06.2017
  • Tid: 20:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Nå skriver jeg ikke fordi jeg har behov for å skrive. Egentlig så skriver jeg for å bevise for meg selv at jeg ikke har behov for å skrive. Jeg har ingen ord. Eller?

Jeg måtte dra ut på tur i dag. Jeg har tenkt på det noen dager, men jeg hadde håpet at jeg i dag kunne dra fordi jeg hadde energi, og fordi jeg hadde lyst. Energien var så noen lunne til stede, men jeg skulle ønske at det var lysten som ga meg det siste pushet for å komme meg ut dørene. Det var ikke energien, eller glede. Det var sinnet.

Ikke misforstå. Det var en veldig fin tur. Jeg besteg en topp, et lite fjell, kan det vel kalles. Jeg kjente glede og mestring over det. Utsikt over vann og fjell. Det var ganske fin utsikt, selv om det selvfølgelig krevde sitt, det å komme seg opp bakkene. Turen opp gikk vel egentlig like vel ganske fint. Det var verre med turen nedigjen. Plutselig så passerte jeg noen meter i rekordfart. Jeg begynte å gråte i det jeg reiste meg igjen, men jeg sluttet i det jeg innså at jeg ikke gråt fordi det gjorde vondt å falle. Det var litt vondt å falle, men det var enda vondere å kjenne på det som lå på innsiden, som har bygget seg opp over flere dager. Fallet var vel bare dråpen.

Jeg kjenner på en kvelende følelse, fordi jeg ikke kan velge hvem jeg skal være med, når. Jeg kan nesten ikke være alene nå. Det fører til at jeg føler meg alene, fordi jeg stenger andre ute, nettopp, fordi jeg ønsker å være alene. Det gir meg glede å dra ut å treffe folk. Det er noe helt annet. Men sånn ting er nå, så føler jeg meg så alene, nettopp fordi jeg ønsker å være alene. Jeg har behov for å være alene. Jeg vet ikke om noen kan forstå det. Det viktigste er vel uansett at jeg forstår meg selv.

Innen et par måneder, så er jeg samlet under samme tak med mine to fine, og bare oss, ingen andre. Det er vårt territorium. Andre får bare komme på besøk.  Da er det Syrin, Kløver og meg å finne under samme tak. Jeg gleder meg, og jeg vet det blir veldig bra for meg. Det blir fint for oss alle i sammen. Det er vi som våkner sammen, og det er vi som tar kvelden i sammen.

Ellers så kunne telting vært et fint alternativ nå. Utfordringen er bare at jeg ikke liker insekter, og at jeg ikke liker meg uten internett(eller strøm til telefonen.) Jeg kunne muligens kjøpt meg 63 nødladere, og ladet dem opp på forhånd, samtidig kjøpt noen ekstra GB med 4g. Ulempen med dette, er at det fort kunne blitt ganske dyrt. Jeg mener, tenk hvor mye hundemat dette kunne tilsvart(!) Eller hvor mange bananer(!)

Noe av det fine med å være på tur i dag, var at jeg var alene, men jeg følte meg ikke alene.

...

  • Dato: 10.06.2017
  • Tid: 20:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Bussturen med alle minnene

  • Dato: 07.06.2017
  • Tid: 21:18
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Hun setter seg på bussen. Buss nr. 2 fra Sandnes til Stavanger. Bussen begynner å kjøre. Nå begynner det, hun vet hva hun har i vente. Men hva kan hun egentlig gjøre? Hun kan ikke unngå alt som er ubehagelig. Samme hvor ubehagelig det kan føles. Samme hvor mye hun føler hun kveles.

Etter et lite stykke, så passerer vi DPS. DPS´et jeg i noen måneder var "bare for oppbevaring." DPS´et der jeg begynte å trene meg veldig syk, og spise meg veldig syk. Sykere, vel å merke. DPS´et jeg i senere tid også har blitt møtt med stygge fordommer fra en psykolog, lege, eller hva enn han var. Stedet har sett utenifra, ikke forandret seg på en prikk, enda det senest er to år siden jeg var der sist. Jeg ser en dame løpe over parkeringsplassen. Jeg vet det er naturlig, for det er midt i vaktskifte -noe som altså vil si, at noen kommer, andre går. Kanskje løp hun for å rekke noe. Kanskje løp hun for å rekke bussen på andre siden. Kanskje løp hun i håp om å klare å løpe slalom mellom regndråpene. Jeg vet godt hvem damen var. Det er ei hyggelig dame. Ting har ikke forandret seg. Det var noen gode folk der. Hvis målet hadde være å bare være på oppbevaring, de fleste gangene jeg hadde vært der, så var egentlig målet nådd.

Videre passerer vi alle kilometerene jeg har løpt i all slags vær. Jeg husker spesielt den ene gangen jeg løp i haglebyer. Da var jeg på DPS´et. Jeg håpet egentlig at noen skulle stoppe meg på veien ut. Mange av gangene. Men ingen stoppet meg. Jeg burde stoppet meg selv. Jeg løp til syren tok meg. Jeg løp til jeg gråt av utmattelse. Jeg husker hvordan kilometerene ble løpt, oftere og oftere, enda jeg ble mer og mer sliten.

Vi kjører enda et stykke. Vi passerer behandlingsposten jeg bodde på i et års tid. Der var det mange fantastiske folk. Et egentlig veldig godt opplegg. Etter hvert ila oppholdet, så begynte vi å snakke samme språket. De første månedene, var det bare meg og de. Det var ikke så mye "vi." Jeg angrer på at jeg til slutt ble så syk som jeg ble, enda det ikke er noe jeg kan angre på. Det var ikke min skyld at jeg ble veldig syk. Jeg kunne angret på all tvangstreningen jeg fortsatte, samme hvor mye jeg gikk ned i vekt. Angre på at jeg ble undervektig. Angre på at jeg ble redd mat. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Det var dessuten heller ikke min skyld.

Vi fortsetter kilometerne, mil. Vi fortsetter å kjøre forbi alle milene jeg løpte i all panikk, redsel og frustrasjon.

Vi passerer en butikk som ligger like ved sykehuset. Jeg hadde sondeernæring på tvangsparagraf, men fikk timespermisjon med mamma. Vi var på vei for å ta bilder. Jeg måtte på toalettet da vi var ute, og vi fikk låne det i butikken. Jeg vet ikke om de lånte ut toalettet til kunder fordi de var medmennesklige, og forsto at var det krise, så var det krise. Eller om det var fordi de synes synd på meg. Samme kan det være. Hvert fall. Jeg aner ikke hvorfor, men de hadde en hekkans baderoms-VEKT på toalettet. På toalettet på matbutikken(!!!!) Jeg måtte selvfølgelig tråkke på den. Jeg brøt sammen. Jeg kan aldri passere denne butikken uten å kjenne på de samme følelsene som jeg kjente på da, igjen.

Så passerer vi sykehuset. Ungdompsykiatrisk-avdeling som jeg nærmest bodde på i to år. Mye fordommer. Noe hjelp. Jeg ser fortsatt bloddammene gå om igjen,  i hodet, fra tiden da, etter paniske runder med selvskading. Jeg husker hvordan jeg fikk tillatelse på å stå time etter time på ellipsemaskinen, til tross alt for lite mat. Jeg husker alle samtalene med ulike psykologer. Noen samtaler var utrolig til nytte og hjelp. Noen av personellet hjalp meg også stort. Dyktige mennesker. Lenger oppe, lenger borte, ligger det somatiske sykehuset. Der jeg er blitt behandlet etter overdoser. Der jeg ble behandlet med to brukkede/knuste ben. Der det ble nedlagt sonde.

Jeg ankommer Stavanger. Jeg klarte reisen denne gangen også.

Jeg må huske at dette er fortid. Det er ikke nåtid. Minnene har heldigvis bleknet litt, selv om  jeg fortsatt har tendenser til å bli satt inn i tidligere situasjoner. Med årene så vil minnene forsvinne mer og mer, det samme vil følelsene jeg har knyttet til det gjøre.

...

  • Dato: 07.06.2017
  • Tid: 21:18
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

"She believed she could, so she did"

Jeg kan begynne med å dele det som beskriver alt av den siste måneden min. Nemlig et smykke jeg fikk av Jeanette.

Og då kan jeg fortsette med det som praktisk sett beskriver den siste måneden min.

Fullført skole/eksamen. Lukket døra bak meg, i Kirkegata/Trondheim, for aller siste gang. Fått hilset på valpen min.



Jeg har takket Jeanette for god hjelp, opp til flere ganger. Jeg skal nemlig ikke utelukke, at uten henne, så hadde jeg tilbrakt siste del av eksamenstiden under et tre i skogen eller noe sånn. Uvisst om det hadde blitt med telt eller ikke. Hvert fall noe lignende. Men, etter mye tårer og vilje, så gikk det til slutt. Jeg tror egentlig ikke at jeg kan si så mye mer om det, for jeg har allerede spammet sosiale medier med alt som er. Da jeg dro fra skolen den dagen jeg hadde printet til eksamen, levert portefølje og prosjektbeskrivelse.. dere aner ikke hvordan det var innimeg da. Jeg vet det knapt selv. Det er den rareste følelsen jeg har sittet med på lenge. Dog den beste. Jeg er jo ikke vant med sånn, og som sagt, jeg har jo i flere år vært skjermet fra stress -i større og mindre grad. Da hele familien ankom utstillingen, så smilte jeg bredt. Hele familien på fem, bestemor og bestefar kom! Da jeg så mamma, så løp jeg bort til henne, og var helt på gråten. Jeg klarte det, jeg er ferdig, jeg er ferdig. Klarte jeg å få ut i ord, mens jeg svelget gråten. For å feire, så dro mamma, mannen, jeg og Jeanette ut for å spise, senere på kvelden. Jeg tror jeg var den som var mest fornøyd med maten. Vi spiste på maxicansk, men jeg vet ikke hva jeg fikk. Det jeg vet er at det var grønt, var vegetar og var godt.

Det var trist å forlate trekløveren -som gjennom to år har bestått av meg, Nandita og Marte. For noen jenter(♥) Og det var vel så trist å dra fra Jeanette, som jeg har kommet så nært det siste året(♥) Det var også trist å forlate skolen. Samtidig noen andre godt-folk. Jeg takket lærerene for at de ikke hadde sparket meg(til tross for at jeg ikke har klart å holde alle andres tempo og planer.) Da fikk jeg til svar at "vi sparker ikke snille jenter, vet du." Og "husk, at det er nå det begynner." For et eventyr, og fy så trist, nå er dette kapittelet tilbakelagt.

På vei mot Sandnes, hvor jeg nå skal bosette meg igjen, så kjørte vi innom(eh, kjørte omvei) for å hilse på valpen min. Jeg var så heldig at jeg fikk velge mellom fire han-valper. Alle fire var veldig begeistret, både for meg og mamma. Det beste var vel like vel skjerfet mitt med frynser. Det å møte alle disse valpene, mor(og søskenbarn?? haha) Gjorde noe med meg. Jeg følte meg allerede som en mamma, hvert fall, sånn nesten. Det var like før jeg stakk av med alle sammen, hihi. Men jeg så hvem som kom raskest bort til meg, akkurat som på film. Og selv om alle var kosete, hvem var mest? Det var også den største valpen i kullet, men det sa de fort kunne endre seg. Da vi dro, så lå alle valpene flate utover gulvet. Det tar visst på å være valp, hihi.

Nå er det da altså 21 dager til valpen er blitt leveringsklar, og jeg kan komme å hente den. Da er den 2 måneder gammel. Vi skal feriere hos Jeanette og familien i like over en uke, før vi, altså valpen og jeg, drar hjem igjen til Sandnes. Da føler jeg meg også tryggere på å reise med den lille på toget, for vi har blitt bedre kjent(♥)

Ellers så har jeg en del fine planer fremover. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gruet meg litt til å flytte tilbake til Sandnes. Hva om jeg ikke lenger hadde noen venner etter at jeg har bodd borte i to år? Men nå innser jeg at jeg fortsatt har veldig mange fine folk i omkretsen min. Og jeg smiler bare med tanken, og er utrolig takknemlig.

Dette er allerede en bra sommer, for å si det sånn.

...

Stress med stor s og uttropstegn

  • Dato: 29.05.2017
  • Tid: 19:41
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg gråter. Jeg er fortvilt. Jeg er redd. Jeg er mye sint. Jeg er stressa. Jeg er frustrert.

Men vet du hva? Det er ok. Det er helt ok. Det er greit. Det er normalt. Det er friskt.

Det er så mye jeg har klart å kjempet meg gjennom. Både stort og smått. Mye personlig, sånne ting som ligger i det dype. Dette er til motsetning, så praktisk. Dette er så forutsigbart. Jeg har en oppskrift på dette. Det er bare siste uke av eksamenstiden. Det er bare siste uken før flytting.

Det er stress basert på praktiske ting. Og om jeg så har hatt mine tvil på at ting ordner seg med ting før, så har jeg like vel ikke grunner til å kjenne på det samme nå. Jeg har oppskrifter på dagene mine. Jeg vet hva jeg skal i morgen klokken ti, og onsdag klokken elleve. Jeg vet hva jeg skal på torsdag, og jeg har planer for fredag. Så sinnsykt konkret. Så sinnsykt enkelt. På de aller, aller, fleste måter.



Maten sklir litt over styr, enn om det ikke er grunnet spiseforstyrrelsen. Jeg har jo bestemt meg for å bli frisk. Jeg har ikke klart å ta så mye hensyn til hofta som jeg kanskje burde. Kvalmen brer seg over hele meg, nesten til en hver tid. Stress. Sinne. Det som blant annet drar meg gjennom dagene, er muligheten til fysisk aktivitet, og å omgås andre. Det hjelper meg. Det går ikke helt overens med at jeg kanskje burde avlaste hofta. Det går overhodet ikke overens. Jeg dro på spinning på fredag. Det var en helt magisk følelse. Jeg kunne glemme stresset, jeg fikk utløp for sinne. Det viste seg i ettertid å være noe av det dummeste jeg hadde gjort på lenge. Det var vondt i etterkant, for å si det sånn.

Jeg var i behandling i dag. Vi snakket mye om det som gikk bra, for det er jo mye som går bra. Veldig bra. Vi touchet også borti stresset. Det var visst også en klar oppskrift på både maten og den fysiske aktiviteten. Må spise, for å klare å stå i disse dagene. Bruke ferdigheter. Bruke alt jeg har av fornuft. Også; spise for at kroppen skal klare å reparere skader. Den traff. Vi snudde også litt om på det, når vi snakka om å kutte ned på aktiviteten, sånn at dette ikke skal bli kronisk, men gå over. "Ja, jeg har jo bestemt meg for å bli frisk. Men jeg må jo spise mindre, om jeg ikke kan trene eller gå like mye." Så fikk jeg så fint til svar "så, hvis jeg hadde vært skadet og måtte holdt meg mer i ro. Måtte jeg ha spist mindre da?" Så innser jeg.. det er vel ikke helt normalt å skal måtte planlegge et restriktivt matinntak, fordi man ikke kan være i så mye fysisk aktivitet som man ønsker!(?)

Jeg må tenke på det praktiske oppi alt. Det er så konkrete ting som står foran meg nå. Det er som en oppskrift der det står "tilsett 3 romtempererte egg." Du tar eggene ut av kartongen, knuser dem på kanten på bakebollen, slipper innholdet oppi bolla, og kaster skallet i matavfallet. Gjentar 2 ganger til. Akkurat dét er det jeg skal gjøre i dagene fremover. Jeg må også huske å puste mellom hvert punkt av oppskriften, også mellom de tre eggene.

...

  • Dato: 29.05.2017
  • Tid: 19:41
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Fra å være beskyttet mot stress, til å takle stress

  • Dato: 28.05.2017
  • Tid: 14:36
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Enkelt og greit. I snart 10 år, så har stress gjort noe med formen min. Selvfølgelig  -de fleste reagerer på stress. Man blir kanskje urolig i kroppen, synes det er vanskeligere å være til stede -her og nå, og man kan glemme det som faktisk går fint og føles fint oppi det hele. Noen reagerer sterkere enn andre. Jeg undervurderer ikke andres reaksjon på stress. Men jeg skal heller ikke skamme meg over min egen.

Flere år tilbake, da jeg gikk på skolen som tilhørte ungompsykiatrisk avdeling, der jeg var innlagt, så måtte lærene noen ganger gi meg prøven, og si "her er prøven. Den må du ta, nå. Du har en time på deg." Selvfølgelig med et hav med oppmuntring, for at det i det hele skulle være mulig for meg å gjennomføre. For jeg klarte ikke tanken på at jeg skulle ha en prøve, og alt stresset som lå bak det. Det var ikke engang alltid prestasjonsjaget som lå bak. Det var bare stress. En så liten ting, kunne påvirke alt i livet mitt, og den generelle formen. Da sier det seg selv at det var lurt å finne en smartest mulig løsning, ettersom at grunnen til at jeg var innlagt på avdelingen, var grunnet selvmordsfare. I dette tilfellet var det å få en prøve jeg ikke hadde forberedt meg på, rett i hånda. Sikkert vanskelig å forstå for dem som ikke har stått i det selv.

Jeg har ikke bosted, ingenting passer for meg og min form. Jeg kommer aldri til å få leilighet. Jeg kommer ikke til å bli bedre. Dette stresser meg sånn, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg kan ikke fullføre denne prøven. Jeg klarer ikke å fortsette å gå på skolen. Tenk på alle tingene som må gjøres. Tenk om dette ikke går. Burde jeg dra ut i dag? Burde jeg ta noen roligere dager? Hva skal jeg gjøre med livet mitt?



I flere år så har jeg vært "beskyttet" mot sånn stress. Andre måtte tilrettelegge prøver, andre måtte si til meg når jeg burde ta pauser, andre måtte være med å finne bosted, andre måtte finne ut hva som var det beste for meg. Andre måtte låse dørene når ting ble som svartest. Andre måtte til stor grad være med å organisere dagene mine.

Men så plutselig står du der.

Siste uke før eksamen. JEG KOMMER TIL Å DØ. Siste uke før flytting tilbake til andre kanten av landet igjen. JEG KOMMER TIL Å DØ. Avgjørelser om behandling videre. JEG KOMMER TIL Å DØ.

Overraskende sitter jeg her, fortsatt. Så prøver jeg å se hva dette dreier seg om. Jeg må forstå meg selv. Det er normalt å reagere på stress. Håpløshetsfølelse og rådvillhet, kan oppstå. For meg skal jeg like vel si at det kommer som et sjokk. Kroppen min er ikke blitt vant med dette enda. Jeg har, som sagt, i flere år vært beskyttet. Og hva skjedde(?) Nå står jeg plutselig helt, mutters alene. På egne bein. Selvfølgelig med støtte fra andre også. Men de er bare en krykke. Jeg står nå på begge beina selv.

Jeg har ikke ord for hvor druknet og stresset jeg føler meg nå. Det fine med det, er at jeg beviser for meg selv og andre, at jeg har kommet meg så utrolig langt. Før ville et sånn stress kunne tatt livet av meg. Jeg skal ikke si at jeg ikke føler meg litt på randen til å gi opp, og at jeg bare takler dette med hevet hode. Det er så skummelt. Det føles så stort. Jeg måtte være klar for behandlingen at jeg måtte få satt opp regelmessige timer nå i eksamensperioden. Føre var. For mange er det en så enkel sak. Du får en eksamen. Du jobber med eksamen. Du leverer en ferdig eksamen. I noens hoder blir det så mye mer enn å bare "gjøre det." Noen har rett og slett en økt sårbarhet for stress. Nå har jeg bare småting igjen. Hente bilder, plassere dem i portefølje, levere inn bilder på nett på skolen og å henge opp bildene. Så lite, samtidig så mye.

Jeg forstår deg, Ida-Michelle. I så mange år har du vært beskyttet mot stress. Nå står du plutselig midt oppi "normalen." Du skal få lov til å gråte, og å være fortvilt. Det du der i mot ikke får lov til nå, er å gi opp. I´m almost there.

Heia, heia!

(Nb: håper jeg har gjort meg klar på at jeg er innforstått med at stress er normalt.)

...

  • Dato: 28.05.2017
  • Tid: 14:36
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Bak diagnosen

  • Dato: 27.05.2017
  • Tid: 17:52
  • Kategori: Pf
  • Kommentarer: 4

Det er litt skummelt å skrive dette, selv om jeg egentlig ikke vet hva jeg skal skrive. Jeg er 1: redd for at noen skal tro at jeg synes synd på meg selv 2: redd for at noen skal tro at alt vi(jeg) gjør er sykt. Det jeg egentlig vil, er å forstå mer av meg selv.

Det er så mye fokus på at det er så mange fordommer mot denne diagnosen. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, rettere sagt emosjonsreguleringsforstyrrelse, kan noen forbinde med mange tragiske og feil fraser. Mange gjør det, dessverre. Det er også mye fokus på handlingene rundt den. Det blir stort oppstyr rundt destruktive handlinger. Handlingene kan også bli ufarlig gjort, og oversett. Det kan oppleves vondt, begge deler, på hver sin måte.

Jeg har gjentatte ganger fått følelsen av at folk rundt, kan tro at vi med denne sårbarheten, gjør ting med vilje, gjør det for å såre andre. Eller kanskje vi glemmer andre, folk rundt oss? Det er egoistisk. Og dessuten er det så vondt for de som står rundt. Tenk å leve i frykt for at venninnen, datteren din, eller kollegaen din skal dø, til resultat av destruktive handlinger.

Jeg har all forståelse for at det må være jævlig å stå utenfra å se på. Tenk å leve i den frykten, og føle seg hjelpesløs som pårørende. Og tenk på psykologen til dem med lidelsen. Kan tro de river seg i håret til tider. Og stakkars legevakten og psykiatriske avdelinger, så må møte på ansiktet ditt igjen, igjen og igjen.

I går kom jeg over mange quotes som noen med emosjonell ustabil personligetsforstyrrelse hadde samlet til et sted. Jeg fikk helt vondt inni meg. Det var faktisk hakket før jeg syntes synd på dem. Det må være jævlig å leve i deres hoder, tenkte jeg. Tenker jeg. Det er ting jeg kjenner igjen, men langt i fra i like stor grad lenger. Jeg har det ikke direkte sånn. Men andre har det sånn. Like vel så er det flere som klarer å snu dette over på seg. Stakkar dem. De forstår seg ikke på meg, oss, dem. Har disse menneskene tenkt over, at ofte forstår vi ikke engang oss selv? Har folk forståelse for hvor fortvilende det til tider kan være.

"I am not afraid of getting emotionally attached. I am afraid to getting hurt."

"I am tired of this."

I det ene øyeblikket, så kan jeg se på regnet som fascinerende. Det er så fint med regn. For en herlig lyd det gir i fra seg. For en fin stemning. Neste oppgaven på skolen, kommer til å gå kjempebra. I dag gjorde jeg en god gjerning. Jeg vil reise. Jeg vil rydde og vaske hele leiligheten. Kanskje sortere alt ned til hver minste detalj? Klokken er to på natten, men kanskje jeg skal bake like vel? Tankene raser avgårde. Jeg har det bra, kjempebra.

I den andre øyeblikket, så kan jeg oppleve livet som totalt svart og håpløst. Jeg kommer aldri til å klare dette. Jeg burde skade meg selv. Jeg klarer ikke stå i denne dagen. Jeg er et dårlig menneske. Jeg klarer ikke leve lenger med disse ekstreme svingningene. Det kommer aldri til å bli bedre igjen.

Alle har det ikke helt likt. Men noen har, noe lignende. Dette er vel deler av det diagnosen beskriver. Hyppige emosjonelle svingninger. Ei så har jeg det heller så ekstremt nå, som det var før. Heldigvis. Spesielt det siste året, så har jeg utviklet meg enormt. Det er mere nyanser mellom det svarte og det hvite. Jeg klarer til en mye større grad, og unngå destruktive handlinger. Det går lenger og lenger tid, mellom de gangene alt føles håpløst. Og jeg har lært meg å takle ting på mer hensiktsmessige måter.

Og hvis jeg skal fortelle noe som ligger dypt inne, så må jeg si at jeg også er redd. Psykologen kan kanskje være noe bekymret til tider, familien kan være så bekymret at de ikke klarer å tenke på noe annet. Venner kan være bekymret, og ha vansker med å formidle det, forholde seg til det på en okey måte. Men vet du hva? Jeg er også redd. Jeg er til tider livredd. Jeg er så innmari redd for å bli en del av selvmordsstatistikken, eller så er jeg redd for å virkelig bli skadet for livet, etter en destruktiv handling. Redd for å bli hjernedød, redd for å bli lam, redd for å brekke alt jeg har. Her kommer også fokuset på fordommer frem. Jeg er også redd for å ikke bli tatt seriøst, eller få den hjelpen jeg trenger, når jeg har det skikkelig dårlig. 

"Sometimes it´s as though a light switch just turns off my head overnight. I can be very happy with someone -or about something. And then very sad or even angry."

Jeg har kommet kjempelangt, men jeg har fremdeles mer, og dypere svingninger enn gjennomsnittet av befolkningen. Det er til tider ekstremt slitsomt, skummelt, utmattende og jeg kan føle meg rådvill og hjelpesløs.

Jeg vil bare si til meg selv, at jeg forstår at du fremdeles har det ganske utfordrende til tider. Det er så mange og overveldende symptomer som liggere bak diagnosen. To poler. Grensen som bli krysset, både i den ene og andre retningen. Det er så mye som skjer innvendig, og det er til tider ganske ekstremt. Like vel så skal du også har creds. Du har svært skjeldent en dårlig uke lenger. Ei heller måned. Det går en dag, eller kanskje maks en liten uke, så har du klart å hente deg inn igjen. Det sier noe om hvor langt du har kommet, og hvor hardt du har jobbet. De vondeste tankene og følelsene, kommer skjeldnere og skjeldnere, selv om de fremdeles dukker opp i tide og utide. Men du er klar over ting, du jobber med det. En dag har du ikke diagnosen på papirene dine lenger. Ei heller så sterke symptomer. Mest sannsynlig så vil symptomene forsvinne helt. Det har jeg all tro på.

...

 

  • Dato: 27.05.2017
  • Tid: 17:52
  • Kategori: Pf
  • Kommentarer: 4

Ikke overdrivelse eller underdrivelse

  • Dato: 24.05.2017
  • Tid: 23:13
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg vil ikke overdrive, og si at alt er fint, flott, jeg svever på en rosa sky. Jeg vil heller ikke underdrive. Jeg vil så sårt komme til uttrykk med den gleden og lettelsen jeg kjenner på om dagene. Samtidig så må jeg også stoppe litt opp, og la de mer krevende minuttene, timene.. bare komme. Ikke skyve dem unna, eller fortrenge. Jeg har jo faktisk kommet meg veldig langt, og med det så ligger det også at det har blitt flere nyanser i livet mitt. Alt er ikke bare svart eller hvitt.

"Jeg vil ikke underdrive"

Hvordan beskriver man det, når alt, det meste, ser ut til å gå på skinner(?) Både det ene og det andre, faller av merkelige grunner, på plass. Det føles så rart når det ikke lenger ligge så mange uløste gåter i kroppen. Det blir litt sånn.. hva skal jeg bekymre meg over? For all del, det finnes alltid noe. Men det å fått løst opp i de største, betyr så enormt mye for hvordan jeg har det. Jeg har ikke noe som lenger slår pusten ut av meg, selv om jeg enda har noe som ligger å gnager litt. Like vel så skal jeg ikke klage. Sånn er ofte livet for oss alle, hvert fall fra tid til annen i løpet av livet. Det er okey. Det er en del av det å være menneske.

"Jeg vil ikke overdrive"

Jeg gråt i dag. Masse. I behandlingen nå, så har vi om tilgivelse/gi slipp på. I hodet mitt startet det med enkelthendelser/setninger som har truffet meg på en eller annen vond måte i livet. Liksom, som jeg skal jobbe med å gi slipp på/tilgi. Ikke for andres del, men min egen. Det er dét det handler om.

Hendelser og ord som har slått meg hardt i magen på noen måte, bare ballet på seg. Til slutt holdt jeg på å drukne. I følelser. I tårer. Jeg ble kvelt på barneskolen, noen ganger. Utfrysing ved start på ny skole. Personale har ledd av selvskadingen min, før den ble alvorlig. Før jeg ble skadelig tynn, så ble jeg sånn halvveis latterliggjort, hvert fall ikke tatt på alvor, da jeg skulle tvangsinnlegges med sonde, "for jeg var jo ikke tynn." Dette måtte gjøres, bare fordi jeg ikke spiste, og det var i ferd med å bli veldig farlig. Med vennlig hilsen lege med navn, anonym. Og generelt meg, i en sårbar alder. Fra man blir femten til tyve år, så jobber man kanskje ekstra med å finne seg selv. På de årene, hadde jeg mistet meg selv som mest. Så, ja. Alt gikk gjennom hodet mitt. I rekordfart. Ikke bare setningene som nevnt, men sånn type 150 ting i tillegg. Pluss, minus. Jeg ble heldigvis oppmuntret til å ta en prat etter ukas gruppebehandling. Det hjalp på. Det ser du, kjære meg selv, det er ikke så mye som skal til, lenger. Jeg har vokst. Jeg har utviklet meg. "Du er sterk. Du har kommet deg så langt. Det er ingenting som tilsier at du ikke skulle klart å stå i disse tankene og følelsene denne gangen også." Og de hadde så rett, de hadde så rett.

 

Som du kanskje skjønner, så går ting både opp og ned. Jeg har det veldig bra for tiden. Samtidig så er det ikke så mye som skal til før jeg når hakket før kokepunktet. Så går det også fint på en måte, for jeg lander relativt raskt igjen. Før jeg vet ordet av det, så står jeg bare å putrer igjen.

Det går fint, jeg kan leve med dette. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg ikke nådde hakket før kokepunktet så raskt. Men forskjellen fra før og nå, er at det skal veldig mye til for at jeg når selve kokepunktet, selv om det når punktet før. På kokepunktet så mister jeg kontroll, eller mister jeg så godt som kontrollen. For å si det sånn, så har jeg tall på hvor mange ganger det har skjedd det siste året. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det var året før, året før det, og årene før der igjen. Det sier sitt. Det går riktig vei. Det får meg til å smile. Jeg har endelig frisk kontroll på livet igjen. Sånn, for det aller meste.

I går ble jeg veldig stresset etter en telefonsamtale. Jeg følte verden raste lettere i grus. "Jeg må i en dyrebutikk. Jeg må minne meg selv på hva jeg kjemper for." Sånn klarte jeg ikke før. En sånn samtale kunne ødelegge hele dagen min, og kanskje store deler av uken. Kanskje kunne jeg også til resultat av det, gjøre dumme ting. Nå var det en vanskelig time. Såvidt litt vanskelig like før jeg sovnet. I dag føles det greit. Det er andre ting som opptar tankene mine. Den ene tingen, tar ikke over resten av uken min.

Økonomi, bosted, midlertidig bosted, nytt familiemedlem, flytting, videre behandling. Noen ting er litt sånn halvveis enda, men det meste er omtrent i mål, hvert fall sånn foreløpig, og det har jeg bestemt meg for å nyte, så lenge det varer. Kanskje er det en uke til neste store gåte/utfordring? Eller kanskje tre år. Jeg lærer vel mer og mer at det ikke er noe vits å bekymre seg for det man like vel ikke kan gjøre noe med, eller å ta sørgene på forskudd. Jeg jobber med å la denne mantraen ta en større del av livet mitt. Den er ikke helt på plass enda, men den er på vei. Den kommer vel mer og mer på plass, jo flere erfaringer jeg får meg.

Woops, nå tror jeg at jeg har skrevet for mye igjen.

Gratulere til deg som leste alt. Igjen. Dere fortjener egentlig en medalje for hver gang dere gjør det. Jeg lurer egentlig litt på hvem dere er også, når det skal sies.

Skrivest, snart. Men det vet dere jo.
...

  • Dato: 24.05.2017
  • Tid: 23:13
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Da jeg var "tynn"

Man leser flere steder, sykdommen og tallene på en måte blir litt romantisert. «Se hva jeg klarte. Se hvor syk jeg var! Se hvor lite jeg veide.» Jeg blir ikke direkte trigget, men jeg føler meg mislykket, og noe i meg får meg til å tenke at det ikke er krise om jeg faller tilbake. De får til alt, de fikk til alt, enda de så ut som pipestilker. Jeg snur det tilbake på meg selv og egen historie. «Kanskje jeg bare var svak, kanskje jeg kunne presset meg selv enda litt, kanskje jeg ga opp for tidlig.» For det hadde jo vært mulig å fungere bra på en så lav vekt, eller med så stor grad av sykdom i hodet, for andre klarte det, klarer det. Da kan vel jeg også?

Om jeg leser tilbake i dagboknotater og blogginnlegg, fra 3-4 år siden, så blir det motsatte bevist. Jeg var ikke så velfungerende som jeg kan lure meg selv til å tro at jeg var. Jeg hadde det overhodet ikke bra med meg selv. Kanskje klarer noen å formulere seg slik, og komme til uttrykk med at en kan leve fint med anoreksi og/eller undervekt(eller bulimi.) Kanskje klarer noen det også. Men jeg kan ikke lyve, eller pynte på sannheten, verken for meg selv eller andre. Det blir helt feil. Det var ikke et bra, eller okey liv å leve, for meg. Jeg hadde det jævlig, og det la et slør over absolutt alt jeg gjorde, selv om jeg selvfølgelig hadde bedre dager, og opplevde fantastiske øyeblikk. Tiden som var, vil jeg heller beskrive som jævlig, enn å lage en overskrift med de dramatiske tallene, eller breie ut om alt jeg fikk til, på tross av sykdommen. Eller, kanskje jeg kan legge frem hva jeg fikk til på tross for sykdommen, men ikke hva jeg fikk til med sykdommen. Man kan jo få til alt med sykdommen, eller?

Jeg dro jo feks på familieferie til Tyrkia. Det kan høres veldig fint ut. Selv om jeg var på vei til å bli alvorlig syk, og egentlig var det da også, så fikk jeg hvert fall dratt. "Ida-Michelle var så syk at hun kunne blitt hindret i å dra på ferie." Oi, så syk jeg var. Dramatisk overskrift. Finito med det(?) Men så fikk jeg jo dratt, og det, selv med spiseforstyrrelsen. Fungerende, eller? Det som ikke kommer frem, er hvordan jeg frøs, selv om gradene var bikket 35 i pluss, at jeg ble så ubegrensa sur og skuffet over/på søsteren min, fordi hun hadde aircondition på, på rommet vårt. Hvordan jeg levde på de samme matvarene. Hvordan jeg den ene morgenen våknet i panikk, og frykt for å legge på meg, og i det la ut på en joggetur i Tyrkias gater, og kom hjem med mat til de andre jeg dro med. Hvordan jeg hatet meg selv etter turen, fordi jeg hadde spist "så mye" og "så skummel" mat. Alle kropsskjekkingene. Frykten for mat. Frykten for å legge på meg.

Det er ikke så fint og fantastisk å være "tynn." For det første så så jeg aldri på meg selv som "tynn", eller undervektig. Og mesteparten av tiden så tenkte jeg at andre begikk en stor feil med å tro at jeg var syk. Og foto-turene jeg hadde? Det var magisk, en terapi, de øyeblikkene jeg sto foranet kameraet. Men når jeg skulle dra for å finne meg et fint skogholt, med kramper i hele kroppen, og svimmelhet herfra til månen.. og når jeg skulle kle på meg til shoot, og fikk gjentatte sammenbrudd fordi "jeg var så feit."


De lave tallene, mellomrommet mellom lårene, dragerygg, hofteben så spisse som spyd. Jeg klarte ikke å være sosial, fotografere, spille i korps, gå turer, trene, lage kort, se serie, lage mat, shoppe, reise eller lese i interiørblader med hele meg. Fordi en del av meg var midlertidig satt på vent, og druknet i sykdom. Hvis du har på deg solbriller, blir alt du ser på, litt mørkere. Samme med en spiseforstyrrelse. Hvert fall for meg, og også for flere andre.

Det kan høres så fint ut. Dette med de lave tallene, og alt man får til med spiseforstyrrelsen. Men er det egentlig så fint, og er det egentlig et liv man ønsker å leve?

Jeg synes hvert fall det er så utrolig mye bedre å kunne leve med hele meg. At både kroppen og hodet er med meg. Sånn var det ikke når kroppen holt på å knekke, sånn nesten bokstavelig talt. Sånn var det ikke når tallene på vekta lyste under xx. Sånn var det ikke når jeg levde på adrenalin og sult.

Da var ikke så sinnsykt kult å være tynn. Det var egentlig ganske jævlig.

...

Seier, langflat og sekstende

  • Dato: 16.05.2017
  • Tid: 16:55
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Jeg sitter på kafé. Alene. Faktisk. Jeg, sitter på kafé, alene. Jeg må bare gjenta det, sånn i tilfelle dere ikke fikk det med dere. Jeg sitter på kafé alene(!!!)

Jeg dro i hovedsak på kafé for å jobbe. Ant etter der kommer punktet, avlede, fokusere, egentlig, bare ha det bra. Så har det seg nå en gang sånn, at damen som sitter ved siden av meg, hun har nok ikke akkurat de samme intensjonene. Hun er veldig irritert. Kanskje frustrert? Kanskje oppgitt? Jeg vet ikke helt. Noe er det, for det hører jeg, selv om jeg prøver å ikke høre. Hun prater med noen i telefonen. Jeg føler hun prater til meg.

Men, for å ikke ødelegge dette store øyeblikket, så må vi fokusere på det som er bra. Først, la meg introdusere et glansøyeblikk fra turen jeg og Jeanette hadde i går. Jeg snurret rundt. Falt. There you go.

Jeg og Jeanette prata om å dra på biltur. Selvfølgelig med hun som sjåfør, siden jeg, til mitt forsvar, ikke har lappen. Dere skal tro vi var på flere timers reise! Der i blant så sto jeg i sko, bare legger og kjole, for jeg skulle bare spurte over en "liten" snøflekk, da vi ble stanset på ferden vår, grunnet snø. Den lille snøflekken var så stor at jeg sank nedi, og til slutt så sto jeg med snø langt opp til leggene, og opp mot hofta. Jeg skrek "JEANETTE!!!" Akkurat som at var hennes skyld at jeg tenkte at det ikke fantes så dyp snø noe sted, i mai? Uansett. En fantastisk tur. Dere som følger meg på Facebook, har fått høre litt mer. Dere jeg prater med i hverdagen, har fått hørt det meste.

Jeg skal ikke si at jeg jublet da jeg våknet opp til skoledag i dag. Like vel så klarte jeg på en eller annen måte å samle meg, for å hive meg ut dørene. På vei mot skolen, så ble hofta bare verre og verre. Så slår det meg at legekontoret jeg fikk beskjed av legevakten jeg skulle ringe, men som jeg har utsatt å ringe.. har stengt i morgen. Eh, ja, 17. mai sier vel sitt. Og så får jeg time. I dag, om to timer? Jeg som var så stolt over å ha kommet meg mot skolen. Faktisk ganske stolt. Men så ente jeg opp med å gå meg vill på vei til legekontoret i stedet. Så skal det sies at det ikke var så forferdelig å gå seg vill like vel, når man først har noen å gå seg vill med. Jeanette var så snill og stilte opp, for jeg turde ikke møte opp til legen alene. Jeg var redd for at jeg skulle få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse i hofta. Det viste seg omsider å være en snill fyr jeg møtte på. Jeg kunne til og med si hvilket vann jeg var på tur rundt da jeg først begynte å få disse smertene. For han var nemlig fra hjemstedet mitt. Og nå var vi begge i Trondheim. Det var litt morsomt, selv om dere sikkert ikke synes det.

Det er egentlig ikke meningen å klage om vondt´ene mine. Jeg skal heller rose vennene mine som stiller opp som bare det. Når vi går på butikken så bare "jeg kan ta den for deg." Så har jeg jo lyst til å insistere, men så innser jeg at jeg ikke har mer enn to hender.

Ellers så er det 16. mai i dag, som sikkert alle vet. I morgen er det et år siden jeg følte meg så intenst alene, tross store folkemengder ute på 17. mai, at jeg gjorde et forsøk på å ende livet mitt(og litt andre ting.) Tross mange år med sykdom, så har jeg omtrent aldri følt meg alene. Men i fjor tok kaka. Jeg tror kanskje mamma var litt bekymret da hun spurte om hva jeg skal på 17. mai i år. Jeg har jo ikke mulighet for å dra hjem til familien min, grunnet eksamen, og blir dermed igjen i Trondheim. Men så har det seg sånn, at i år skal jeg på min første(!) sjampagnefrokost, før jeg så senere skal ut å se på tog med noen, og deretter er invitert på grilling.

En siste ting. Jeg og mamma pratet litt over meldinger i dag. Så skulle jeg ut å møte noen, og samtalen ble dermed satt på vent. Senere ser jeg at jeg har fått meldinger og tapte anrop. Kanskje var hun bekymret. Jeg vet ikke. Så måtte jeg svare med at jeg har jo fått meg et liv nå!! Ja, jeg har faktisk fått meg et liv. Jeg har nå alltid hatt meg et liv, men nå lever jeg også et liv.

...

  • Dato: 16.05.2017
  • Tid: 16:55
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Nei takk, ikke saft

"Se her, jeg har med saft. Gul saft! Men den er ikke sukkerfri."

 "Ehmmmmm, neitakk!"

"Du som var så tørst. Og du kan ikke drikke fordi det er sukker i safta?"

Jeg ser på flaska. Prøver å skyve den bort. Prøver å tenke den bort. Hvilken saft er det? Hvor mange kalorier er den i den? Hvor sterkt er den blandet? Det er sukker i den, men nøyaktig hvor mye? Det sies jo så mye om hvor farlig de flytende kaloriene er. Jeg kan jo ikke drikke dette(!)

"Eh, neinei, men neitakk."

"Det var jo du som skulle bli frisk!"

"EHM, OK, TAKK!"

Det var ikke det beste jeg har smakt, det gjorde det desto enda skumlere.

Jeg vet ikke hvor mye saft jeg drakk. Eller hvor mange kalorier den inneholdt. Men det spiller vel i det store og hele ingen rolle heller. Jeg gjorde noe helt normalt. Jeg gjorde noe helt ufarlig. Jeg møtte en frykt, og trosset en stor del i meg.


Ellers så snuffler jeg litt om dagene, men jeg reiser meg også. På to uker, så har jeg nå bare snufflet nevnverdig to(!!) ganger! Jeg har hatt tolv dager med masse friske handlinger, og to dager mer i retning av det livet jeg kjemper meg for å komme ut i fra. Jeg har ikke peiling på hvor lenge det er siden noe sånn skjedde sist. 12 "perfekte" dager på to uker! Det er mange måneder siden. Kanskje også år. 

Jeg gjør mye jeg kjenner en automatisk motstand over om dagene. Men så må jeg stille meg selv spørsmålene; "Hvilket liv er det jeg ønsker å leve? Andre gjør det, da kan vel jeg også?" 12 gode dager på to uker, kommer heller ikke kostnadsfritt. Med 12 gode dager, så mener jeg tolv dager der jeg har handlet i friske handlinger. Tankene og følelsene som kommer, er ikke alltid like lett å møte. Man skulle ønske man kunne gjøre som "alle andre" uten å bli kjeftet på av seg selv,  og angre i etterkant. (Men det kommer!!!)

Etter så mange år med spiseforstyrrelser, så er det mye som er åpenbart at er sykt, og har vært sykt. Det skumle er at det også finnes ting man kan glemme at er sykt, for man har levd i disse sporene, og etter de samme reglene i mange år. Det er vel ikke sykt å takke nei til saft med sukker? Men når du takker nei til noe på grunnlag av frykt, eller regler, så blir det faktisk sykt. Så har jeg da lært. Blitt påminnet. Blitt oppfordret til. "Gjør det motsatte av det tankene og følelsene sier du skal gjøre."

Jeg gjør så mye feil om dagene, som med andre ord betyr rett og friskt. Jeg skammer meg over meg selv, samtidig som at jeg også er litt stolt. Jeg er litt redd, men jeg kjenner også på håp.
...

Den siste uka

  • Dato: 12.05.2017
  • Tid: 15:21
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Noen ganger har jeg behov for å oppdatere. Jeg tror ikke at det er dere, jeg i utgangspunktet har behov for å oppdatere for, kanskje vil dere heller ikke bli oppdatert. Jeg trenger uansett å oppdatere, for meg selv. Når jeg oppdaterer på bloggen, så blir det ofte en helt annen oppdatering enn i hodet mitt. Jeg skal prøve å illustrere med følgene:

I hodet mitt: jecimelkldhcmcl

På bloggen: a, b, c, d, e, f, g

Likevel så skal jeg ikke si at alt på bloggen blir kronologisk og oversiktlig. Sånn vet jeg jo godt at det ikke er. Det vet jo dere også.



Jeg må faktisk kjekke kalenderen min for å finne ut hva som har skjedd ila denne uka. Fotografering, konfirmasjon, møte på nav, og reisen tilbake til Trondheim.

Fotografering.. jeg har fotografert så mye i det siste, mer enn jeg noen ganger har gjort! Jeg stortrives med å drive så smått på med egenprosjekter, der man selv er fri til å gjøre hva man vil, i håp om å klare å til slutt legge frem et best mulig resultat. Jeg tror egentlig ikke jeg skal si mer om fotografering. Alt alle rundt meg hører meg si er eksamen, eksamen, eksamen. Man snakker mye om at man ikke er en sykdom, men at man har en sykdom. Jeg begynner faktisk å bli litt usikker, på om jeg har en eksamen, eller om jeg er en eksamen. Kanskje jeg til slutt mistet hele identiteten min. Jeg har ikke rødt hår, jeg liker ikke lenger mat, jeg liker ikke lenger andre mennesker, eller å reise. Jeg er bare blitt en eksamen liksom. Neida, joda.

I konfirmasjonen lærte jeg meg starten på en sang. En veldig fin sang. En veldig komplisert sang. Eller, den var komplisert for meg. Jeg lærer ikke piano så lett. Ellers så holdt jeg også en mini-tale, selv om det ikke var planlagt. Den besto i det hele av at jeg sammenlignet irritasjonen man kan føle over andre, med å være sulten i en fornøyelsespark. Noen ganger kan man bli sint og irritert på andre, fordi en har noe inni seg -som ikke trenger å være sult. Det som kan gjemme seg inni´en, kan være med på å gjøre en litt blind på det fine som skjer mellom oss mennesker også.

Så var det møte på nav. Jeg vet ikke hva annet jeg skal si, enn at kontakten jeg har der, er veldig støttende. Jeg møtte opp på kontoret hans, faktisk mer sliten enn jeg har vært på lenge. Men han lot meg ta den tiden jeg trengte. Verken var jeg sprudlende, eller satt strak i ryggen. Like vel fikk vi gjort ting. Med det så gikk jeg ned 10 kilo i vekt, selv om 8 av dem kom på igjen når jeg innså at dette faktisk handler om søknader jeg skal få svar på, og som jeg enda ikke vet om kommer gjennom. I hvert fall, så har jeg gjort min jobb. Og dét er faktisk ikke verst.

Hva skal jeg si om hjemreisen? Dette var trolig siste gang jeg tok flyet fra Sola til Værnes, for å komme hjem. For hjemmet mitt er snart ikke i Trondheim lenger. Jeg kjenner faktisk at jeg blir litt sentimental av å tenke på det. Utsetter å pakke ned, sørger for å ta ekstra dype åndedrag for å bli mettet på trøndelagslufta. Ser meg ekstra godt om når jeg trasker rundt i Trondheim´s gater. Ikke fordi jeg ikke skal tilbake en gang, for det skal jeg sikkert(!) Men dette blir nok (første og)siste gang jeg bor i Trondheim.

Det føltes godt å være tilbake i Trondheim. Tilbake til behandling, tilbake til godtfolk. Tilbake til skolen. Tilbake til å ha et hjem for meg selv. Jeg har allerede rukket å både hatt time med psykolog, og vært i gruppebehandling. Og jeg har vært i veiledning for eksamen på skolen. Og jeg har fått gode klemmer. Ikke minst så har jeg ledd, smilt, og fått hjelp, ettersom at hofta mi har begynt å streike. Det gjør vondt, og jeg måtte spørre hun ene som jobbet i butikken, om jeg kunne putte yoghurten jeg skulle ha, oppi lomma på vei til kassen. Det fikk jeg, men jeg følte meg ganske kriminell. Det er med andre ord ikke bare lett å humpe rundt meg to ekstra ben, eller, kaldt krykker. Men det skal snart bli bedre, har jeg bestemt. Så det gleder jeg meg til.

Egentlig så går ting veldig bra nå. Jeg har egentlig være ganske travel. Jeg smiler mye. Jeg vil ikke flytte, men så gleder jeg meg til jeg har flyttet. Også ler jeg, enda litt.

...

  • Dato: 12.05.2017
  • Tid: 15:21
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Alle bruddstykkene

  • Dato: 05.05.2017
  • Tid: 12:51
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Hun har tro. I løpet av den tiden hun har vært behandleren min, så har hun aldri hørt meg tatt et så tydelig valg. Det finnes folk rundt meg, som stiller sine spørsmål. På en måte er det vondt, på en annen måte så er det meningsløst. På en helt annen måte, så er det forståelig.



De eneste som egentlig, med god grunn, kan uttale seg om mine valg og oddsene for at det jeg strekker meg etter, skal nås, er de rundt meg som får med seg alle bruddstykkene i prosessen min. De som bare får med seg litt, har både grunn til å stille spørsmål, men det er like vel dumt å anta på grunnlag av tidligere historie. Man vokser jo. Man utvikler seg. Man stå i en prosess, som man vokser i. Heldigvis. Noe kan være likt, men mye kan også ha forandret seg.

"Det har liksom vært sånn; 2 skritt frem, 1 skritt tilbake."

Det er forståelig at folk stiller spørsmål, blir redde, og blir sinte når jeg gjør dumme ting. Det er jo tross alt ikke bare skrubbsår jeg, sykdommen, har utsatt meg selv for gjennom disse årene. Det har vært både alvorlige ting, og mindre alvorlige ting, over flere år. Egentlig mange år. Jeg fortjener likevel også å bli stolt på. Jeg er jo ikke bare sykdom. Jeg er faktisk ingen sykdom. Jeg har en sykdom. Jeg har likevel ikke bare sykdom inni meg, og det er ikke bare sykdom som definerer handlingene mine. De siste årene/det siste året, har det jo blitt så mye friskt! Det fortjener jeg all ros og klapp på skulderen for. Jeg fortjener mer enn bare skepsis.

Jeg forstår skepsisen, også. Så er det store spørsmålet. De store spørsmålene. Skal du ikke kunne glede deg over en uke med sol, fordi du vet at det vil komme regndager igjen? Og ikke minst. Skal du gå rundt å tenke at du kommer til å få kreft igjen, fordi du har hatt kreft før? Man har kanskje større risiko for tilbakefall. Men de eksempelvis 8 friske årene mellom første sykdom, og første tilbakefall. Var det virkelig verdt å bruke så mye tid og energi på å tenke at kreften kommer til å komme tilbake? Hva med å rett og slett bare nyte de kreft-frie årene? Det kan finnes ting man kan gjøre for å forebygge. Men blant de tingene, ligger ikke det å bekymre seg for en ny runde med kreft.

Det er for eksempel bare jeg og de næreste rundt meg i behandlingsapperatet, som kan forstå dybden i ordene mine når det gjelder visse ting. Kanskje noen av mine næreste utenom behandlingsapperatet også. Nettopp fordi de får med seg mer enn bare bruddstykkene i livet mitt.

Det at jeg nå tar tydelige valg på friskveien, gjør at jeg fortjener all ros og skryt jeg kan få. Selvfølgelig først og fremst fra meg selv. Jeg sier ikke at det bare blir lett, fryd og gammen. Jeg vet det vil bli jævlig. Jeg vet det er mange prosesser jeg må gjennom, jeg vet det kommer til å koste meg mye. Jeg vet at det er valg jeg kommer til å angre på. Jeg vet det kommer til å friste å legge seg langflat for spiseforstyrrelsen, og også handle i retning av ikke-eksistere mer. Og hvem vet? Kanskje jeg om en uke gjør dumme valg, igjen. Eller kanskje om et halvt år. Men du kan også bli syk om en uke, eller et halv år! Skal du da ta eventuelle sørger på forskudd? Det jeg har tro på, er at det å ha tro på seg selv og friske valg, er med på å forebygge tilbakefall. Nå velger jeg å stå for valgene jeg har tatt. Nå velger jeg å ha tro på meg selv.



...

  • Dato: 05.05.2017
  • Tid: 12:51
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Nå er jeg lei

"Hva mener du med at du er lei?"

Jeg og ei tidligere venninne, satt en gang og prata om fortvilelse over at personalet ved et dps jeg var innlagt ved, ikke forsto/forsto lite av spiseforstyrrelsen. Selv hun forsto mer, og hun var en av de største matelskerene, nøyt maten, og hadde et helt avslappet forhold til det. Vi prøvde å komme frem til en forklaring på hvordan det egentlig var å leve med en spiseforstyrrelse. Så kom ordene.

Tenk hvis vi hadde plassert de i et helt hvitt rom. I en uke. Med en radio som pågår, hele døgnet. Kanskje de hadde forstått da. "Du er stygg, du er feit. Nei, ikke spis dette. Hvis du spiser dette, blir du feitere. Du trenger å gå ned i vekt. Ingen sier at du trenger å spise, da trenger du ikke spise. Du har ikke et problem, for du er jo ikke undervektig. Legg deg ned på gulvet å tren. Mer sit-ups. Ta enda hardere i. DET VAR IKKE GODT NOK! Alle synes du er stygg. Alle andre synes også du burde gå ned i vekt. Du kommer aldri til å klare å leve med deg selv om du ikke går ned i vekt. Mat er farlig. Du burde kutte ut fettet. Helst karbohydratene også. All mat inneholder noe som er fy, så du burde unngå å spise. Tenk hvor mye du kan gå ned i vekt, om du nesten ikke spiser på en uke. På to uker. På tre uker. Og folk har jo overlevd en måned uten mat? Når du har gått ned nok i vekt, så kan du begynne å spise som alle andre spiser igjen."

Og ja, youknow.

Jeg begynner vel å se at jeg virkelig begynner å bli lei -av disse ordene, av disse handlingene. Hva er det jeg har drevet på med? Jeg har byttet batteri på radioen, flyttet på antennen, plasser den i riktig enda av rommet. Jeg har tørket støv av den. Jeg har behandlet den som en Gud.

I det siste så har jeg spist ting med kunstige søtstoffer, og ting med sukker. Jeg har spist ting med grovt mel, og ting med lyst mel. Jeg har drukket smoothie, og jeg har spist is. Jeg har spist matvarer med mindre fett, og jeg har også spist smør. Alt, fordi jeg er lei. Jeg nekter å ha det sånn lenger. Jeg nekter å ha 8-9 nye år med dette. Jeg nekter. Det er ikke verdt det. Det er bare vondt å vanskelig.

Livet er så mye mer. Det har jeg for lengst begynt å erfare igjen, etter så mange år i pausemodus. Nå ønsker jeg å leve enda mer, gi slipp på enda mer av det som holder meg tilbake, det som drar meg ned. Jeg er lei. Nå er jeg lei. Sånn på ekte liksom.
...

Når minnene går igjen

Du hører kanskje om tilfeller der noen har opplevd en traumatisk hendelse, og selv de minste små ting i hverdagen kan føre kroppen og følelsene tilbake til den tiden, da. Kanskje tenker vi bare at det er de mest åpenbare tingene. Som ved voldtekt. Eller kanskje en bilulykke. Eller kanskje et dødsfall. Og hvem hadde vel trodd at ens egen sykdom, kan gjøre nettopp dette, føre kroppen og følelsene, tilbake til den tiden, da?

Heldigvis så har det blitt noe svakere de siste par årene, det siste året. Det vel kanskje som det sies; at tiden leger sår.

Jeg kan passere stedet jeg brukte å tvangstrene for å forbrenne kalorier, på alt for lite mat, noe som på sikt førte til at for mye smerter i kroppen. Plutselig så er det som at jeg kjenner svimmelheten. Kjenner krampene i bena. Kjenner smertene i ryggen. Kjenner håpløshetsfølelsen, og ikke minst, kjenner anger for all maten jeg noen ganger har spist i hele mitt liv. Nå, selv om det egentlig var da.

Her om dagen så var jeg på besøk på sykehuset. Bildene gikk om igjen i hodet. Jeg husker at jeg ble følgt av to fra der jeg bodde. Det var fantastiske mennesker, men jeg synes ikke det var like fantastisk, det at jeg ikke bare fikk bli værende i min lille, påbegynte boble. Jeg hadde ikke tatt til meg verken næring eller væske på alt for lenge. Vi var på samme parkeringsplass, var på vei inn i samme inngang. Jeg kjente slitsomhetsfølelsen bre over meg. Jeg kjente redselen. Jeg kjente fortvilelsen. Da som nå. Jeg ser bruddstykker fra da sonden ble lagt ned, og bruddstykker fra angsten jeg opplevde etter sondemåltidene. Jeg husker ordene, som om de skulle blitt sagt i går. "Du bare  samarbeide. Dersom du ikke tar i mot sondematen frivillig, så må vi bruke makt. Samme skjer hvis du drar den opp." Tenk deg. Den frykten. Når det du frykter som mest, blir presset inn i kroppen din, mot din egen vilje. Det var jævlig. Det var også jævlig å få disse bildene igjen på netthinna, og ikke minst, følelsene.

Du vet hvis du har tippet, og tallene nærmer seg.. millionær for deg? Den spenningen. Akkurat denne spenningen, bare kanskje enda sterkere. Spenningen, over hva vekten ville vise, i dag. Feil tall, kvelte meg med angst, tårer og fortvilelse. Noen ganger ser jeg meg selv gå opp på vekta, se tallene jeg den gang så, for så å kjenne en anelse av panikk i hodet. Den samme panikken. Det føltes ikke som om det var et, to, tre år siden det skjedde. Det kunne like gjerne vært den samme morgenen jeg gikk på vekta.

Jeg begynner mer og mer å innse, hvilken påkjenning disse årene hadde, har, på kroppen min. Jeg begynner mer og mer å innse, at så langt tilbake, kan jeg ikke falle, igjen. Et bilde, en lukt, en setning. Det kan være nok til at jeg er tilbake i tid. Heldigvis så har det blitt så mye bedre, for lenge så var det sånn at jeg begynte å gråte hver gang jeg ble satt tilbake i tid, i gamle minner, vonde mareritt.

Jeg synes ikke synd på meg selv. Det er ikke synd på meg. Jeg bare sparker meg selv litt i baken. Det trenger jeg noen ganger.

Heldigvis er ting blitt så mye bedre. Heldigvis skal ting bli enda bedre.
...

Hva skal jeg gjøre neste år?

  • Dato: 30.04.2017
  • Tid: 11:19
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Hva er planene mine fremover? Skal jeg flytte til en annen by? Studere/fullføre vgs?

(Hyggelig med spørsmål, forresten!)

Hva jeg skal gjøre neste år, har i flere måneder for meg vært et mareritt å tenke på. Jeg har vært så utrolig usikker. Skal jeg fortsette å bo i Trondheim? Skal jeg flytte tilbake til hjembyen min, Sandnes, hvor resten av familien min bor? Hva skal jeg gjøre i tiden fremover? Bare ha fokus på det prosjektet som jeg såvidt har fått begynt på i Trondheim? En x antall stilling i en "jobb" vil heller ikke være det beste nå. Jeg og vi rundt meg, har jo sett hvordan jeg har klart/ikke klart å følge opp skolen. Det jeg har klart, har vært egenprosjekter for det meste, det jeg ikke har følt det samme presset for å gjennomføre. Like vel hurra for at jeg har klart å møte opp på skolen i ny og ne, og av og til litt oftere, da!

Min største drøm, ville vært å påbegynt vernepleien, samtidig som at jeg hadde en deltidsjobb et eller annet sted. Akkurat nå er likevel hvert fall ikke vernepleien er tema, både fordi jeg ikke har fullført vgs heler, men også, som nevnt, fordi jeg sliter med å gjennomføre ting jeg ikke kan styre selv. Like vel så skal jeg en vakker dag sitte på skolebenken på vernepleier-studiet(det er i hvert fall sånn jeg ser det som en drøm nå da. Men alt kan jo forandre seg.)

Det er ikke mange dagene siden jeg falt på valget om å flytte tilbake til Sandnes nå til sommeren. Leiligheten i Trondheim er sagt opp. Det som førte til det valget, var i grunn at jeg vet at jeg ikke kommer til å befinne meg ute i noe verken femti eller hundre prosent stilling noen plass fremover. Jeg må få landet litt først. Dette vil jo si at det vil være en del tid til overs i livet mitt, "til fri disposisjon." Men selvfølgelig også med hard jobbing på den personlige fronten. Det beste vil da være å være et sted hvor jeg har mest mulig kjente rundt meg, som jeg kan tilbringe tid med. Dessuten skal Syrin få seg en bror eller søster, og det blir ikke en undulat som hun selv er. Dette vil være en stor endring i livet mitt, og for å kunne gjøre noe så "stort" som krever så mye ansvar, så vil jeg ha familien min rundt meg. Det er noe bare det å vite at de er kort vei unna.

Bosted har også vært et stort spørsmål. Hvis det havner på Sandnes, hvor i Sandnes? Eller kanskje i Stavanger?

For et par dager siden, så fikk jeg en melding. Jeg begynte faktisk å gråte. Nå kan det se ut som at jeg har et bosted fra høsten av. Nettopp, i Sandnes. Ei heller langt borte fra familien min.

Så er det siste store spørsmålet; økonomi. Dette er noe jeg, saksbehandleren min i nav, og psykologen min jobber for å finne mer ut av nå. Men endelig har jeg begynt å klare å stole mer på at ting ordner seg. Så det skal ordne seg, dette óg. Det vil alltid finnes en løsning. Jeg skal få slippe å bo i telt, og å spise barkebrød.


(Modell, søsteren min, Julie.)

Jeg vet enda ikke helt sikkert når jeg blir å flytte tilbabake til Sandnes, men det blir i sommer en gang. Kanskje i starten, like etter eksamen. Jeg har leiligheten min oppe i Trondheim til utgangen av juli. Men dersom jeg skal bo der til da, så må jeg finne noe "å bruke livet mitt på", om jeg kan si det slik. Jeg må uansett ha litt tid på meg for å finne ut hvordan i alle huleste dager jeg skal få alle tingene(kjolene mine) tilbake til Sandnes. Det skal hvert fall bli en fin avslutning på Trondheims-eventyret. Det blir det jo uansett da, da jeg består hele den planlagte delen av eksamen. Eller.. joa, jeg antar at jeg ikke stryker, så lenge jeg leverer det planlagde, hihi.

Så, ja -det blir Sandnes på meg. Og jeg skal bruke et par år på å roe litt ned, før jeg påbegynner store prosjekter som skole og sånn. Men hvem vet? Jeg er jo blitt ganske impulsiv til det positive. Så hvem vet hva resten av livet har å by på? Jeg endte jo tross alt opp i studie i Trondheim, i rein trass(til min senere fantastiske glede!)

...

  • Dato: 30.04.2017
  • Tid: 11:19
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Lyst til å bli frisk

  • Dato: 28.04.2017
  • Tid: 22:36
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Jeg hadde tidenes ærligste ord i dag. Lettende ord, veldig overraskende ord. Jeg kjente de kom langt innenfra. "Jeg har aldri hatt så lyst til å bli frisk før, som det jeg er nå. Jeg er til og med, med dét, villig til å ofre tankene og handlingene om å gå ned i vekt. Jeg vil bare bli frisk. Spise friskt." Også et frustrerende, men. "Det er som at det er noe fysisk. Det føles ikke som at jeg kan kontrollere det. Det føles som om at det bare skjer."

Mer lyst en noen gang, kom egentlig sånn nesten rett over natten. Jeg har i noen måneder nå kjent meg mer lei av spiseforstyrrelsen, enn det jeg noen gang har gjort siden jeg fikk en spiseforstyrrelse for sånn type åtte år siden. Så innmari, luta lei. "Du gir meg ikke noe. Du er bare i veien. Du lager bare begrensninger. Du får meg til å tro at jeg hater meg selv." Nå er jeg ikke bare lei, nå har jeg også virkelig lyst til å ta opp kampen. Sånn gå all in liksom. Jeg kjenner det fra der innerst inne et sted.

Nesten rett over natten. I det jeg sitter å planlegger mitt eget liv, min egen fremtid, tiden fremover, så innser jeg at jeg må ha nok mat for å klare å tenke både hva jeg vil, og hva som er det rette fremover. Jeg innser også at jeg ikke kan få både i pose og sekk. Jeg har en eksamen jeg skal bestå. Jeg har store avgjørelser som må tas. Man trenger ikke engang å se for seg hvordan det kunne gått hvis man attpå til skal nekte seg mat, og vrenge magesekken når anledningen byr seg.

Det skrifter mellom å være litt panisk innvendig, og å være en indre ro. Jeg begynner å kjenne en godhet over, hvis ting nå går som jeg ønsker. Men selvfølgelig så er det ikke alltid ting går etter planen. Det er jo noe man må regne med, det er jo en del av livet. Det er litt skremmende at ting ikke kan gå etter planen, men så er det litt skremmende at ting faktisk også kan gå etter planen. Dersom ting gikk etter planen, ønsket -ville ikke det da vært for godt til å være sant? Samtidig.. skal det ikke være lov å i det minste ha.. litt forhåpninger?

Tenk om jeg om et halvt år vet hvor jeg skal bo over tid, ikke trenger å ta jevnlige telefonsamtaler med nav? Tenk om jeg har en stabil økonomisk ordning, og også kanskje har hele to levende vesen under samme tak som meg?

Er det lov til å håpe? Det er skummelt å håpe. Skal det være lov å håpe? Jeg må vel like vel passe på å ikke ha for høye forventinger, eller forhåpninger. Hvor skuffet kan jeg egentlig bli? Er det godt for meg å håpe, eller er det skadelig? Hvor høy kan fallhøyden være?

Jeg forsøker å bare akseptere. Jeg aksepterer at jeg er redd, men tar et valg om at jeg skal fortelle meg selv at også dette skal gå bra. Det vil alltid være en løsning. Alltid.



Og så.. det som er mentalt, men like vel føles fysisk. Det er vel nå det gjelder å holde på at jeg er lei av å være syk, og jeg har lyst til å bli frisk. Også fra spiseforstyrrelsen. Nettopp, fra spiseforstyrrelsen. Det er jo tross alt den som holder et godt grep om meg, fortsatt. Det andre har jo virkelig forduftet, nesten i rekordfart, selv om det har tatt tid, og selv om det enda er litt igjen.

I dag har vært en dårlig dag på matfronten, selv om jeg også har gjort gode, friske valg. Hun ene søsteren min og jeg, har sovet hos pappa og kjæresten hans fra i dag til i går. I dag var Julie og jeg ute på shoot, og etterpå satt vi oss på kafé og spiste bolleee(♥)

...

  • Dato: 28.04.2017
  • Tid: 22:36
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 4

Eksamensjobbing

  • Dato: 28.04.2017
  • Tid: 07:52
  • Kategori: Skole
  • Kommentarer: 0

Jeg har aldri hatt så mange shooter på så begrenset tid før. Jeg tror aldri jeg har vært så innstilt på å mestre noe så stort, og krevende før! Lillesøsteren min spurte her om dagen, om det egentlig var lett å ha eksamen når man bare skal ta bilder? Ehmmmm..

Jo, ok, kanskje vi har en fordel der man kan ha det ?kjekkere underveis? Vi ser resultater når vi arbeider, vi er opptatt av farge, lys og objekter. Så mye fine ting og fokusere på, og å jobbe i mot.  Kanskje er det litt mindre motiverende å sitte å regne hva 567+3(7334904293)x4x73840 er.

Jeg skal si jeg stortrives underveis. Verken er jeg verdensmester, eller best på skolen. Men det er like vel så kjekt å se at det går fremover! Jeg mestrer noe, jeg får til noe, og om jeg ikke skaper det aller beste, så gjør jeg noe som ingen andre kan gjøre på samme måte! Jeg har skapt min egen identitet innen foto -og utviklet meg der, stort! Med det kan jeg vel si at målet mitt med dette studiet er.. nådd? Ikke har jeg fullført alt, ikke får jeg A på eksamen. Men jeg er kommet meg fremover, og nå har jeg bare eksamen igjen, der jeg skal vise hva jeg kan. Spennende, men skummelt! Før fikk jeg helt panikk med tanken på at andre skal vurdere noe personlig, som mine bilder. Nå går det heilt fint, for jeg vet, som sagt, at jeg skaper noe som ingen andre kan skape likt. I tillegg så blir jeg bedre, og bedre.

Men.. lett eksamen? Tenk, du skal bli vurdert i hobbyen din! Hobbyen din blir.. jobb? Ikke bare skal du vurderes i en stil eller i brøker. Men du skal vurderes i noe du har lagt hele sjela di i!

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg enkelte ganger skulle ønske jeg hadde skoleoppgaver og en eksamen der man "bare" trenger å sitte hjemme i sitt eget lille hi å jobbe for å oppnå det man skal. For noen ganger er dørstokkmila litt for lang. Tenk så fint å kunne åpne en skolebok på side 48, sitte inne med en kopp kakao, ha på litt stille musikk i bakgrunnen, i stedet for å dra med kamerastativet på bussen, hvor du gjerne møter 3 barnehager på tur, som skal ut og inn på samme bussen! Ut på location, stå å fryse i bare klær, og kanskje bli busta av fremmede foran kamera, med deg selv som fotograf(haha.) Eller den dårlige samvittigheten jeg får når jeg kommanderer modellene mine til å kle av seg tykke jakker, fordi jakkene ikke skaper den stemningen i bildene som jeg er ute etter.

Men til syvende og sist så er dette fantastisk da, hihi. Men man kan ikke si at det er så mye lettere å ta eksamen som fotograf, enn som andre studier. Det som teller, er uansett at man har funnet noe man trives med, for etter hvert som studiet begynner å spisse seg mer inn på det man brenner for, så blir det jo mye enklere på mange måter, samme hvilket studie det er. I høsten for 1,5 år siden, så hadde vi blant annet fotohistorie.. jeg skal ikke akkurat si at jeg klarte å være mentalt til stede i de timene. Så da satte jeg ekstra stor pris på når vi ble ferdige med det faget, og heller kunne fokusere mer på det som var av hundre prosent interesse.

Tiden går, jeg jobber mye. Jeg sa faktisk til søsteren min i går "ååh, i morgen skal jeg jo faktisk ha fri fra eksamensjobbing!" Men så uten at jeg hadde glemt at vi skulle ha shoot, så kom jeg jo på at vi skal ha shoot, og jeg skal etterbehandle bildene. Noen ganger drømmer man seg så langt inn i ting, at man kan glemme at det egentlig er litt alvor i det. Jeg føler meg kjempeheldig!
...
 

  • Dato: 28.04.2017
  • Tid: 07:52
  • Kategori: Skole
  • Kommentarer: 0

Fortid(en)

Jeg bare leste tilbake på litt notater fra tilbake i tid. 3,5 år tilbake i tid, sånn nøyaktig. For.. jeg_vil_ikke_tilbake. Heldigvis er jeg ikke fortsatt der, nå, som jeg var da.




...

Langt, og skal enda lenger

  • Dato: 26.04.2017
  • Tid: 18:35
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Du ser kanskje på det som en selvfølge, det å studere, det å gå på skolen. Eller kanskje det å jobbe. Det er en selvfølge. Alle gjør jo det, eller hva?

Det er fremdeles stort for meg, det å kunne bestille bussbillett til studentpris. Det er så uvirkelig. Jeg gikk fra å ha angst for å ta kollektivtransport, til å kjøpe månedskort til studentpris! Herregud for en selvfølge, tenker kanskje du. Herregud så fantastisk, tenker jeg og alle de gode folkene jeg har rundt meg. Slettes ingen selvfølge.

Jeg skal ikke si at jeg ikke har vært redd for å gå på skolen, eller redd for å prate med de andre elevene, for det har jeg virkelig vært. Samtidig så er det litt rart å bruke ordet redd, selv om det er det ordet som er relevant. Jeg er utadvendt, og fører samtaler med andre lett som bare det. Kjente som ukjente. Jeg elsker å prate med nye mennesker, og bli kjent med dem. Noen ganger har jeg likevel en forestilling om at jeg er sosialt klønete, og ikke er som alle andre. Det er tanker som er helt på jordet, selv om det egentlig ikke er så rart at jeg har de tankene, og følelsene jeg har knyttet til det. Når andre på min alder begynte å gå på fest, date og danne nye bekjentskaper utenom skole og fotball, så satt jeg der, innelåst, bak hvite vegger. Jeg har grått, jeg har ledd. Jeg har hatt det fantastisk, jeg har hatt det jævlig. Men aldri gråt jeg fordi kjæresten hadde slått opp, eller fordi jeg var alt for full en lørdags kveld. Jeg gråt fordi jeg (trodde jeg) ville dø, fordi jeg hadde skadet meg, fordi jeg sultet meg -eller gjerne bare fordi jeg var ytterst fortvilt, og det gjorde vondt å være meg.

Så ble det plutselig min tur. I samtaler med andre, så kunne jeg stolt si "Jeg studerer. Jeg er student." Plutselig var det min tur til å dra på fester. Plutselig var jeg i et forhold, plutselig var det min tur å være sint/fortvilt, fordi det ble slutt. Plutselig var det jeg som datet, og møtte personer som genuint hadde interesse av meg, og likte meg som menneske! Ehm, sosialt klønete, hvor?

Noe av poenget, er at jeg fremdeles er ganske stolt når jeg ser hvordan livet mitt virkelig har forandret seg. Jeg "bodde" på ungdompsykiatrisk avdeling. Jeg flyttet senere inn på en botreningsavdeling. Nå har jeg opplevd å bo i kollektiv, og til og med funnet ut at det virkelig ikke var noe for meg(haha!) Jeg har også flyttet alene igjen for x´te gang. Livet forandrer seg, heldigvis.

Jeg gikk fra å stå på sidelinjen av livet. Til å plutselig bli en del av.. selve livet igjen.

Ting er blitt så mye bedre, og det er jeg så utrolig takknemlig for, selv om det ikke er noe som er kommet gratis, og jeg har jobbet meg halvt i hel for å oppnå alt hva jeg faktisk har. Det henger fremdeles litt igjen. Jeg skulle blant annet ønske at jeg kunne ta springfart rett inn i en jobb etter dette ente studiet, eller starte på vernepleien, men det kan jeg dessverre ikke. Det er noe som heter "alt til sin tid." Jeg har litt igjen før jeg kan starte på et studie der det ikke finnes mulighet for å være så fleksible som det skolen jeg nå har studert ved er. Jeg hadde jo faktisk blitt kastet ut for lengst, om det var en annen skole! Ja, sånn går det når man ikke klarer å følge alle andres temp. Men heldigvis så har jeg fått fortsatt her.

Noe annet jeg er kjempeglad for, er at kroppen og hodet mitt har lært seg å tåle så utrolig mye mer på disse par årene. Jeg har i flere år slitt med at jeg ikke har klart å ta hensyn til meg selv, og dermed møtt veggen men jevne mellomrom, grunnet utmattelse. Jeg klarer fremdeles ikke å gå på skolen hver dag, annen hver dag eller gjennomsnittlig hver tredje dag. Men jeg har like vel heller ikke det samme behovet for restitusjon som jeg så lenge har hatt. Jeg har omtrent ingen dager der jeg har behov for å bare ligge inne "å lade opp." Jeg blir så rastløs, jeg har for mye energi til det -jeg vil så mye mer! Det er en fantastisk følelse, og jeg trodde aldri jeg skulle komme meg dit. Men tenk, der er jeg kommet! Så vent og se.. en dag går jeg på jobb fra syv til fire, og gjerne har jeg mann og barn også, som jeg har overskudd og energi til. Selvfølgelig også fuglen min Syrin, og en hund.

...

  • Dato: 26.04.2017
  • Tid: 18:35
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Dagens jubel av gode tanker

  • Dato: 25.04.2017
  • Tid: 09:52
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Etter å ha møtt en dyp nedtur, så har jeg endelig klart å bestemme meg for at jeg nekter å la all uvisshet og avslag stå til hinder for meg og mitt liv lenger. Ok, noen forteller meg hva som ikke er mulig. Jeg godtar det, men jeg legger meg ikke ned for å fokusere på det som ikke var mulig. Jeg retter ryggen opp, bestemmer meg for å gi det som betyr noe plass, i stedet for alt jeg ikke kan gjøre noe med. For all del. Det er lov å føle seg skuffet, og sukke et par ganger i fortvilelse. Det skal være lov.

Jeg begynner også å innse, igjen, stadig mer og mer -at dette er mitt liv, og jeg kan gjøre hva jeg vil med det(!) Det finnes så utrolig mange muligheter, det gjelder bare å våge å stole på hjertet for å finne frem til den beste muligheten for en selv. Og kanskje treffer man ikke på første forsøk, men da skal man like vel ha for å ha dyrebare erfaringer med seg i denne sekken lastet med livet. Og hva er vel bedre enn et liv man virkelig har levd -prøvd og feilet?





Jeg fikk et "nei" i går, faktisk fra NAV. Så, ok -et nei er et nei, og jeg tar det for det det er. Litt trist, litt fortvilende. Men et nei, betyr ikke at alle broer er brent. Man blir med det kanskje litt mer.. kreativ? Åpen for løsninger, løsningsorientert. De rundt meg har sagt at det vil komme. Jeg har ikke trodd på dem. Jeg har følt meg druknet i fortvilelse og uvisshet. Også er det ingen som har hjulpet meg med å ta avgjørelsene for meg? Uhørt. Ja, det er lov å le.

Akkurat nå føler jeg meg ganske heldig. Motivert for både eksamen, og å finne ut av disse o´store puslebitene i livet mitt. Jeg føler meg motivert for å spise, nok -fordi jeg vet at jeg trenger dette, både for min egen fremtid, og eksamen, som er i nåtid. Jeg kjenner på en helt ny motivasjon for tiden fremover. Det har kanskje også noe med at jeg begynner å bli mer sikker på hva jeg vil, og ting skal forhåpentligvis legges til rette for og finnes løsninger for flere punkter i livet. Som økonomi. Enn så lenge lever jeg i uvisshet, men det skal jeg heller tåle, for jeg vet at det vil ordne seg. Noe tar bare litt tid. Litt for lang tid. Men det ordner seg.

"Takk for at du ga meg et nei. Det tar jeg som et tegn på at det finnes et annet alternativ som er mer rett for meg, det er ment at noe annet skal skje. Det er en mening med alt."

Jeg holder nemlig også på å finne ut av noe annet innmari spennende, givende og ja youknow. Skal heller oppdatere dere om det/når det blir helt aktuelt og klart. *Smiler*

Det var i grunn dagens jubel av gode tanker.

...

  • Dato: 25.04.2017
  • Tid: 09:52
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Ståa

  • Dato: 23.04.2017
  • Tid: 17:06
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Hva skal man si? Noen ganger, ofte, så skulle jeg ønske at det bare var å "fake it till you make it." Apropos det. Jeg hadde en miniprat med noen her om dagen om nettopp dette. Det var ikke akkurat noe jeg var villig til å diskutere. Jeg har lagd meg min illusjon over hva "fake it till you make it" betyr for meg. I noen settinger så byr det på fortvilelse, nettopp fordi jeg ikke opplever å bare, ja, nettopp, bare kunne gjør det, til det så kommer naturlig. I andre situasjoner, så bærer det derimot på litt mer fightervilje. Som med mat. "Fake it till you make it." Spis det, lat som det er lett, lat som det er en selvfølge. Bare spis. Til slutt vil det føles naturlig. Det ligger noe i det. Det er som om jeg får lyst til å prøve. Bare hive meg ut i det liksom.

Så kan ikke bare overse alt av vonde tanker og følelser. Kanskje er det heller ikke det man skal. Man kan ikke "fake" at tankene og følelsene ikke er der, eller, man kan i noen sammenhenger, til en viss grad, men ikke alle, tilfeller, ikke over tid, for alltid. Da hadde det jo ikke vært noe problem.

Så skulle jo gjerne like vel ønske, at det noen dager, uker, var så utrolig mye lettere å la de svarteste tankene ligge. Bare la de ligge, ikke lage så stort nummer ut av det. Aksepterer dem. La tankene komme, la tankene gå. Så er det nå en gang ikke sånn, noe som har ført meg til bunns, igjen. Likevel, når det først skal sies, så fortjener det også å bli satt lys på, det at jeg kaver alt jeg har for å finne ut hva som skal til for at jeg skal finne lyset igjen denne gangen også.



I dag satte jeg atter en gang på reise bort i fra Trondheim. Kroppen min er så vant med å reise nå, at det føles like naturlig å ta fly, som tog og buss. Uansett. Så desperat etter en løsning. Dumme handlinger. Så sint. Så fortvilt. Like vel også fightervilje. Skal et system få lov til å ødelegge meg og mitt liv? Skal et system få lov til å bryte meg mer ned? Jeg pakket tingene mine og dro, nesten før jeg i det hele tatt hadde kommet. Jeg var ikke interessert å oppleve avvisning, noe som jeg kan tolke som at det er ok at jeg.. forsvinner? For hallo!!! Det finnes så utallige mange rundt meg som ikke synes det er ok!! Og ikke minst.. meg, jeg, også.. vet jo innerst inne at jeg er.. av stor betydning, akkurat som den jeg er. Jeg er.. viktig(?)

Jeg nekter å være offer for noe jeg vet jeg automatisk vil være et offer for, når jeg er så sårbar som det jeg er nå. Da er det mye bedre å heller å trekke seg litt til sides, omringes og prates mer med menneskene rundt en som en vet at vil oppløfte situasjonen litt. For all del. Jeg er utrolig takknemlig over behandlingen jeg nå får. Både behandler(e) og hyppigheten. Så skal det like vel være lov til å være lei. Det har de sagt selv også. Og jeg skal få lov til å ha min oppfatning og min opplevelse fra ulike ord og situasjoner. Ingen andre enn meg har fasit på mitt liv. Det som nå er, er at jeg er lei av alt som heter behandling. Jeg har lyst til å avslutte hele greien, samtidig som at jeg vet at jeg kommer til å fungere så mye dårligere på sikt, uten. Den store springfarten av bedring jeg har hatt det siste året nå, er jo tross alt blant annet grunnet akkurat det behandlingsopplegget jeg nå står i. Fremdeles. Det er lov å være lei. Lov å føle seg oppgitt. Lov å ikke føle seg tatt på alvor. Lov å føle for å knuse kopper og vaser.

Ja. Jeg er hjemme i Sandnes nå. Jeg omringes av familien. Jeg prøver å pusle sammen dagene mine, for plutselig så skulle mamma bort i flere dager(!!) Må innrømme at det falt en del tårer der, det kom litt uventet, selv om jeg egentlig visste det. Det er rart det, hvordan man plutselig kan føle seg så avhengig av sin egen mor, nettopp fordi livet butter sånn i mot. Jeg blir nok hjemme i like over et par uker, sånn at jeg får med meg søsteren min sin konfirmasjon på samme flybilletter(eh, noen andre som har sett hvor mye flyprisene har steget i det siste?) Jeg står midt oppi eksamenstiden, men jeg skal kjempe på, over alt jeg kan. Jeg har allerede planlagt et par shooter. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å klare å gjennomføre den delen av eksamen som jeg har satt meg som mål. Jeg er godt i gang med å fullføre portefølje. Jeg jobber med å utvikle meg med hjelp fra tilbakemeldingene jeg fikk på bildene mine fra rektor for noen uker siden.

Det går ikke rosenrødt, men jeg kjemper, noe som er det viktigste. Jeg smiler jo også mye, nettopp fordi jeg har det mye bra, også. Jeg er såå glad for å kunne smile.

...

  • Dato: 23.04.2017
  • Tid: 17:06
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Bare for å komme et skritt nærmere

  • Dato: 17.04.2017
  • Tid: 13:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Herregud så sinnsykt stygg du er. Ja herregud så sinnsykt stygg jeg er.

Man når kanskje et punkt der man kjenner at man er så sinnsykt lei av disse årelange sporene. Vi var på et par skiturer i påsken. Da jeg tok meg selv i å vurdere å gå på ski i kjole, så forsto jeg at noe ikke var som det skulle. "For kjolen kan skjule lår og hofter." Heldigvis skjedde ikke dette, og jeg klarte å ta meg selv i nakken -og ble med det å finne i skiløypene med skibukse og anorakk. Og gjett hva? Jeg overlevde!!

Noe av det jeg har funnet -og finner- mest utfordrende i recovery for spiseforstyrrelser, er å gå all in, fra alle kanter. Kanskje klarer jeg i noen perioder å kjempe litt ekstra på, mot spiseforstyrrelsen. Men så er det alltid noe som henger igjen. Jeg har blant annet vært veldig godtroende og trodd at jeg kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen, med å fortsette å skjule kroppen min, unngå kroppen min. Det vil jo gjøre det enklere å bli frisk, har jeg tenkt, for da slipper jeg jo tross alt å forholde meg til et av de største problemene mine, som er nettopp kroppen min. Men så har jeg fra sidelinjen blitt utfordret på nettopp dette. "Du kan ikke rømme fra kroppen din for alltid." Og kanskje er det heller faktisk ikke kroppen min det er noe galt med. Kanskje heller de fortvilte tankene som gjemmer seg i et forvirret hode.

I påskeferien gjorde jeg store ting. Jeg har spist ting med både rikelige mengder sukker og fett. Jeg følte meg faktisk ganske normal, og har smilt en del mtp dette. Det var litt sånn "fake it till you make it." Jeg spiste det andre spiste. Jeg spiste det jeg hadde lyst på. Det ble stekt og lagd mat i oljer og smør. Det ble sjokolade med sukker. Det ble is. Kake. Og ja, youname it. Sånn som hører påske til. Det er fortsatt noe uvant for meg å gjøre slike ting. Så det er fortsatt litt stort, det når jeg først gjør det.

I alle disse årene med spiseforstyrrelser, så har tiden etter eventuelle avvik fra "regler", som ferier, ent opp i kompensasjon, og ofte ent opp i det ekstreme hjørnet. Som det ene året. Jeg dro på ferie. Spiste. Kom hjem. Angret på alt jeg hadde spist. Fikk panikk for det jeg hadde spist. Begynte å kompenserte med å spise mindre og mindre, trene mer. Klarte til slutt ikke spise lenger. Ble innlagt med sondeernæring. På tvang.

Nå kommer mulighetene for meg. Mulighetene der jeg skal kunne bevise for meg selv at jeg har kommet så utrolig mye lenger nå. Det er også nå jeg har muligheten til å jobbe meg enda lenger fremover. "Fake it till you make it" -kan være hverdag. Jeg kan gjøre det til en hverdag. Det kan være starten på det virkelige livet. Man blir liksom ikke verdensmester i løping hvis man bare trener i feriene. Man må trene all tiden i mellom også. Hvis jeg skal bli verdensmester i friske valg, så må jeg trene på nettopp dette hele tiden, tiden i mellom feriene også.

Trene på å spise alt som alle andre spiser. Spise nok. Ikke gjemme kroppen min bort i bare alt for store klær. Ikke trene for mye, eller sykt.

Jeg har faktisk ikke så mange andre valg nå enn å gå for det friske. Jeg har oppnådd så mye her i livet nå, som jeg i så mange år drømte om. Å gi etter for de syke tankene, vil slukke disse drømmene. Jeg har så mange folk jeg kjemper for, inkludert meg selv. Jeg har så mange konkrete ting og holdepunkt. Alternativene for tiden fremover, er ikke stort annet enn friske. Jeg vet så mye bedre nå, noe som er både godt og skremmende.

Jeg har blant annet et studie jeg i det minste skal komme meg sånn halvveis i mål med. Tenk så patetisk om jeg ikke hadde kunnet gjennomført det lille planlagte en gang, fordi jeg valgte sult og syk trening. Jeg vet så mye bedre. Jeg vil så mye mer(!)

I dag går jeg med stram kjole. Bare for å utfordre meg selv. Bare for å komme et skritt nærmere.

Fri.

Jeg er jo tross alt så utrolig lei av disse årelange sporene.

...

  • Dato: 17.04.2017
  • Tid: 13:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Fra sammenbrudd til påske

  • Dato: 12.04.2017
  • Tid: 11:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Ja, jeg vet det. Det har gått en stund siden sist.

Siden sist, så har jeg hatt helt totalt sammenbrudd. Jeg har også kjent på utrolige store gleder, kjent på håp og tro om lysere tider. Jeg har også tatt påskeferie.




Noe av det siste som skjedde før jeg tok ferie, var flere dager der tårene rant uten stopp. Lang historie kort: hadde det fantastisk, møtte opp i behandling, fikk sammenbrudd. Ble vinket hadet midt i sammenbruddet. Levde for det meste i et stort sammenbrudd de neste dagene. Tok en telefon tilbake til psykologen min. Et minisnev av håp. Hoppet over gruppebehandling. Fikk telefon fra fastlegen. Angret på å ha tatt telefonen. Sammenbrudd. Sa ja til å komme på individuellsamtale. Angret på oppmøte. Nytt stort sammenbrudd. Ferie.

Jeg ville unngå behandling de siste par dagene før jeg dro på ferie, nettopp fordi jeg visste at jeg var ekstra sårbar, og hver minste lille ord fra behandlingsapperatet sin side, kunne være den siste dråpen som kunne få begeret til å renne over. Jeg ville jo ikke at det skulle bli sånn. Det jeg fryktet som verst, var akkurat det som skjedde. Jeg brukte ord som ble sagt høyt, mot meg selv. Brukte det som kanskje skulle være støtte(?) -til en bekreftelse på at jeg kunne ty til fatale handlinger. Ting er ikke jevnt over sånn lenger, slik det var før. Men akkurat da ble det sånn. Muligens fordi jeg levde i en utrolig stor sårbarhet i disse dagene. Til tross for dette, så skal jeg likevel ha for å ha sagt akkurat dette, i mens vi pratet. Ha for å ha sagt ting sånn som de var, sånn jeg oppfattet det, det jeg satt igjen med av tanker og følelser. Jeg dro heller ikke fra denne timen med noe snev av håp. Litt flaks og mye styrke, førte til at det ikke ente fatalt før jeg tok ferie.

Heldigvis så er ikke psykisk helse noe tabu rundt meg -verken mellom meg og familie, eller meg og venner. Dette har hjulpet meg utrolig mye oppigjennom, og spesielt nå, denne gangen også. Jeg har skreket og grått i telefonen. Uttrykt rådvillhet og fortvilelse. Det høres litt rart ut når jeg skriver det, men det var akkurat det så skjedde. Og heldigvis så skjedde det, for alternativet hadde vært så utrolig mye verre. Heldigvis fikk jeg skreket og grått i telefonen. Derfor er jeg her. Nå. Fortsatt.

Som jeg har sagt tusen ganger før, så er jeg så utrolig takknemlig for behandlingen jeg nå har, for den har hjulpet meg så enormt mye. Likevel så kan det gå opp og ned, slik som det går med det meste her i livet. Noen ganger kan man føle at man ikke kommer noen vei, og at man står på stedet hvil. Eller kanskje se at man har kommet veldig langt, men ha mistet troen på at man kommer lenger, kommer i mål. Jeg var vel sånn omtrent akkurat der. Jeg er vel egentlig der fortsatt.

Det at det nå er ferie, har bidratt til at jeg kan ta et skritt tilbake, og få ting litt på avstand. Jeg lever ikke i full affekt nå, det er plass til andre ting i dagene mine enn bare sammenbrudd. Dessuten er jeg i kontakt med Uformell støttekontakt(som jeg fint kaller henne) -og vi har blant annet gått gjennom det som førte til at ting toppet seg før ferien. Det er noe som har hjulpet veldig på. Jeg er også inne på tanken og handlinger i den form av at jeg ikke skal komme tilbake til Trondheim, til der jeg slapp fra. Jeg kan faktisk gjøre meg noen tanker om hva jeg trenger, og om jeg ikke har noen svar på dette, så kanskje jeg kan si noe om hva jeg trenger å høre. Og om jeg ikke vet hva jeg trenger å høre, så kan jeg si hva jeg absolutt ikke trenger å høre. For sistenevnte vet jeg så utrolig godt.

Vi har forresten vært over grensa til Sverige. I går faktisk. Så jeg har hvert fall full koffert ved hjemreise, for å si det sånn! Det at jeg har mat for lang tid fremover, men også at jeg har gått til innkjøp av et nydelig sommerskjørt -skal være med på å minne meg om at reisen min ikke er slutt, enda. Altså, ikke bokstavelig talt, ehm, ja, kanskje dere forstår hva jeg mener. Uansett.  Noe så enkelt, så lite, men også noe så stort. Det hadde vært meningsløst og bli sittende med et så nydelig kjørt, for å aldri kunne bruke det.

...

  • Dato: 12.04.2017
  • Tid: 11:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Venn, til slutt

Det er rart hvordan en så liten ting, kan få alt til å snu så fort. Kanskje er det ikke så rart like vel, for dette er jo tross alt noe av det denne sårbarheten jeg lever i, gir utslag i. Kanskje er det ikke så rart like vel, for det er en reaksjon som kan ventes  -det å nå et punkt der en mer enn noen gang ønsker å bli frisk, om man har vært/er syk. Jeg er desperat om dagene. Ønsker så gjerne. Vil så gjerne. Er mer lei enn jeg noen ganger å vært -av å leve i vonde tanker, handle etter dumme impulser.

Motløs. Oppgitt. Rådvill.

Likevel også et lite håp.

"Jeg vet jo svaret i andres situasjon, men jeg blir så usikker på meg selv. Er det slik at jeg kan nå det punktet der det er ok å gi opp? At man ser at det går bare ikke, jeg kommer ikke i mål?" The game is over liksom.

Men nei, nei og atter nei. Jeg ser det i andres situasjon. Andre ser det i min situasjon. Jeg ser på kjente og mindre kjente som har gått bort, de klarte ikke mer, de ga opp. Jeg vet så inderlig godt at om de hadde holdt ut litt til -kanskje et år, kanskje fem år, kanskje ti år.. så hadde det blitt så mye bedre. Man er ikke dømt til å leve i en spiseforstyrrelse, eller andre psykiske lidelser, for alltid. De fleste får det så mye bedre. Omtrent alle får det bedre -på sikt. Jeg vet hvert fall ikke om noen som fikk det jævlig da de var 15, sitter som 80-åring og har det like jævlig, og har hatt det like jævlig konstant siden de var 15. Det er vel ikke mange som sitter som 80-åring og angrer på at de levde?

Kanskje trenger jeg ikke å fundere så mye over det. Som hun sa "det er ikke engang et alternativ å gi opp!" Hun var ganske klar og tydelig på det.

Som jeg selv sier "det er så fortvilende, for nå har jeg jo endelig kommet til det punktet der jeg vet at vil leve, ønsker å leve, får så mye ut av livet." Så har jeg like vel denne stopperen som henger over meg. Det blir en bremsekloss på en måte. Det blir som et slør over alt det fantastiske.

Men man blir til slutt venn med maten igjen også.

Sant?

...

Godt ut av erfaringer

  • Dato: 03.04.2017
  • Tid: 19:21
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Ting forandrer seg. Heldigvis. Jeg våger egentlig å påstå at deler av livet mitt, i flere år, har stått på pause. Nå er det som at jeg har lært meg å leve på ny. Ikke minst, så lærer jeg stadig mer om hva som er livet, og alle mulighetene det faktisk bærer med seg. Før var det utenkelig å spise mat som ikke var veid opp. Utenkelig å drikke væske med kalorier. Før var det så fjernt, det å skulle forstå hvorfor folk frivillig var oppe til klokken tolv på kvelden -hvordan orket de disse lange dagene? Og å spise middag etter seks -var det liksom normalt å kunne gjøre slik? Spontanitet var et ord som var helt fjernt for meg. Enten fordi jeg var under andres rammer, feks som pasient under et system. Eller fordi jeg var for syk til å finne på noe spontant.



Nå som jeg virkelig har begynt å leve igjen, så har jeg enda ikke sluttet å bli imponert(?) over det livet jeg nå lever, kontra det livet jeg levde. Mulighetene er så mange. Det er så fantastisk, selv om det selvfølgelig også kan by på sine utfordringer. Alle valg her i verden, og man står så fritt til å velge akkurat det man vil. Så stort, så uvant, samtidig så fantastisk godt. Fantastisk.

Hva vil du ha til middag? Middag? Å ja, det stemmer, jeg har ikke lenger en stemme i hodet som forteller meg at middag er farlig(!) Vil du komme på besøk? Neimen, hallo, klokken er passert åtte på kvelden? Men likevel, hva stopper meg fra å kunne dra ut, enda klokken er passert åtte? Skal vi dra på vaffelbesøk? Hæ, nå -helt uplanlagt? Å spise litt mer enn man har planlagt en dag. Krise, sant? Nei, hæ, hvorfor krise? Er det ikke dette man definerer som normalt? Man trenger jo tross alt ikke holde telling på alt man puttet i munnen. For det er jo faktisk ikke noe folk flest gjør -og se på de andre, de overlever, de også!

Folk flest sitter nok ikke å er stolt over å ha vært våken til langt på natt, spist normalt gjennom en hel dag -eller jubler fordi de har våget å være spontane. Det er mange erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten. Det som like vel kommet godt ut av disse erfaringene, er at jeg setter pris på ting i hverdagen på en helt annen måte enn det jeg tør å påstå at jeg hadde gjort uten disse erfaringene. Hver en mulighet, og hver en friske, givende handling -det er så fantastisk, at livet kan forandre seg sånn. Enda man fortsatt kan falle litt. Men så reiser man seg igjen da. Og man setter pris på hver minste lille ting man mestrer, eller gode ting man får oppleve.

...

  • Dato: 03.04.2017
  • Tid: 19:21
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

(Den skumle)brødristeren

Jeg kan begynne med å si noe skikkelig kult. Wait for it. Her kommet det. Jeg har kjøpt meg en brødrister.

Hæ, what? Kult? Stort? Hva i alle dager?

Fordi.. det siste som har vært en selvfølge for meg, siden jeg flyttet for meg selv, for noen år siden, er å ha brød i hus. Brød har ikke engang vært et tema, og heller blitt overskygget av sult, og når det ikke var sult -så var det speltlomper, cottage cheese, yoghurter, havregrøt og ja younameit. Polarbrød meldte noen ganger sin ankomst, men det gikk ofte dårlig.

På fredag kjøpte jeg en brødrister, og polarbrød. Og gjett hva? Det har gått helt fint(!) For noen er det en selvfølge. For andre er det stort, og et gigaskritt på friskveien. Neste mål er forresten å ha et helt brød liggende på kjøkkenbenken.



Og så har jeg omsider funnet ut at om jeg først skal spise, så kan jeg like gjerne spise med stil. Jeg er liksom veldig lei av den der lavkalori, lavfett osv-maten. Så sinnsykt lei av alle begrensingene. Rett og slett utrolig lei av å være syk.

Jeg hadde en samtale med ei i dag, ei som er like klok som alltid. Det værste og det beste med det, var motivasjonen som kom. Jeg er overhodet ikke redd for å bli frisk. Jeg gleder meg til å bli frisk. Jeg håper jeg blir frisk. Jeg skal bli frisk. Jeg ser så enormt frem til det. Men ja, like vel, frykten for motivasjonen. Motivasjonen som vil si; spise nok, spise jevnlig, trene fornuftig. Hvorfor skummelt? Fordi jeg vet at det kommer nye mer utfordrende -minutter, dager, uker, der jeg angrer meg spinn i hel på all den tiden jeg brukte på å spise, nok. Mangel på frisk motivasjon. Med det så vet jeg jo at om jeg tviholder på motivasjonen nå, så vil det like vel komme nye store utfordringer, når den friske motivasjonen fordufter litt. Jeg er så redd for disse utfordringene. Så redd for alle tankene og følelsene, fordi at jeg av erfaring, alltid har havnet tilbake til dit der jeg gir etter for dem. Det er jo tross alt derfor jeg enda ikke er fri. Men, for all del. Jeg faller heldigvis ikke helt tilbake, bare fortsatt skremmende lang til tider, men det går like vel fremover, på en måte. Jeg har jo tross alt nå en brødrister i hus. Jeg synes likevel det er sårt, det hvor mange ganger jeg er nødt til å falle, før jeg kan kalle meg fri(sk.) Jeg skulle ønske det var så mye enklere å tviholde på den friske motivasjonen. Alt ville blitt så mye lettere da. Men jeg har motivasjon for å bli frisk, faktisk hele tiden(!) Det jeg heller ofte har mindre motivasjon for, er å feks godta kroppen min slik den nå er. Som også påvirker motivasjonen for å spise nok, friskt. Trene i fornuftige mengder.

Uansett. Når jeg først skal spise, så kan jeg like gjerne gjøre det med stil. Smaksløkene mine har vært ganske fornøyde den siste uken, for å si det sånn. Et mål og et ønske, er å fortsette å gjøre dem fornøyd. De er litt lei av cottage cheese, så det får heller gå, i svært begrensede mengder. Har forresten også planer om å   lure inn enda litt mer fine ting. Ting som kan føles litt skummelt, men som egentlig bare er med på å definere begrepet å leve.

Motivasjon.

Bli.

Plis.

...

(Min)fotohistorie

  • Dato: 01.04.2017
  • Tid: 17:24
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 8

Det begynte så smått, så ble det større, så ble det noe av det største.

Det begynte via den mindre reflekterte bloggen jeg hadde da jeg først begynte å skrive blogg, for, ehm.. herlighet, 6 år siden? Det var ikke store greiene, like vel  så trivdes jeg med det. Nesten ingenting kunne publiseres uten et illustrasjonsfoto.. eller? Jeg tok bilder av tastaturet på pc´en, tok bilder av epler og kanskje en stein. Etterhvert, så ble det en enda større glede å lete etter motiver jeg kunne bruke til illustrasjonsfoto. Jeg fikk låne mamma sitt kamera, og jeg var utrolig fornøyd og takknemlig for det! Etter en stund, så fikk jeg en mulighet til å kjøpe(eller fikk?) meg et eget kamera. Der i fra gikk det bare én vei! Jeg fikk sansen for macro, sånn i førsteomgang. Detaljer. Å gå nært innpå blomster og bær.. jeg elsket å forsøke å gjøre kvaliteten og fargene så bra som mulig. Men så skal det også sies at fotokarrieren ikke bare gikk strake veien oppover. Jeg hadde en stund der jeg lagde "tåke/slør" over alle bildene mine, fordi jeg selv på den tiden synes at det ble utrooolig fint. Det var liksom prikken over i´en. Jeg møtte senere også en periode der jeg oppskarpet bildene mine, slik de ble helt kornete. Familien har forresten ledd av meg(med meg) for det slørete bildene jeg produserte. Jeg ødela jo faktisk bildene mine, haha. Vi har ledd mye av det i ettertid.

Jeg var mye innlagt, og jeg tok meg selv med jevne mellomrom i å dra ut på tur med kamera. Noen ganger dro jeg og mamma i sammen. Jeg hadde venner med all verdens tålmodighet -og jeg fikk alltid lov til å bruke den tiden jeg ville på å ta bilder av all mat og smådetaljer før vi spiste/gikk videre. Alle var så utrolig støttende.

Så kom jeg inn i en periode der jeg gjorde i stand ting, for å ta bilder av det etterpå. Jeg flyttet i denne perioden inn på botreningsavdeling. En stor hvit pult jeg hadde her, samtidig et vindu som slapp inn mye lys(og en spiseforstyrrelse) -lå mye til rette for at jeg skulle kunne interessere meg for å putle så smått med å stelle i stand små retter/snacks, for at jeg så skulle kunne ta bilder av det. Det motiverte meg også til å spise, selv om mat var noe som var forferdelig vanskelig. Jeg likte spesielt godt å ta bilde av smoothier jeg lagde i friske farger, og proteinpannekaker. Når jeg var på besøk hos folk, hadde jeg også alltid kameraet på slep. Jeg husker gjentatte besøk hos mormor blant annet. Ikke bare var det gøy å bake både pepperkaker og boller der -men for en glede å kunne ta bilder av det i etterkant! Lys, farger og kvalitet, ble viktigere og viktigere.

Så begynte det. Jeg dro med kameraet ut på tur. Stilte kameraet i et tre eller på en stein. Veldig stress med selvutløser og plassering. Resten gikk egentlig ganske naturlig. Uttrykk av følelser. Nesten som terapi. På et eller annet tidspunkt, ble jeg også eiger av et fotostativ, og fjernkontroll til kameraet. Selvportretter ble så mye lettere! Jeg likte å tenke over hva jeg hadde på meg, og om øyenskyggen kunne hinte svakt om fargen på blusen. Smykker. Gjerne en øyenstikker i håret. Jeg begynte å bli veldig syk på denne tiden. Så var det nesten som at jo vondere jeg hadde det, jo flere turer tok jeg ut, eller flere bilder tok jeg inne, hvor jeg fikk utløp for følelser foran kameraet. Jeg tør å påstå at for hver 5. shoot med selvportretter jeg hadde, så ble bildene enda mer ærlige. Innimellom møtte jeg også venner, og vi tok smilebilder i sammen.

Tiden gikk. Jeg ble sykere, så ble jeg friskere. Så fikk jeg meg et liv. Så tok jeg brått et valg, så kom jeg gjennom.. enda jeg ikke hadde fullført tre års vidergående skolegang, eller annen høyere utdannelse. Det eneste jeg sendte inn, var bilder. Velkommen sa de. Takk sa jeg. Jeg smilte veldig brett.

Så skjedde det så mye. Bildene ble enda mer ærlige. Så klarte jeg også på et punkt å fange andre menneskers ærlighet, i mine bilder. Det var ærligheten jeg lette etter, og stemningen det ga i bildene, jeg ville ta med meg videre, og jobbe ut i fra.


 

Bilder var ikke lenger bare for bloggen. Bilder ble plutselig en del av utdannelsen. Virkelig en del av hverdagen. Bilder ble ikke bare noe jeg nå kunne legge på hylla i et halvt år, bilder ble noe jeg skulle komme til å måtte produsere jevnlig fremover. I hele to år. Så kom en av de største utfordringene. Siden jeg ble syk. Hvor mange prosjektet hadde jeg egentlig klart å holde på over en lenger periode? Først tenkte jeg at et fulltidsstudie, var noe jeg kunne presse meg gjennom, nettopp fordi at det var noe jeg brant sånn for. Akkurat sånn fungerte det ikke. Det største, og det viktigste, var like vel at jeg aldri datt av. Jeg har enda ikke falt av. Jeg fullfører ikke hundre prosent. Ei heller ikke femti prosent. Men det jeg selv er stolt over, er å se tilbake på at dette er noe som jeg har utviklet meg sånn innen, og et prosjekt/en livsstil jeg har opparbeidet meg, og noe som gjør meg til meg(!) Sykdom, som rommet så mye av dagene mine, livet mitt, fant plutselig noe det måtte dele dagene med. Sykdommene er enda ikke borte, men det har fått mindre plass i livet mitt, noe som føles så utrolig godt. Og, ikke minst.. mestringsfølelsen det gir. I så mange år, har jeg gått å dratt meg selv ned med alt jeg ikke har klart å gjennomført. Jeg har også brukt utrolig mye tid og energi på å måle meg opp i mot andre, som har helt andre forutsetninger i livet sitt enn meg.

Jeg kan nå velge å se på, og måle meg opp i mot alle andre på studiet mitt. Men til hvilken gevinst? Den personlige prosessen, og de store fremskrittene.. det er dét som teller! Dersom du har besteget norges ant høyeste fjell, skal du ta ikke kunne være fornøyd, fordi utallige har besteget norges aller høyeste fjell?

Når jeg ser på mine egne bilder, så ser jeg av og til at jeg har mestret det jeg har drømt om å mestre, samtidig som at jeg blir motivert til å mestre enda mer, utvikle meg enda mer. Og høydepunkt, som når man får faglig tilbakemelding på bildene sine, som jeg gjorde i går.. det rørte meg langt inn i hjertet. Han likte godt kvaliteten, lyset i bildene, komposisjonen og stemningen. Jeg viste bildene jeg har produsert siden jul. Her var det mye bra. Jeg vet jeg ikke får a på eksamen, det er heller ikke et mål. Målet mitt er jo tross alt å jobbe meg frem mot en mer stabil helse, og da må det som må prioriteres, faktisk prioriteres. Men når andre ser fremskrittene dine, når andre bekrefter arbeidet du har gjort, når andre roser det du har forsøkt å oppnå.. den følelsen der kan ikke beskrives.

Jeg vet at jeg ikke er best. Men endelig har jeg lært meg selv å mer klare å stole på meg selv, og folkene rundt meg. Jeg er langt i fra best, men jeg kan noe, jeg gjør noe godt nok. Jeg utvikler meg. Jeg gjør noe som ingen andre klarer å gjøre helt likt.

...

  • Dato: 01.04.2017
  • Tid: 17:24
  • Kategori: Foto
  • Kommentarer: 8

Husker dere meg?

  • Dato: 30.03.2017
  • Tid: 20:36
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Jeg vet ikke om dere husker det. Noe i meg får meg like vel til å lure. Husker dere jenta som satt i all fortvilelse og ikke visste hva hun skulle gjøre med livet? Hva ville hun gjøre, hva var hun frisk nok til å kunne gjøre? Drømmen og flukten i hverdagen, ble å lese seg opp og ned i mente i interiørblader. Ikke fordi hun brydde seg om hva som var "inn" og diverse, eller fordi hun hadde økonomi,  men mer fordi hun synes det var magisk -det at det går an å ha et sted som man kan gjøres til sitt drømmested, sitt eget hjem. Det virket så fantastisk, så magisk, om det kan sies sånn. Et gjennomført hjem, var så mye mer enn de veggene hun i løpet av de siste årene hadde blitt så alt for godt kjent med. Korridorer på psykiatrisk avdeling. Et speil som lagde et forvrengt speilbilde, for at speilet ikke skulle kunne knuses. Madrasser så harde at det ikke kunne lignet noe. Gardinene var dessuten ikke særlig fine. Jeg var så klar for noe annet. Jeg ønsket så inderlig noe annet. Jeg forsto etterhvert, at livet var så mye mer.

Det var så mye som gjorde alt så kaos på innsiden. Mye forsto dere ikke så godt. Det kan jeg på en måte forstå. Jeg var jo ikke bare enkel å ha med å gjøre. Jeg stakk av fra skolen. Jeg samlet opp medisinene jeg fikk utdelt. Noen dager var jeg kjempeglad, dagen etter, eller i timen etter, kunne jeg skade meg selv -enten alvorlig, eller mindre alvorlig. Dere måtte tørke opp blodet mitt, og stelle sår. Dessuten pratet vi medpasienter mer i sammen enn det vi egentlig hadde lov til. Vi la til og med hverandre til som venner på Facebook. Vi var i sammen utenfor avdelingen.

Det var nok mye dere ikke forsto om meg. Det har jeg full forståelse for, for jeg forsto ikke en gang meg selv. Jeg skulle gjerne ha fortalt dere nå, hva som lå bak at jeg ikke kunne fordra trynet på et par av dere ansatte. Jeg skulle gjerne fortalt dere hva som bidro til at jeg ikke ble den pasienten dere kanskje først så for dere at jeg skulle bli. "Bare en kort innleggelse. Bare for noen dager." I så mange år, trodde jeg alt for ofte at jeg ville dø, at løsningen på alle de vanskelige tankene og følelsene, var å dø. Nå har jeg lært så mye mer om meg selv. Noe i meg får meg til å lure. Så dere noen gang den jenta jeg ser nå at jeg var, og jenta jeg  er? Så dere noen ganger den jenta de som står rundt meg nå, ser?

Kanskje hadde dere ikke trodd at når jeg ble for gammel til å være inne blant deres vegger, så skulle noen vanskene som "smått" blomstret da jeg var hos dere, drastisk forverre seg. Jeg kunne sultet meg til døde. Pillene ble forresten enda flere og sterkere, jeg har også fått senvirkninger av overdoser.


Kanskje hadde dere heller ikke trodd at jeg de siste årene igjen, har flyttet flere ganger enn gjennomsnitlig normalt. Jeg har ikke flyttet mer innen psykiatriske avdelinger. Det ble bare de to stoppene som ble planlagt etter at jeg dro fra avdelingen deres for siste gang. Siden det har jeg bare hatt korte døgnopphold på ulike psykiatriske avdelinger. Jeg er egentlig ganske stolt over meg selv. Jeg mener, fordi det ikke ble enda flere måneder i strekk, slik det den gang var.

Jeg har fått ordnet litt med interiør og slik. Det eneste jeg har savnet, er å kunne henge opp bilder på veggene, legge om gulv, og muligheten for å male vegger. Med det så mener jeg, at det hadde vært fint, for å kunne gjøre det enda mer meg. Jeg har like vel fått putlet med mitt. Dere skulle visst hvor mange blomstrede kopper, skjeer og tallerkner jeg har fått meg. Noe har jeg fått fra gode venner, annet har jeg kjøpt selv. Dessuten har jeg fått meg en madrass som et tilpasset ryggen min. Jeg har dessuten ekte speil på badet! Det speilet forvrenger ikke mer enn mine egne øyner gjør.

Her jeg er nå, etter x antall flyttinger, har jeg ikke så veldig mye fokus på interiør og slik. Jeg bor ikke så stort til, det er ikke så mye muligheter for akkurat det. Rommet mitt er en blanding av walkincloset og soverom. Jeg hadde ikke klart å levd sånn i lengden, men midlertidig går det helt fint. Faktisk kjempebra. Jeg er veldig fornøyd. Jeg lever jo tross alt livet som student. Ja, forresten, jeg er student! Husker dere at jeg gikk turer med kameraet mitt i ny og ne? Gjentatte ganger jobbet jeg hardt med de suicidale tankene, slik at jeg skulle få lov til å ferdes ute på egenhånd, uten dere i hælene. Fotografering var en stor motivasjon for det. Tenk at de turene, ble til en hverdag for meg -på andre kanten av landet! Trondheim har jo tross alt blitt mitt nye hjem, hvert fall, for en stund -jeg startet jo på et to-års-studie. Hadde dere egentlig trodd det?

Det er mangen av dere som har hjulpet meg til å komme dit jeg er i dag, hvert fall et stykke på veien. Dere hjalp meg jo til å ha tro på drømmene mine, og kjempe for nettopp disse. Jeg hadde jo også en drøm om å bruke erfaringene mine til noe, og det gjør jeg -jeg holder nemlig foredrag, litt sånn her og der, nå og da. Tenk dét!

Sånn på toppen av det hele, så kjenner jeg meg selv så utrolig mye bedre nå, enn det jeg gjorde da, og jeg jobber med utfordringene jeg kjenner på i hverdagen, i stedet for å løpe fra dem. Jeg har lært meg å gjennkjenne mye av sporene mine, det gjør at jeg ofte klarer å stoppe det vonde, før det går for langt. Dette skjer oftere og oftere. Jeg forstår jenta jeg ser i speilet, eller, hvert fall oftere enn før. Det skal jo også legges til at jeg får god hjelp, en hjelp som er med på å forstå meg. Det er fantastisk, sånn i grunn.

Husker dere meg?
...

  • Dato: 30.03.2017
  • Tid: 20:36
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 2

Oslo-boblen

  • Dato: 27.03.2017
  • Tid: 13:11
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 6

Jeg har ikke hatt behov for å blogge, jeg har ikke hatt behov for å skrive dagbok. Den eneste gangen det holdt på å toppe seg, så ga jeg telefonen min til Torill, og sa at jeg ikke skulle få den igjen før om et par timer. Med andre ord; legge triggerfaktorer litt på hylla. Sånn ellers? Jeg har levd i min egen lille Oslo-boble. Verden har liksom blitt satt litt på pause, samtidig som at det har vært godt å kjenne at tiden har flydd med til gode ting. Den første shooten jeg hadde i Oslo, bar på ihjelfrosne fingre. Vi søkte etterpå ly på kafé. Der fikk jeg gleden av å spise en supergod cookie, akkurat som de to andre jeg var med. Jeg har gjort mye som "de andre" i løpet av disse dagene. Jeg har også tatt initiativ til ting selv. Jeg bidro blant annet med å finne ut hva vi skulle ha til middag i går. Det ble burgere med blant annet noisettes(sånne potetballer) til. Det ble selvfølgelig vegetarburger på meg. Det som ikke var like så selvfølgelig, var at også jeg spiste hamburgerbrød til -som ikke var grovt. Jeg visste heller ikke hvor mange kalorier burgeren inneholdt. Og, noisettes? Det har jeg ikke smakt på mange år, men jeg har hatt lyst til å smake det igjen i flere måneder nå(!) -så, i går skjedde det. De spiste, jeg spiste. Jeg følte meg så utrolig normal.

Jeg har gjort mange store ting ila disse dagene. Jeg har gjort utrolig mye friskt. Jeg har gjort utallige ting i den retningen av livet jeg virkelig ønsker å leve. Det skal også sies at jeg er sinnsykt stolt.

Å møte nye mennesker, å gjøre nye ting. Å spise den maten om faller en inn, å spise det samme som andre. Å ta bilder, å bygge mestring og kontroll på det. Å kjøpe en ny leppestift, å fortelle meg selv at jeg var fin med den -i stedet for å hoppe over mat og drikke, fordi jeg føler meg så stygg.

Det finnes godtfolk jeg gleder meg til å se igjen når jeg ankommer Trondheim, selv om jeg egentlig kunne tenke meg å leve noen dager til i pause-modus. Ikke minst så gleder jeg meg til de dagene med trening jeg rekker før påsken er her. Noe av det som kanskje har vært mest etterlengtet, har vært behandling. Det skal bli godt å komme tilbake, både til den ene og andre behandlingen. Kanskje det kan gjøre det litt lettere å stå i ikke-pause-modusen.

Jeg må få lov til å si at jeg er litt stolt over meg selv.
...

  • Dato: 27.03.2017
  • Tid: 13:11
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 6

To uker gikk, flere uker kommer

  • Dato: 22.03.2017
  • Tid: 20:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

"Så mye ambivalens. Jeg kveles. Jeg vet ikke hva som er friskt og hva som er sykt."

Det er utrolig utfordrende å hele tiden leve i mine egne tanker, for tiden. Det skal likevel sies at ting ikke bare er utfordrende. Jeg gleder meg(!) til å sette meg på toget mot Oslo i morgen. Ikke minst, så fikk jeg nettopp melding om at drømmeobjektivet mitt er ferdig på reparasjon, noe som ikke tok lange tiden, men som jeg fikk beskjed at kunne ta flere uker. Den følelsen der, tror jeg ikke noen kan forstå -med mindre man selv har stått i fare for å ikke få brukt objektivet som representerer bildestilen ens, midt i eksamenstiden. Men ting ordner seg, og hurra for det!!

Jeg begynner nå å innse hvor riktig det var av meg å reise hjem, rett fra innleggelsen. Det var i grunn uforsvarlig å tenke at jeg skulle klare meg på egne bein, etter noen så turbulente uker. Jeg hadde selvfølgelig hatt poliklinisk behandling. Like vel er det timer og dager mellom hver gang. Men jeg fant alternativer, og jeg tok valg -i retning livet, i retning frisk kontroll. Dersom før hadde vært nå, så hadde jeg satt livet mitt i fare for lengst. Nå har jeg tatt avstand for alt som har kunnet føre meg i feil spor, selv om jeg enkelte dager har vært på nippet til å bikke over til ikke-kontroll. Likevel: ingen selvpåførte skader. Jeg har mestret timer alene på dagtid. Jeg har mestret å spise nok mat(!)

Jeg har hatt mange gode opplevelser på denne lille hjemturen. Jeg har fått hatt hele tre shooter, til tross for at ting har vært veldig utfordrende. Jeg har også vært sosial, både med den ene og den andre. Og soverutinene som jeg raskt havnet inn i når jeg kom hjem, har fortsatt. Jeg har med andre ord sovet mer på disse (nesten)to ukene, enn jeg har gjort på flere år. Den rekorden skulle det ikke så mye til for å slå, men jeg skal si meg overrasket over å ha nådd den. Også skal det innrømmes, at jeg synes det er helt magisk med søvn. Det er noe jeg setter sååå stor pris på, etter alle disse årene med periodevis alt for lite søvn.

Jeg er klar for de kommende ukene, hvertfall sånn halvveis. Det finnes ting jeg ikke er klar til, og ting jeg faktisk er klar til. Jeg velger med dette å fokusere på det jeg faktisk er klar til.

Oslo. Noen dansetimer + et sosialt liv i Trondheim + skolearbeid, før Hamar med familien. Hamar som vil si å treffe gode besteforeldre igjen -og å være med familien min i feriemodus, skiturer, matshopping i Sverige + mer. Så vet jeg at det blir en hektisk tid fremover. Jeg må jobbe beinhardt for å komme i mål med den delen av eksamen som jeg skal ta del i. Jeg må produsere, produsere og produsere -for å ha nok bilder og stille med til eksamen. Får litt nerver av å tenke på det, men gu for noen friske mål!

Det blir godt å komme tilbake til behandling. Enn så lenge så står jeg sånn halvveis sterk på egenhånd.
...

  • Dato: 22.03.2017
  • Tid: 20:58
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Valgene som forandrer seg

  • Dato: 21.03.2017
  • Tid: 21:23
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Livet begynner å falle mer på plass, samtidig ikke. Jeg leter febrilsk etter en oppskrift på livet mitt. Hvor skal jeg være, hva jeg skal gjøre? Hvor hører jeg hjemme? Ikke noen form for identitetskrise -mer fortvilelse, nettopp fordi jeg har funnet ut hvem jeg er og hva jeg vil. Og enda litt mer fortvilelse, nettopp fordi jeg vet at kroppen min ikke klarer alt det som hodet mitt vil, enda. For all del. Det kommer, det vet jeg. Det vil bare ta litt tid. Så er det all denne tiden i mellom. Den forveksler jeg per dags dato med litt krise. Jeg vet ikke hvor jeg skal stå, hvor jeg skal gå. Jeg vet ikke hva som får tulipanene til å blomstre, eller ugresset til å ta over. Jeg aner ikke hva som kan være stjernene på en ellers svart himmel.

Folk rundt meg forstår. Det eneste de ikke forstår, er at jeg vil ha den der oppskriften på livet mitt. Eller, kanskje de forstår, de vil bare ikke gi meg den, noe jeg forstår, for vi vet vel alle at den egentlig ikke finnes. Altså, jeg mener, oppskriften jeg så sårt søker.



Jeg skulle ønske kroppen var mer fri. Jeg skulle ting var sånn at jeg kunne fulgt drømmene mine, nå. Så må jeg like vel innfinne meg i at ting vil ta tid. Ting har tatt tid, ting vil fortsette å ta tid.

Som de kjære t´ene, ei ansatt fra en avdeling jeg var innlagt på lærte meg en gang. TTT - ting tar tid. Jeg synes det var å pynte litt på det, så jeg slang på en a. TTAT - ting tar alt for lang tid. Vi lo, begge. Like vel så forsto vi nok begge to at det lå en dyp fortvilelse i det. Samtidig en lettelse, for ting blir bedre, ting blir annerledes.



Så er vel jobben min kanskje like vel, å minne meg selv på at det går fremover, enda ting kan ta litt -alt for lang- tid. Alt hva jeg har mestret de siste årene -ikke minst, alt hva jeg har kommet meg levende gjennom(!)

Jeg ble minnet på noe her om dagen. Ei jeg har kjent siden jeg var pasient på ungdompsykiatriskavdeling, kom med ordene som beskrev den beslutningsvegrende jenta i 17-årene. Jeg hadde så vanskelig med å bestemme meg for hvilken vei vi skulle gå når vi skulle gå tur. Alt ble feil, alt ble rett. Sånn sett er det vel magisk -det at valgene mine nå, som 23-åring, innebærer å velge hvilken kant av landet jeg skal bo på. For en forandring, og for noen store skritt(!)

Jeg har virkelig kommet meg langt fremover, selv om det enda er mål og drømmer som blir satt på vent, grunnet helsa. Jeg må like vel huske på alle disse store skrittene fremover, og ikke minst, alt jeg lærer meg mens jeg går.

Jeg gleder meg til jeg kan komme til venner, familie og blogg -for å si: sånn blir det, dette er det jeg anser som det beste for meg ila det neste året(!) Dette lar seg også gjøre av praktiske årsaker. For snart må jeg ha kommet frem til et sånn valg. Tiden tikker jo ned, jeg må eventuelt si opp leiligheten min i Trondheim, eller ikke si den opp. Jeg er i kontakt med nav. Jeg er i kontakt meg egne tanker og følelser. Og jeg forsøker å slutte å søke oppskriften på livet mitt hos alle mine nærmeste.

På en måte, så skulle jeg ønske jeg kunne satt livet mitt på pause nå. På en annen måte så skulle jeg ønske jeg kunne spolt tre måneder frem i tid, eller kanskje et halvt år, eller kanskje et år. Ulempen med sistenevnte, er at jeg hadde gått glipp av så utrolig mye fint, som jeg innerst inne vet at vil komme.
...

  • Dato: 21.03.2017
  • Tid: 21:23
  • Kategori: Personlig
  • Kommentarer: 0

Den gjemte nøkkelen

  • Dato: 19.03.2017
  • Tid: 14:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Man glemmer seg liksom litt ut. Man tenker at man har evig mange sjanser her i livet. Man tenker at det alltid går bra, for det har jo gått bra til nå(?)

Det man ikke tenker på, er at kroppen ikke er annet enn en kropp. En kropp har ikke evig liv. En kropp er ikke rustet til å tåle alt man setter den ut for. Kroppen kan bli sliten, kroppen kan streike, kroppen kan legge seg langflat og si "nå gidder jeg ikke mer. Nå orker jeg ikke mer. Nå er grensa nådd -for lengst."

Hva gjør du da? Forbanner kroppen fordi den til slutt ga beskjed om at den ikke orket de alt for harde og mange treningsøktene? Blir forbannet på kroppen fordi den ikke orker sultestreikene dine mer? -eller oppkastperiodene? Skylder på kroppen, at den lot seg rive med, i flere år med ekstreme vektsvingninger? 



Så er vel en av tingene, at man ikke kan skylde på andre enn ens eget hode. Selvfølgelig er det vondt, vanskelig og jævlig. Men man kan dessverre(heldigvis) ikke skylde på at det bare skjedde. Tankene og følelsene kan man til en viss grad ikke nødvendigvis alltid kontrollere. Så er det nå like vel disse handlingene. Handlingene kan man liksom ta kontroll over. Det er vanskelig, det er utrolig utfordrende -men til syvende og sist, så kan man.

Så er det nå en gang denne sykdommen, og all den makten den tar over livet, og alle disse handlingene den frister til. Hadde det vært enkelt å velge å handle annerledes, så hadde det ikke vært noen sykdom. Så er det nå en gang en sykdom, nettopp fordi man blir kvalt, og noe i en kan føles så sterkere enn en selv.

Her om dagen så gråt jeg, og mamma kom å la armene rundt meg. "Jeg innser at det jeg holder på med nå, er helt feil -og jeg klarer ikke 8 nye år med dette." Selvfølgelig er det ikke alt som har vært utfordrende 24/7 i 8 år! Men tenke deg at du har knukket en ankel. Du har fått en operasjon, og ankelen blir mye bedre. Du erfarer like vel at ankelen ikke er like sterk som det den en gang var, og du tråkker ofte over, og har perioder der du må sitte med beinet hevet og/eller gå med krykker. En ekstra utfordring/smerte i hverdagen, om man kan si det sånn. Det er ikke alltid jeg klarer å forstå de totale sammenbruddene mine, men når jeg begynner å tenke meg bedre om, så vet jeg jo at dette er noe som preger dagene mine ekstremt mye. Kanskje har jeg bedre dager, uker, eller en måned, eller et par måneder. Men jeg har til nå alltid falt tilbake på det stadiet, at det blir vondt, jævlig og forferdelig igjen.

Man kan ikke nødvendigvis gjøre så mye med den foten som har denne økte sårbarheten, men man kan gjøre noe. Man kan forebygge. -passe ekstra godt på hvor man går, at man ikke går i et alt for ulendt terreng, at man ikke overbelaster ankelen og litt sånn.

Selv om det ikke er så mye som kan kurere denne ankelen 100%, så har jeg like vel full tro på at spiseforstyrrelsen, er noe man -jeg- kan bli helt kvitt. Man vil kanskje alltid ha den der ekstra sårbarheten. Jeg tror like vel at det går an å komme til det stadiet der man kan føle seg fri nok til å tenke at mat, kropp og vekt er enn konstant smerte, eller en tilbakevennende smerte.

Jeg må bare finne nøkkelen jeg ikke har funnet enda.

For én ting er sikkert, og det er at jeg ikke kan fortsette sånn som jeg holder på nå. Menneskekroppen har ikke 9 liv, og om den har, så er mine 8 brukt opp for lengst.

Jeg ønsker så inderlig gjerne en endring. Ved neste psykologtime, så skal jeg uttrykke nettopp dette. "Jeg ønsker av hele mitt hjerte en endring, men jeg finner ikke nøkkelen."

...
 

  • Dato: 19.03.2017
  • Tid: 14:46
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Smil om munnen

  • Dato: 17.03.2017
  • Tid: 19:20
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

I dag er en sånn typisk dag jeg velger å kalle livet. Dagen startet med at jeg smørte meg et par brødskiver(!!) som jeg toppet med ukjent mengde(!!!) ost. Før jeg så varmet det i mikroen, for så å spise det. Så har jeg vært ute på vift med mamma, noe som var kjempekoselig. Jeg har også pratet med psykologen, hvor jeg kunne meddele at ting om dagene går fantastisk og jævlig, om hverandre. Vifteturen med mamma, innebar også at vi fant et jorde, hvor jeg kunne ta selvportretter! Denne gang ble jeg veldig fornøyd med location, lys og farger. Så gøy!! Senere, så møtte jeg ei.. og vi ble gjenforent etter 7(?) år! Heldig jeg er, så tok hun kontakt med meg, og vi har pratet litt over nett, før vi så møttes for et par sprudlende timer i dag.

I dag er en dag der jeg har klart å være litt mer inne på tanken og viten om at mat er noe vi rett og slett bare må ha(så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?) Det skal også sies at jeg har drukket frappe(!!) på Starbucks med mamma i dag. Jeg er så inderlig redd, fortvilt og rådvill -samtidig så kjemper jeg med alt jeg har, og enda mere til. Folk forteller meg i hytt og pinevær at de er stolte over meg. Det styrker meg, og det er en liten smule lettere å være stolt over meg selv.

Jeg har også hatt nok energi til å begynne å tenke på skolen igjen i dag, og det gleder meg at jeg gledes av å tenke på det. Jeg tenkte faktisk at jeg skulle i gang med et egetprosjekt nå. Siden jeg ikke får til å følge skolen helt slavisk, så slenger jeg på det jeg føler jeg kommer til å klare, og det som ikke tøyer mine grenser.

Nå tar jeg kvelden med et stort smil om munnen. -i mens jeg redigerer litt bilder(♥)

...

  • Dato: 17.03.2017
  • Tid: 19:20
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Plutselige togbilletter

  • Dato: 16.03.2017
  • Tid: 20:07
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Hodet mitt: dette gidder jeg ikke mer. Nå orker jeg ikke mer. Dette er en evig ond spiral som aldri kommer til å ta slutt. Jeg orker ikke puste mer. Det er best om jeg bare.. går bort.

Jeg snakket med behandlingsapepratet i dag. Jeg ble helt ærlig litt motløs. Jeg vet hva som må til, jeg kan alle verktøyene, jeg har kommet meg gjennom dette før. Ja, jeg vet, jeg vet, JEG VET -det er jo nettopp dét som gjør det ekstra utfordrende(!) Jeg vet så inderlig mye, jeg har kommet meg så langt -reist meg utallige ganger før. Men å bli påminnet det du allerede vet, når det at du vet det, er noe av det som er sårt.. det er ikke bare lett. Du vet så mye -enda så faller du så dypt at du ikke ser lys? Så dypt at du føler at dette mørke hullet er bunnløst.

Et av verktøyene jeg har, er aktiv fokusendring. Det kan jo være ting som å gå tur, strikke, lese en bok eller bake. Altså, gjør noe som flytter fokuset bort i fra det som er utfordrende. Dette er også noe jeg til tider blir virkelig lei av å vite at fungerer -for noen ganger så fungerer det bare ikke til like stor grad. Hva er det jeg gjør feil nå da?

Et annet verktøy jeg bruker, er å ha konkrete avtaler/fine ting å se frem til. Det blir litt sånn "jeg kan ikke gjøre meg selv noe drastisk, før jeg har gjennført disse avtalene/fine tingene."

Så jeg var rett og slett litt spontan og gjorde 1 + 1 som plutselig ble lik to.

Dra til Oslo. Fotografere.

Aktiv fokusendring. Avtaler/fine ting å se frem til.

Jeg har et fantastisk selskap jeg skal være i fra neste torsdag til mandag. Jeg har fått lagd et par avtaler, der jeg hat fått skaffet meg et par modeller, sånn til fotografen i meg sin fordel.

Nå kjenner jeg at det føles litt enklere å leve i de tankene og følelsene jeg per nå står i. Jeg kan ikke gjøre meg noe, fordi jeg har bestilt tog til Oslo, og lagd fine avtaler der. Jeg må også spise -tilstrekkelig- for å klare å nyte disse dagene, og ikke minst ha energi -til å traske rundt i Oslos fine gater, og å tilbringe tid bak kameraet.

Planen er å dra fra Oslo til Trondheim på mandagen. Da får jeg se hvordan det er å være tilbake i Trondheim. Være tilbake til behandling, venner, skole og trening. Mamma var litt bekymret. Hvordan vet du at dette kommer til å gå bra nå da?  Jeg forstår bekymringen, på en måte. Det var ikke akkurat et nøye gjennomtenkt valg. Eller, det ble til slutt litt gjennomtenkt. Jeg prøver meg noen dager i Trondheim, og dersom det overhodet ikke går -så reiser jeg tilbake til Sandnes. For en ting er sikkert -man kan faktisk ikke vite hvordan noe går, før man har forsøkt.

Jeg føler jeg plutselig ser litt lysere på ting. Hvertfall på de to neste ukene. Og dette, det er et stort fremskritt, og jeg gledes av de følelsene som følger lyset med.

Hipp hurra for spontanitet!
...

  • Dato: 16.03.2017
  • Tid: 20:07
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 1

Inne i mitt eget hode

Kanskje jeg burde gå et par dager uten mat? Åh, nå skal jeg være flink å si ja til vaflene familien serverer! Jeg kommer til å bli feit, for jeg har ikke trent på lenge. Du burde ikke leve, for tallene på vekta bare stiger. Kanskje jeg skal dra tilbake til Trondheim, og bare sitte å visne i min egen leilighet? Jeg trenger mat for å kunne fullføre skolen, kunne ta vare på Syrin igjen -og om jeg en gang skal få meg hund(!) I dag har du spist alt for mange kalorier! Smoothie på kafé? -tør jeg å spise noe jeg ikke vet eksakt kaloriinnholdet på? -hæ, det ble tatt som en selvfølge at jeg skulle ha noe i tillegg til smoothien(!!) -dette er mestring, om jeg klarer det! Herregud, du skulle aldri ha spist det. Du er helt ute av kontroll. Tenk så bra av meg at jeg klarte å takke ja til et kakestykke her om dagen! Er det egentlig for mye fett i den osten jeg kjøpte? Se på de bildene av deg -du er så stor, stygg og feit. Kroppen har endelig roet seg igjen, fordi den har fått i seg litt mer mat over litt lenger tid, og det er så herlig(!) Klærne henger så stygt på den alt for store kroppen din. Oi, denne toppen så jeg kanskje litt ok ut i? Jeg burde gått mye mere turer, selv om kroppen er sliten. Jeg burde jogget, selv om jeg vet at ryggen ikke takler det.

Hun sier jeg er på riktig vei. Jeg føler meg som en tikkende bombe.

En dag skal det like vel gå bra.

Sant?

Sant.

Mye går forresten bra, også.

Jeg omgås mange fantastiske folk. Jeg gjør mange friske handlinger. Det er bare tankene og følelsene som henger litt (veldig) langt etter.

...

Når fremtiden nærmer seg

  • Dato: 13.03.2017
  • Tid: 12:48
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Jeg merker at det finnes ting som er lettere å gjennomføre som pasient, kontra når en ikke er pasient. Ta å lese en bok til eksempel. Det passer seg sånn halvveis ypperlig til pasienthverdagen. Så kommer man ut til det virkelig livet og bare hæ, finnes det virkelig folk som leser bøker? Samme med farvelegging og strikking. Gjør mennesker liksom sånn? Så kommer jeg på at jeg faktisk et et av de menneskene som gjør sånn. Forskjellen er bare at jeg benytter meg av det i mye større grad som pasient, enn "fri fugl." Det er jo så mye annet å gjøre her ute i verden. Like vel så skulle jeg ofte ønske at det var lettere å ta i bruk disse strategiene her ute i det virkelige livet også. Det er liksom litt ekstra utfordrende på en måte. Det er alltid noe eller noen som forstyrrer. Det "noe", kan være egne tanker. Og "noen", kan være en selv. Så kan det også være andre triggerfaktorer. Det som gjør det lettere å like vel holde fatt på disse mestringsstrategiene som pasient, er at man kanskje får pratet ut med personalet når ting topper seg, så er det tilbake til den lille boblen med strikking, fargelegging, boklesing eller hva enn det måtte være. Eller kanskje et sammenbrudd, men så kommer en likevel tilbake.

Jeg foretrekker å være fri fugl. Det er så utrolig mye som er bedre som fri fugl. Men hvis det er én ting jeg savner, så er det evnen til å kunne sitte i min egen boble med nettopp disse konkrete tingene.

På sånn fem dager (som pasient), så kom jeg ganske godt i gang med et skjerf. Siden da, så har jeg strikket 2 omganger, altså, på snart én uke. Ikke har jeg lest en enste side i en bok siden da, ei heller fargelagt en eneste tegning. Jeg tror kanskje jeg har sett én episode av en serie.

Men hva går tiden egentlig med til? Jo´a. Jeg har vært flink til å gå en liten tur -og jeg har til og med lagd hamburgerbrød til meg og familien(!) Men så er det så mye tid.. jeg bare bruker på å tenke? Jeg funderer så meget over livet. Jeg funderer sånn over alle valg som må tas. Rart er det vel egentlig ikke, for det er faktisk store valg som må tas -og tiden går. Folk rundt meg har hele tiden roet meg ned med å sagt at "det er lenge igjen enda." Lenge igjen til de store valgene må tas. Så er det nå altså en halv måned igjen til et av flere store valg må tas. Gu hvor tiden har fløyet(!) Nå kan ikke en gang folkene rundt meg si at jeg har god tid på meg. *ler*

Nå skal det forresten også sies at jeg har sovet. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så mye på et par døgn. Nå er det ikke så veldig vanskelig å bryte mine søvnrekorder i utgangspunktet da, men nå gikk rekorden virkelig til topps.



Hodet mitt er helt rart. Men.. som noen har prøvd å printe inn i hodet mitt, eller flere har forsøkt.. "det har alltid ordnet seg på noen måte for deg." Det er lett for dem å si, har jeg tenkt -for det er ikke de som må tilrettelegge og ta disse valgene. Så prøver jeg å vri og vende på hele hodet, tenke at samme hva det blir til -så vil det være noe som kommer til å gjøre meg godt -enten på den ene eller andre måten! Om et halvt år, så er det faktisk noe som har skjedd innen den tid(!) Jeg bor mest sannsynlig ikke i et telt i skogen alene med Syrin, eller reker gatelangs hele døgnet. Og noe av det spennende, er jo at jeg faktisk ikke vet om jeg om et halvt år fortsatt befinner meg i Trondheim sentrum, eller på en annen side av Trondheim, eller hjemme i Sandnes, eller på Island(haha.) Jeg forsøker også å tenke at det kommer til å være en mening med hvor jeg ender opp, samme hvor enn det blir. Og en løsning må det vel bli uansett -for, er det noen som er god på å finne løsninger på rekordfart -så er det meg(!) Jeg skulle jo først bare flytte innenbys i Sandnes. Oi, kanskje jeg skal flytte til Oslo? Nei, jeg flytter til Trondheim!

Det som er bra/utfordrende nå -er at jeg har noe jeg vil, samme hvilken kant av landet jeg ender opp i. Her kommer det nå igjen frem at man ikke alltid kan få både i pose og sekk. Jeg kan heller ikke pendle mellom ulike storbyer opptil flere ganger i uka. Eller, hvis jeg hadde vært rik, så. Jeg er jo tross alt blitt en mester på å fly. Men, uansett.

Dette kan fort gå bra.

Enn så lenge så må jeg forsøke å puste litt mer. Kanskje strikke litt mer. Kanskje se litt mer på serie. Kanskje prøve å roe stemmen litt når jeg og mamma diskuterer fremtiden min. 
...

  • Dato: 13.03.2017
  • Tid: 12:48
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Ikke stakkarslig

  • Dato: 11.03.2017
  • Tid: 22:48
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Det er ikke meningen at folk skal oppfatte meg, situasjonen min eller måten jeg ordlegger meg på for dyster. Ei heller negativ. Jeg vil heller ikke at folk skal synes synd på meg.

Jeg vil også at om noen har noen tanker om meg og min situasjon, så kan de komme til meg med fullt navn, og kritikken som konstruktiv. Å gjemme seg bak et anonymt navn, eller å kalle seg anonym, er noe jeg synes blir en liten smule feil. Tør du ikke stå opp for hvem du er? Det snakkes mye om nett-troll om dagene. Man trenger ikke å være nett-troll selv om man er ærlig om hva man synes om noen og deres situasjon. Like vel så synes jeg det blir litt "nett-trollete" å komme med kvasse kommentarer som både er anklagende og dømmende. Og gjerne inneholder litt nedlatende holdning og stygge ord.

Jeg vil gjerne høre, om dere har noen tanker om hva jeg kan gjøre annerledes enn det jeg gjør. Jeg er helt åpen for dette. Men det er ikke slik at jeg skal være direkte redd for å klikke meg inn i kommentarfeltet på bloggen min. Jeg vet jeg er åpen om mitt eget liv og situasjon, men det betyr ikke at jeg fortjener å bli møtt på en måte som innebærer at jeg blir dømt og pratet direkte ufyselige ord til. Gjennom flere års åpenhet, så har jeg omtrent ikke fått noe kritikk, og ei heller blitt pratet kvast til. Dette til tross for at det er mye jeg har delt, som jeg ikke har delt like gjennomtenkt som det jeg gjør nå. Dette har mye med at jeg tenker meg mye mer om før jeg deler nå, men også at jeg er blitt så mye modnere på flere måter. Jeg hadde nok hatt godt av konstruktiv kritikk, da. Jeg hørte sjeldent noe fra noen. Like vel så er jeg ikke feilfri nå heller. Som sagt. Har du noe å si, så kom gjerne med det. Men gjør det gjerne på en måte som kan få det til å føles litt enklere å ta i mot.

Jeg har utviklet meg mye, også over måten jeg takler kritikk. Før gikk hele verden i grus om jeg fikk kritikk. Nå gjør jeg alt jeg kan for å få forståelse over den eventuelle kritikken. Jeg ønsker gjerne å høre hva jeg kan gjøre annerledes. Jeg vil gjerne gjøre noe med det.

Dere ser mail-adressen min på høyre side i designet på bloggen. Dere finner meg også lett på Facebook. Det jeg egentlig vil frem til, er at jeg tar i mot kritikk, men ser helst at det blir gjort på en sånn måte at jeg ikke skal være redd for å befinne meg på sosiale medier.

Det er forresten også leit at noen opplever meg -måten jeg skriver på- som dyster. Heldigvis er det ikke dét flertallet gjør, spesielt ikke dem som har følgt meg over tid. De fleste er klar over at jeg deler både oppturer og nedturer. Det er det som er så fint med meg. Jeg faller -noen ganger dypere enn andre- men så reiser jeg meg også igjen. Det er selvfølgelig vondt for dem rundt meg å vite at jeg fremdeles faller, men det hadde de visst, enten jeg satte ord på det eller ei. Men det jeg ønsker å presisere er "det er ikke mer synd på meg enn på andre" -men jeg synes også at jeg skal få lov til å sette ord på selv det vonde. Kanskje kan det oppleves dystert for noen, og det må jeg beklage på mitt dypeste. Heldigvis er det flere der ute som takker for ordene mine. Jeg har fått utallige mail og meldinger på Facebook om folk som takker for åpenheten min. Kanskje er det ikke det at jeg har en spiseforstyrrelse, at jeg til tider har et ganske ustabilt følelsesliv og slik som er til nytte for meg og folk rundt meg. Men for min egen del, så hjelper det utrolig det å sette ord på det. Jeg skriver i utgangspunktet ikke for andre enn meg selv. Men så er det alle disse "takkene" som har ramlet inn på diverse meldinger. Jeg har også fått meldinger der jeg blir spurt om vedkommende kan bruke avsnitt jeg har skrevet, og ta det med å vise til psykologen sin, inkludere det i en artikkel eller lignende -nettopp fordi at jeg tydeligvis har klart å finne ordene vedkommende har hatt vansker med å finne selv(deres egne ord.)

Jeg tror ikke at folk flest som leser ordene mine, opplever de som dystre. Det er jeg veldig glad for, for det er ingen hensikt. Men jeg ønsker ikke å ta livet av åpenheten min, nettopp fordi at noen opplever ordene mine sånn. Det jeg kanskje kunne gjort annerledes, er at jeg kunne latt være å skrive fem innlegg etter hverandre om utfordringer. Men til hvilken gevinst? Hvem er det jeg med dét skal redde? Skriver jeg ikke for min egen del? Grunnen til at jeg ikke stresser med å lage denne balansen av ord, ukentlig -er at jeg vet så godt med meg selv -ofte- at bedre dager, uker og måneder kommer. Da gleder jeg desto enda mere gleder og mestringer på bloggen. Det gledes både jeg, og folkene rundt meg over(!) Men jeg skal ikke måtte presse inn disse ordene i utfordrende tider fordi noen.. synes det er ?dumt? ?teit? ?feil? å lese ord som er basert på utfordringer. Dersom du er ute etter å se ordene mine stråle, selv i utfordrende tider -så kan du heller være flue på veggen i livet mitt for en dag. Da får du sett at livet mitt består av så mye mer enn ordene jeg skriver. Eller så kan du følge meg og ordene mine over en litt lenger periode.

Jeg er dessverre ikke noen rosablogger eller "alt dette får jeg til i livet-blogger."

Noen ganger er jeg også litt personlig redd for at personer som leser bloggen min, skal oppleve meg som litt "stakkarslig" synes "synd" på meg, eller lignende. Kanskje jeg burde si det oftere, at det heller ikke er noe jeg er ute etter ved at jeg bruker egne ord som terapi. Det er ikke synd på meg, jeg har det ikke bare vondt, alt er ikke utfordrende -jeg trenger heller ikke medlidelse(!)

Ellers så gleder jeg meg til jeg kan komme tilbake til verden og si at jeg har reist meg skikkelig igjen. Det jeg foreløpig kan si, er at jeg kjemper godt. Jeg har fylt opp halve kjøleskapet til familien, og som første hele dag hjemme hos dem, så føles det overraskende bra å være hjemme. Noen utfordringer her og der, et sammenbrudd -er ikke annet enn forventet. Men det viktigste er at jeg møter på utfordringer, men så kommer jeg meg også gjennom dem, og blir sterkere på det. Jeg satser på å bli sterkere og sterkere for hver dag fremover, selvfølgelig med et par fall her og der. -men det skal gå oppover!

...

  • Dato: 11.03.2017
  • Tid: 22:48
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Et valg

  • Dato: 08.03.2017
  • Tid: 23:51
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Noen ganger står man ovenfor litt større valg i livet. Det samme valget kan være lite for noen, og være mer omfattende for andre. Bare det å vite hvilken ende av landet jeg den neste uken skal befinne meg i(?) Så stort valg, samtidig så lite.

Jeg er sint, jeg er såret, jeg er fortvilt, jeg er redd, jeg er skuffet.

Blandt annet i sinnet, så ligger det ufattelig mye energi. Denne energien -skal jeg bruke den på å grave meg lenger ned, og bruke energien til å dra meg selv enda lenger ned? Eller skal jeg velge å bruke energien på en måte som kan være bedre for meg på sikt? På en måte som kan føre riktig vei? -den retningen av hva jeg virkelig vil med livet?

Så var det disse større valgene. Valgene som er med på å påvirke helsen din, på en veldig sterk måte -enten om det blir den ene eller andre retningen.

Det var ingen som kom med dette alternativet til meg. Det var ingen som sa jeg skulle gjøre verken det ene eller det andre. Etter hvert så søkte jeg hjelp og støtte til valg hos opptil flere som kjenner meg godt. Det var like vel meg det lå hos, og mitt eget hjerte og min egen magefølelse jeg måtte følge.

Jeg har tatt et valg. På fredag befinner jeg meg mest sannsynlig ikke på denne kanten av landet lenger, sånn, for en kortere periode. Jeg må være et sted som kan være med på å styrke helsen min opp på den ene måten, selv om det kan føre til ekstra utfordringer på en annen måte. Jeg har tenkt og tenkt, satt opp for og i mot. Jeg innså vel til slutt hva som ville være det mest fornuftige nå.

Jeg skal ha så mange poeng for å etter en skikkelig tung dag, -at jeg faktisk søker løsninger, fremfor å søke ly i et mørkt rom, på tom mage. Jeg velger å ta i bruk de mulighetene som finnes rundt meg. Jeg velger å gjøre det som kan være med å styrke meg nok til at jeg ikke skal falle ned i det dypeste mørket igjen.

Jeg har tatt et valg i retning livet. Bare vent å se. Om en liten stund så ankommer jeg Trondheim igjen, og tar Trondheim med storm. Jeg skal komme sterkt tilbake.

Jeg tror vi sees på fredag, kjære Sandnes.

Hurra for meg, og evne, jeg har til å reflektere over hva jeg trenger, hva som er best for meg.
...

  • Dato: 08.03.2017
  • Tid: 23:51
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Forventingen

  • Dato: 07.03.2017
  • Tid: 13:36
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forventet. Èn ting er i det minste sikkert, og det er at jeg forventet noe annet enn dette. Jeg hadde sett for meg at dette, altså innleggelsen, ville gjøre situasjonen mye lettere. Gjøre kampen lettere å ta. Jeg så selvfølgelig ikke for meg at kampen kom til å gå sin gang uten motgang, eller at det på noen måte skulle være veldig lett. Like vel så hadde jeg sett for meg at jeg skulle seilet avgårde på et litt mindre stormfullt hav enn dette. Ikke stormfritt, men noe mindre storm. Så skal det like veil ikke mørklegges, det at ting gFår fremover. Noe som tross alt roses opp i skyene(!) Ikke minst, så vet jeg at denne kampen hadde jeg per dags dato ikke kommet meg så veldig hel igjennom på egenhånd, eller med stort mindre oppfølging. Den andre delen er liksom så sterk. Jeg er veldig takknemlig for all hjelpen og støtten jeg får. Jeg skal ha ros fordi jeg tar i mott all denne hjelpen og støtten, og for at jeg jobber i den samme retningen som all denne hjelpen og støtten jeg får. At vi er på samme lag liksom.

Like vel. Hallo. Uhørt. Overraskende. Skremmende. Latterlig. Vondt. Merkelig.

Alle disse reaksjonene. Tankene. Følelsene. Hvordan jeg svinger sånn mellom kjele bra, og kjele "koke over." Skal det i det hele tatt være mulig? Så er det visst mulig, viser det seg. Det kommer ganske tydelig frem nå. Det er godt jeg har så bra hjelp rundt meg.

Og, så. Hvorfor skal det i det hele tatt være så vanskelig(?) Ta intitiativ til måltider. Spise måltider. Ha det ok med seg selv etter måltider. En ganske så grei oppskrift på hvor enkelt det automatisk skulle vært. Så er nå situasjonen ikke sånn per dags dato. Jeg skal innrømme at dette er noe jeg daglig stiller meg selv spørsmål om. "Hvordan i huleste kan noe så enkelt, være så vanskelig, føles så forferdelig, få ting til å føles så svart?" Jeg har ikke noe klart og tydelig svar. Det eneste fornuftige jeg har å komme med, er at jeg bare må se til å kjempe riktig vei. Det er så kort vei nå. Dersom jeg lar meg falle mer her i fra, gir opp kampen, gir etter for de automatiske tankene -så ligger både kroppen og hodet mitt ganske dårlig an. Dersom jeg fortsetter å kjempe, så kan også dette gå bra. Jeg kan nå topp. Jeg kan vinne. Jeg kan bli fri.

For hvem vil vel ha det som dette.

Jeg vil hvert fall ikke.
...

  • Dato: 07.03.2017
  • Tid: 13:36
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Alvor og ikke-alvor

Jeg husker ikke om jeg har skrevet dette før. Samme kan det være. Jeg gjentar det -mest for meg selv. Selvfølgelig for meg selv. Ehm, vent -jeg tror jeg har skrevet det før. Jaja, samme det.

Tryggheten i tanken om å bare rømme inn i min egen verden. Sette alt her ute i verden på pause. Søke hi i egen leilighet. Selvfølgelig uten mat. "Så hadde jeg gått ned i vekt, samtidig som jeg hadde slippet å forholde meg til ting -for en periode. Så hadde jeg blitt fornøyd med meg selv. Så kunne jeg kommet tilbake til verden. Så hadde det blitt lettere å bli frisk." Psykologen sammenlignet det med "en reise til Mallorca." Jeg lo. "Men det blir jo litt sånn.. du slipper å forholde deg til ting, i en periode, før du så kommer tilbake." Også sa han noe som at Mallorca hørtes utrolig mye bedre ut enn mitt alternativ. Jeg innså vel tilslutt hvor sykt det hele hørtes ut, og måtte selvfølgelig med det le.

Når jeg var hos min faste psykolog i dag, så klarte jeg også å glamorisere det som egentlig er syke tanker, kanskje. Det blir liksom litt vanskelig å skille. Det er ikke alltid jeg er for å bruke ord og setninger som "spiseforstyrrelsen sier" -og ting i den duren, for spiseforstyrrelsen er jo ikke en egen person. Like vel så må det til noen ganger. Kanskje flere ganger, bare ikke alltid. For det er jo også viktig å skille, mellom en selv og sykdommen. Uansett. "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er liksom ambivalens, men ehm, ja, ehm, spiseforstyrrelsen er liksom sterkest." Og igjen så legger jeg til "men om jeg bare går ned i vekt, så er det lettere å bli frisk." Det er kanskje enkelt å se at jeg biter meg selv i halen. Jeg ser det selv også. Så ler jeg litt. Jeg ler litt fordi det er morsomt. Jeg ler også fordi det er en måte å forsvare meg selv på.

 

Dagene er utfordrende. Jeg får også tid til å bare være meg innimellom. Egentlig hver gang ting ikke topper seg. Jeg har det egentlig veldig bra for tiden, det er bare det at denne herrsens sykdommen ligger å våker over meg som en hauk. Jeg ler masse. Jeg er lett å gledes. "Det er så godt å se deg le" -jeg skal si dere, at det er fantastisk å kunne le, også(!) Så kommer også disse øyeblikkene, kanskje timene. Kanskje noen dager er litt tyngre enn andre. Dette kommer aldri til å gå. Du er så stygg, du er for feit. Du kommer aldri til å nå mål. Det er feil av deg å spise. Du spiser for mye. Du er ikke god nok.

Egentlig er det hele ganske morsomt. Altså, jeg mener -på én måte hvert fall. Det er ganske rart at noe så enkelt som å spise nok, skal være utfordrende(!) Det er jo egentlig helt på tryne. Alle vet at alle må ha mat. Selv folk med spiseforstyrrelse vet at alle må ha mat. Eller, hvert fall de fleste.

Så er det også alvor oppi det hele. Det er en sykdom som påvirker både det emosjonelle og kroppen -fysisk- så utrolig mye. Man blir så sliten. Til slutt så styres kroppen på ren adrenalin, for det er kroppens egen forsvarsmekanisme for å ikke streike helt. Og ikke minst.. selv den friskeste kan få økt emosjonelle svingninger, om kroppen får i seg et veldig begrenset matinntak over tid -hva får vel ikke da dem som har en økt sårbarhet for emosjonelle svingninger fra før av?

Jeg klarer dessverre ikke å se et så stort lys over tiden som kommer. Like vel så skal jeg ha mange poeng for å i det hele tatt klare å holde meg gående og fullføre planer og avtaler som jeg har å forholde meg til her og nå. Jeg kjemper jo tross alt ganske hardt. Jeg kjemper så hardt at alt til tider kan føler ganske svart, nettopp fordi jeg med det, overstyrer de automatiske -og sterkeste- tankene og følelsene.

Det sies at det blir bedre. Jeg har egentlig ikke stort å tape på å forsøke å stole på det.

...
 

Ikke neste uke

  • Dato: 04.03.2017
  • Tid: 18:09
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Jeg har så utrolig mange fantastiske folk rundt meg. Så evig mange som ønsker å hjelpe. Så evig mange som hjelper. Jeg har mange rundt meg som forstår. Noen forstår noe, mens andre noe annet. Jeg er så takknemlig.

Jeg skulle så gjerne ønske noen forsto alt.

For all del. Sjef i eget liv. Ansvar. Bevissthet. Ikke bevege meg inn i offerrollen. Ikke gi opp. Stå sterk. Være takknemlig for all støtten jeg faktisk får, å være takknemlig for alle som faktisk bryr seg.

Jeg er kjempetakknemlig. For alt i verden.

Jeg er også kjemperedd. Jeg er så usikker. Jeg rives i to. Jeg søker et menneske som kan forstå hele meg. Det menneske finnes ikke. Men så nært et sånn menneske jeg kan komme, er ved at jeg selv bruker ord. Masse ord. Jeg vet hva jeg ønsker at andre skal forstå. Eller, hvert fall mye av det. Hvert fall noe. Ord, ord og atter ord.

Jeg aner ikke hva som er riktig. Ikke nå, ikke i morgen. Ikke neste uke. Ikke neste måned.

Tårene begynner å bli kjent i sine egne spor nå. Kanskje like mange tårer. Kanskje akkurat på millimeteren funnet sin plass på kinnet. Kanskje lander de ganske likt -enten på den store genseren, kjolen, eller kanskje ned i puten dekket av blått putevar.

Jeg innså en ting i dag. Jeg tør ikke lukket jakken min, sånn fysisk igjen, samme hvor kaldt det er ute. Jeg misliker kroppen min mer og mer for hver dag som går. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Ikke i dag, ikke i morgen, ikke om en måned.

Alt er ikke bare vondt. Jeg drakk en smoothie fra Rema 1000 i dag, og den var veldig god. Jeg fant den på tilbud. Det ble anbefalt fra hun ene i teamet mitt og psykologen jeg snakker med på avdelingen. Selvfølgelig har jeg også spist annet. Eller, det er ikke en selvfølge, men jeg har nå en gang gjort det like vel. Så skal det også sies at jeg spiste en stykk liten porsjon av frozen yoghurt i går(med fantastisk topping), med Jeanette. Jeg trodde jeg skulle dø, sånn helt seriøst. Men så gjorde jeg nå en gang ikke det. Med det så ble jeg en hel erfaring rikere. Tenk det. Det kan komme noe godt ut av selv det værste. Oi, tror jeg glemte å si at frozen yoghurt´en var god. For det var den altså.
...

  • Dato: 04.03.2017
  • Tid: 18:09
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 0

Så likt, men like vel helt forskjellig

Jeg husker det som om det var i går. Jeg har hatt noen blogger oppigjennom. Èn av dem, spesielt -ga jeg verdens fineste tittel. Bedringens vei. Jeg hadde den fantastiske innstillingen. Nytt bosted, nye muligheter. Ny hjelp rundt meg, nye muligheter. Like vel gikk det så inderlig galt. Jeg er fremdeles i live, og mye ble bedre i løpet av denne tiden. Jeg ble en modnere versjon av meg selv, om det kan sies slik. Så var det nå denne sykdommen, som ved siden av bedringens vei -dyrket seg til de største grader. Alt gikk ikke i bedringens vei. Jeg ga etter for spiseforstyrrelsen, til det fulle og hele. Jeg gjorde det meste av hva den sa. Jeg hadde samtidig enkelte ganger der jeg bestemte meg for å kjempe hundre prosent for å bli frisk. Spiste nok, i noen dager. Kanskje en uke. Så tok spiseforstyrrelsen fatt igjen. Kvelende tak. Jeg la meg langflat for den. Tankene og følelsene føltes så farlige.



Det er med en klump i magen jeg sitter å tenker gjennom denne tiden, veien til det gikk så galt som det det gjorde. Det er med en enda større klump i magen jeg kan si at jeg kjenner meg så forferdelig igjen nå, av hvordan ting var da, og hvordan ting er nå.

I behandling i går så skulle jeg skrive ned alle følgene av hva som ville skje om hun jeg hadde time med, hadde gått ned xx kilo. Jeg hadde lange lister. Bekreftet det hele med at dette var dømt til å gå galt, for hun. Så var det da å snu på det. Logikken min, fikk et helt nytt perspektiv. Det er lettende, det er skremmende. På en måte så vil jeg bare bli værende i min(spiseforstyrrelsens) egen sannhet. Sanne verden. På en annen måte så får jeg litt øynene opp. Herlighet. Dette er sykt, dette er feil, dette er farlig.

Et spesielt stikk i hjertet, var når en sang tilfeldigvis dukket opp på spillelista. En sang jeg hørte mye på da jeg tvangsgikk utallige kveldsturer, under et opphold på dps, i påvente av å få plass på en botreningspost, det stedet jeg nevnte over. Det som skulle bli det nye stedet og alt skulle gå i bedringens vei. De forsto ikke så mye av det, flere på dps´en. Og ei heller botreningsavdelingen, i starten. Jeg skulle ønske de forsto mer, hele tiden. Jeg skulle ønske jeg ble stoppet. For all del. Man er ene og alene ansvarlig for eget liv. -men hva om jeg hadde fått mer støtte ila disse månedene, i stedet for så stor grad av bare oppbevaring? Jeg bebreider ingen. Jeg synes bare ufattelig synd på den jenta. Jenten som var ute å løp i haggelbyger. Jenta som gikk til beina skalv, i tussmørket. Herregud, hvordan kan noen i det hele behandle seg selv sånn? Noen ganger blir man så syk at man ikke ser fornuften oppi det hele. Fornuften forsvinner liksom ettersom jo sykere man blir.

Ja, denne sangen som dukket opp. Jeg hørte på den i mens jeg forsøkte å samle energi til å dra ut, for å forbrenne kalorier, selv om energien var forduftet med mangelen på tilstrekkelig næring. Så kom sangen. Tvangsgåing da. Tvangsgåing nå. Tårene braste ut. Kommer jeg til å ha det sånn for alltid, kommer jeg aldri til å klare å ta kontroll over denne herrsens sykdommen?

Så må jeg forsøke å tenke. Forsøke å fokusere.



Tankene nå, og tankene nå, kan mye dras i paralell med hverandre. Jeg føler meg rådvill. Maktesløs.

Så må jeg like vel huske.

Da og nå, er på mange måter to helt forskjellige ting, enda mye av tankene føles som de samme, inkludert handlingene, eller trangen til handlingene. Det er faktisk store forskjeller mellom da og nå, selv om jeg enda ikke danser på en rosa sky. Jeg har vokst så mye på meg selv siden da. Jeg har så mange mer erfaringer, jeg har blitt så mye mer moden på alle disse årene med sykdom, enda jeg noen ganger har falt kraftig underveis. Ikke bare er det generelt mindre kaos og destruktive handlinger. Jeg har også gått igjennom en personlig fantastisk(!) utvikling. Jeg er blitt så mye sterkere.

Ikke minst.

Jeg har ikke like mange rundt meg nå som bagatelliserer vanskene jeg kjenner på, og ikke minst handlingene. Jeg er faktisk bare(!) omringet av folk som tar hver eneste ord og handling seriøst. Så må det også sies -jeg har hatt flere rundt meg tidligere også. Flere som har hjulpet og støttet meg til den største grad. Like vel så ble det ikke helt tilstrekkelig, og det var så mange rundt meg som klødde seg i hodet og lurte på hva de skulle gjøre, og om de i det helet tatt skulle gjøre noe? Nå er situasjonen helt annerledes. Jeg har vokst og blitt sterkere. Jeg har ordentlig tett oppfølging fra systemet. En oppfølging som viser at de tar meg på alvor. En oppfølging som tar meg på alvor. Jeg er omringet av mange dyktige folk. Flere dyktige fra helsesektoren. Og, det jeg alltid har vært begavet med -fantastiske venner, og en fantastisk familie. De heier alle så innmari på meg. Alle vil jeg skal få det bedre. Alle vil se meg komme helt frem til mål.


Til slutt.

Nå ser jeg sporene. Nå ser jeg sporene jeg da druknet i. Jeg er mer bevisst på hele situasjonen. Og selv om det er skummelt og vondt å være så bevisst på ting, så er det like vel en stor fordel i det. Det er et så mye større grunnlag for å ikke falle like dypt denne gangen, selv om jeg både tanke -og -handlingsmessig er på vei nedover. Jeg må huske. "På vei nedover" trenger ikke å måtte fortsette med "fortsatt på vei nedover" for så å bli avsluttet med "hun falt til bunns." Jeg kan ta et valg om å bruke all denne styrken jeg har opparbeidet meg gjennom alle disse årene. Jeg kan ta et valg om å benytte alle disse fantastiske folkene rundt meg til det fulle og hele. Historien min kan faktisk per dags dato være "hun falt" men like vel avslutte med "hun reiste seg igjen." Jeg kan faktisk ta et valg om egen fremtid. Det er jæklig tøft. Det koster meg så ufattelig mange tårer og energi. Det koster at jeg må bruke så mange ord. Det koster at jeg må jobbe konstant med tankene mine.

I går skrev jeg på oppfordring en liste. "Hvordan ønsker du at livet ditt skal være?" Jeg nevnte ting som å kunne spise kake på en hvilken som helst dag, fordi jeg hadde lyst på -eller det ble tilbudt på jobb. Jeg ønsker å kunne spise med hjelp av min egen sult -og metthetsfølelse, og ikke etter tall, kalorier. Listene strekte seg litt videre nedover.

Jeg vet jo innerst inne hva jeg vil. Så er det jo det da, den vanskeligste delen. Å sette alle tankene og handlingene inn i "jeg ønsker det virkelige livet" -modus. For, det er jo sånn det er. Det er jo sånn jeg ønsker at ting skal bli.

...

Det er nå jeg har et valg

Jeg skal ikke legge skjul på at sykdommen tar mye. Like vel så skal det også sies at den ikke har tatt alt. Enda.

Det er nå jeg har et valg. Lar jeg det gå enda lenger, så er det ikke sikkert at jeg har noe valg, nettopp fordi at da har spiseforstyrrelsen vokst seg enda større og sterkere. Tatt enda mer av meg. Jeg må gjenta for meg selv, gang på gang. Det er nå jeg har et valg.

Den får meg til å tenke at jeg ikke trenger annet i livet mitt -enn den. Den forteller meg at bare jeg står opp til dens forventninger og "behov" -så har jeg gjort det riktige, er på riktig vei. Mestrer noe. Er på vei til å kunne godta meg selv. Er på vei til å klare noe, skikkelig.

Slipper å forholde meg til alt rundt meg.

Den får meg til å tenke at jeg kan jo sette alt rundt meg på pause. Venner? Familie? Skole? Reise? Først må jeg høre på den en stund, stå opp til dens forventinger så kan jeg komme tilbake til dette.

Kanskje det er greit å kalle tyranni´en "den." For det er jo nettopp det den er. Det er en sykdom. Den sykdommen. Jeg mener, for å understreke -den og meg er to forskjellige ting. Det er viktig å skille. Kjempeviktig å skille.

Herlighet, jente. Du vet bedre enn som så. Det kom klart og tydelig frem i behandlingen i dag. "Herregud, dette høres jo helt sykt ut." Vi byttet nemlig litt rolle. Hun brukte ordene mine mot seg, slik jeg bruker ordene mine, mot meg. "Dette er galskap" -bekreftet jeg.

Jeg var på butikken med ei venninne her om dagen. Jeg fikk besøk av en venninne i dag. En annen venninne vil komme på besøk i morgen. På forhånd så tenker jeg at det ikke er noe vits, det gir ikke noe mening. Selvfølgelig er det ikke sånn, alltid. Men akkurat nå er det sånn. Like vel er det noe i meg som klarer å åpne opp for Ida-Michelle´en i meg. For en glede, sånn når vi først treffes. Jeg kan være i en annen verden, enn bare den vonde. Jeg kan bare få bare meg litt.

Så, nei. Jeg kan ikke bare sette alt på pause. Livet er verdt så utrolig mye mer enn dette hekkans rotet. Jeg er verdt så mye mer.

 

Ble forresten motivert etter behandlingstimen i dag.
...

Lettelse

  • Dato: 28.02.2017
  • Tid: 22:39
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 2

Nå, i kveld -så fikk jeg en større følelsen av lettelse, enn jeg har kjent på lenge. Vi pratet om alt. Jeg pratet om alt. Jeg pratet ikke om at jeg følte meg alene, direkte -men jeg fortalte det som lå til grunn for dette. Og, jeg visste ikke at det lå SÅ tungt over meg -men det gjorde det. I etterkant klarte jeg å ta igjen et tapt måltid for dagen, og jeg klarte å se tv alene i stua -og jeg la ansiktsmaske. Det var som om noe bare lettet fra skuldrene mine, og jeg følte meg så forstått. Da var det også lettere å kunne gjøre andre ting etterpå, også.

Det dumme var at jeg tråkket et par skritt tilbake tidligere på dagen.

Det gode er at jeg tør å tenke tanken på at det kanskje kan være ok å våkne opp til ny dag like vel i morgen.



...

  • Dato: 28.02.2017
  • Tid: 22:39
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 2

Alene

  • Dato: 28.02.2017
  • Tid: 11:48
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Jeg skal ikke kommer her og senke en svart tåke over internett. Like vel må jeg skrive, i det minste litt -for jeg føler meg så inderlig alene.

Jeg kan egentlig ikke snakke svart om et opplegg som per dags dato faktisk redder livet mitt. Men så har jeg også behov for å uttrykke at det varierer veldig det hvordan jeg opplever å bli møtt, og forstått. Kanskje bunner det bare i meg. Jeg vet ikke.

Spise på eget intiativ, kunne jeg jo også gjort hjemme -om jeg hadde villet/funnet motivasjon til det. Problemet er jo at jeg ikke vet om jeg vil verken hjemme, eller her. Eller finner motivasjon til det, her, der, nåFargelegging som avledning, kan jeg også gjøre hjemme -og jeg kan se serier, og jeg kan fargelegge. Jeg kan også gråte hjemme.

Kanskje kan det å spise nok, hjelpe stort på. En av utfordringene der, er at det vil ta tid for å i det hele tatt komme dit hen. Utfordringen der igjen, blir at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle tankene og følelsene underveis. -ei heller tankene når jeg eventuelt har kommet i mål med noe så enkelt som mengde med mat. Det blir ekstra vanskelig når jeg føler meg så alene om det.

Kanskje er jeg heller ikke alene, men jeg føler meg alene, og det skal være lov å sette ord på.



Ambivalensen forsvinner mer og mer ettersom at tallene synker. Like vel så skal man ikke si at jeg ikke kjemper. Har feks tatt kontakt med hun ene lederen fra gruppen nå, til tross for at vi har avtale i morgen. Jeg tok kontakt, nettopp fordi jeg trenger litt ekstra hjelp og støtte -her og nå. Nå.

Jeg har også skrevet en liste -på eget initiativ vel å merke, som jeg skal ta med meg under måltidene. Jeg merker jo det at når jeg sitter å spiser, spesielt alene -så er det de samme tankene som går igjen, og igjen. Du er så feit. Du må gå ned i vekt for å kunne bli frisk. Mestring er å gå ned i vekt. Jeg har utfordret dette på en liste. For jeg vet jo at jeg ikke kommer meg noen vei om jeg skal sitte å kvele meg selv med vonde ord under måltidene. Jeg føler ikke helt nærhet til disse utfordringene til de automatiske, negative tankene. Men det kommer vel -kan det lønne seg å tro på.

Jeg kjemper fortsatt. Og ikke misforstå. Jeg er veldig takknemlig for dette tilbudet. Jeg klarer meg mye bedre her enn hva jeg hadde gjort hjemme, alene. Samtidig så vet jeg at disse sporene ikke fungerer i lengden.

...

  • Dato: 28.02.2017
  • Tid: 11:48
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Hva vil jeg sitte som 93-åring å se tilbake på?

Ganske så klisjé. Ganske så aktuelt like vel.

Hvor vil du være, om fem år? Hva ønsker du å sitte å se tilbake på av livet, og det du har opplevd, om ti år? Hvilket liv ønsker du å være stolt av, i det du flytter inn på en sykehjem i en alder av 93 år?

Å se tilbake på en tid der du raste rekord-mange kilo ned, på rekord-kort-tid. Fantastisk -eller hva?! Å sitte å se tilbake på alle matvarene du ikke spiste, fordi det ikke var "sunt" nok, og føltes for skummelt. Fantastisk -sant?! Å se tilbake på mange års mønster av helvete, fordi du ga opp -fordi du var inne i ditt over 8 år med en forferdelig sykdom, og var lei av å kjempe. Fantastisk -sant?!

Ønsker jeg seriøst å se tilbake på flere år med sykdom, og se tilbake på årene jeg egentlig kunne kjempet meg ovenpå igjen -der jeg ikke kom meg så langt, for jeg ga opp på veien? Er det egentlig det jeg ønsker? Ønsker jeg å sette livet mitt på spill, fordi jeg synes tankene og følelsene er så ubehagelige? Ønsker jeg den tiden jeg faktisk lever -la mat, kropp og vekt styre det meste av livet mitt?

Er det verdt å ofre: skole, fuglen min -Syrin, venner, familie, fotografering, reising, matlaging, gåturer, en eventuelt hund, trening, sosiale sammenkomster med mat, shopping, vinkvelder, skigåing -et liv av god kvalitet..

..til fordel for sult?

For det er sånn det blir, om jeg gir etter. Det nytter ikke noe pose i sekk der i gården. Kroppen sier stopp. Kroppen orker ikke mer. Til og med kroppen forteller deg at det du holder på med er galt, feil, sykt, uhørt og rett og slett -forferdelig gjort mot den!

Jeg prata med ei hyggelig dame i går. "Følelsene dine er rett og slett ikke til å stole på." Kanskje må jeg jobbe med å ha dette som et utgangspunkt. Jeg jobbe med dette som et utgangspunkt. Det sies at man ikke skal bruke uttrykk som "må" -men jeg bruker det like vel om situasjoner der jeg MÅ, for å komme meg videre.

Hvorfor skal jeg ha over 8 nye år med sykdom, fordi jeg nekter å utfordre tankene og følelsene mine? Hvorfor skal jeg ha over 8 nye år med sykdom, fordi jeg nekter å trø ut av gamle mønster?



Kjære meg selv

nærmer det seg ikke slutten av disse årene der hodet har vært inne i så vonde mønster? Du har kjempet for å tilfredsstille de automatiske tankene og følelsene lenge nå, og det har ikke gjort deg frisk, bare enda sykere. Er det ikke på tide å virkelig benytte hjelpen du har rundt deg -til det fulle og det hele? Er det ikke verdt å gi det ordentlige frisk-livet en sjans, før du eventuelt legger deg langflat igjen?

Og, ikke minst:

er du ikke ferdig med å til stadighet gå å fortelle deg selv at du er feit, stygg, ekkel og mislykket?

For:

akkurat nå er en perfekt anledning til å endre spor

for godt.

...

Opp(og ned)

Jeg vet ikke hvor psykologisk riktig og oppbyggende disse ordene er, men de ligger like vel å kverner i hodet mitt -oppbyggende, eller ei. Så, her kommer de: Jeg skulle egentlig vært på andre kanten av landet nå -med ei venninne.

Jeg skulle egentlig vært på kafé, å spist bolle. -med ei venninne.

Jeg skulle egentlig ha spist vegetarburger, servert av en eller annen sjappe, eller restaurant. -med ei venninne.

Kanskje jeg ikke skal bruke ordene "skulle" -men nå gjorde jeg nå en gang det. Jeg skal vurdere å bruke andre ord neste gang.



Jeg utsetter -hele tiden. "Skal vi gjøre det nå?" - "Nei, vent til jeg blir innlagt, da er jeg under tryggere omgivelser." - "Skal vi gjøre det nå?" - "Nei, vent til jeg er utskrevet, da er jeg sikkert tryggere på det."

Jeg spiste jo noen måltider her og der, før jeg kom hit. Hovedmotivasjonen min, var jo trening. Nå har jeg ikke energi til å trene. Kroppen gikk kanskje på en liten minismell. Jeg vet ikke. Det var også en lettelse å ha i bakhodet at; om et måltid ble ekstra vanskelig, så kunne jeg bare kompensere for det -både på den ene eller andre måten. Helst i pose og sekk. Nå er jo liksom ikke det et alternativ. Jeg er jo her for å få hjelp og støtte, og hjelp og støtte til selvhjelp. Og, som hun ene lederen fra gruppebehandlingen sier: det er bedre at du er der for behandling, enn at du kommer inn for brannslukking. Jeg kjempet sånn for det. Jeg kjemper fremdeles for det.

Hvorfor fryser kroppen til, for en så liten ting som komme opp til kantina for å hente meg matvare x til kostlista, bare fordi det er flere fremmede folk der? Hallo, ingen bryr seg om hva jeg forsyner meg med like vel. Alle fokuserer på sitt eget. Folk fokuserer på hva hodet deres vil ha, hva kroppene deres trenger. Folk vil nesten ikke ense meg en gang. Hvert fall ikke rekke å gjøre seg noen tanker over hvorvidt jeg er feit eller ikke.

Jeg kjemper for at jeg skal kunne reise rundt omkring, igjen. Jeg kjemper for å ikke frykte mat og ulike matvarer, igjen. Jeg kjemper for en sterkere kropp. Jeg kjemper for venner og familie. Jeg kjemper for en bedre selvfølelse. Jeg kjemper for en mer stabil hverdag. Jeg kjemper for påskeferien. Jeg kjemper for sommeren. Jeg kjemper for neste jul. -og all den tiden i mellom. Jeg kjemper for friheten.

Også, hallo, litt sånn ekstra positivt drypp i dagene:

"Hver gang du gjennomfører, og takler tankene og følelsene etterpå -er suksess(!) -husk på det. Dét er viktig å fokusere på!"

Jeg jobber hele tiden med å forsøke å krabbe meg fremover mot lyset i enden av tunellen. Det går jo opp og ned, noe som ikke er annet enn å forvente. Husk like vel -det går opp(og ned.) Tror vi må sette to streker under opp.

Det var (nesten) alt jeg hadde på hjertet for i dag.

...

Et speilvendt rom

  • Dato: 24.02.2017
  • Tid: 15:28
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Så, hvordan går det -sånn egentlig?

Herregud, dette funker ikke, jeg drar igjen. Herregud, hva har du sagt ja til? Er du dum -dette burde ikke være et problem? Du er helt teit som gjør noe så enkelt til et problem(!!)

Jeg var på nippet til å pakke sakene mine å dra igjen, sånn type under en time etter at jeg hadde ankommet DPS. Min første motivasjon for å bli -i det minste litt til, var at ryggen min trengte hvile etter å ha drasset på alt for mange kilo, litt for langt. Rart det der -hvordan en planlagt tid på to uker, kan kreve så mange kilo med bagasje. Det var ikke så mye snakk om å bare puste der i gården. Mer panikk enn pust. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg hadde av en eller annen grunn sett for meg at jeg skulle komme på den samme avdelingen jeg brukte en ukes tid på, for sånn tre uker siden. Det var ikke det at jeg forventet det, mer at det var det jeg trodde, og hadde sett for meg. På toppen av det hele så var rommet speilvendt, på en annen avdeling, med nytt personale. Jeg kjente frykten grep inn.

Tenk -om de ikke liker meg. Tenk -om de dømmer ut i fra hvordan jeg ser ut. Tenk om de synes jeg er teit som ikke bare spiser -normalt. Synes jeg er tåpelig som ikke synes det er enkelt -å ha mat i magen. Synes jeg er for feit -til å spise. Ikke går uten oppmuntring -å forsyner meg av måltidene. Synes jeg gjør meg til -med å spise "spesialmat."

Kanskje dømmer jeg meg selv. Kanskje det også er lett for meg å anta at andre også dømmer.

Men jeg synes rett og slett det er forferdelig. Jeg synes det er forferdelig å ikke ha et ok forhold til mat. Jeg synes det er så forferdelig hvordan maten er utfordrende, og i perioder igjen; enda mer utfordrende.

Og..

hvorfor har jeg de tankene, når kroppen ikke er syk i vekt? Kanskje var det lettere å forstå seg på tankene når kroppen var skral. Man blir jo tross alt koko av å være undervektig og underernært over tid.

Jeg må gå langt inn i meg selv for å i det hele få litt forståelse for egen situasjon.

Kanskje jeg ikke skal fundere så masse over hvorfor hodet er koko, heller. Like vel så kan det være greit å bare gjøre en kort oppsummering, så kan jeg etterpå legge det på hylla. Kort oppsummert:

hodet blir koko av å gå lenger tid på for lite mat. Hodet kan bli koko hos flere som har en stor vektnedgang. "Stor" er jo et flytende begrep. Om jeg vil kalle min egen vektnedgang stor, er et annet kapittel. -men jeg kan matte liksom. Eller, i det minste, litt. Men, det som var poenget. Selv den friskeste kan få litt forvrengt syn på sin egen kropp av vektnedgang, for hodet henger ikke helt med. Selv den friskeste kan bli "ruset" på vektnedgang, og ønske mer av nettopp denne rusen, selv når man har nådd målet man satte seg som et utgangspunkt. Da sier det vel egentlig seg selv at mennesker med en økt sårbarhet for nettopp dette, har enda større sannsynlighet for å bli koko. Jeg sier koko fordi det er greiere å prate litt sånn om det i blant, enn å bare bruke betegnelser som; sykt.

Jeg synes ikke jeg kan få skjult kroppen min nok -selv ikke i store kjoler og store gensere. Jeg tenker hele tiden på hvordan jeg sitter, og føler meg ubekvem med å sitte et sted der andre kan se meg. Jeg liker ikke tanken om at andre mest sannsynlig synes jeg er forferdelig stygg, og alt for feit. Så, om jeg skal bruke det til refleksjon da. Det er ikke sånn det skal være. Jeg blir mer bevisst på ting nå. Jeg blir mer bevisst på ting jeg ikke har tenkt over når ting går på automatikk hjemme. Å gå tusen runder med seg selv -for å kanskje gjennomføre måltidene? Å ha et stort behov for å skjule kroppen? Det har liksom bare blitt sånn. Nå ser jeg at det kanskje ikke er helt sånn det skal være. Jeg har jo gjort meg noen mistanker før jeg kom hit, men nå blir jeg enda mer bevisst på det. Andre går å forsyner seg med mat fordi de er sultne, selv uten at maten er veid opp -og de ikke vet kaloriene i den(!) Andre forsyner seg med twist -fordi de har lyst på, hallo, hallo? Så innser jeg -det er livet, sånn vil jeg har det. Jeg ser plutselig, av en eller annen grunn -opp til alle disse menneskene som forsyner seg med denne uplanlagte maten -i fornuftige mengder.

Så har jeg brukt ord, også. Jeg er på min første(hele) dag her. Det er ingen som har ledd av hvor stor jeg er føler meg, enda. Også har jeg gått inn i meg selv. Jeg kan ikke bare anta at folk synes jeg er stor. Jeg kan ikke bare anta at folk synes det er teit at jeg har en normal kropp og tilogmed litt mye å gå på, og har disse vanskene med å forholde meg til nettopp dette temaet, til tross for den normale -litt for store- kroppen. Om jeg skal komme meg videre, så nytter det ikke å la all "tankelesingen" ta totalt over. Jeg vet faktisk ikke om andre synes jeg er feit. Jeg vet ikke om andre synes jeg er stygg. Jeg vet ikke om andre bagatelliserer vanskene jeg har. Det er bare mitt eget hode som lager disse forestillingene. Ingen har jo sagt noe eller gjort noe -som skulle tilsvart at de skulle tenkt dette, nå, her.

Jeg har hilst på min første kontakt her. Det første jeg tenkte var at fader, hun liker meg ikke, nå reiser jeg. Men så fikk jeg pustet litt da. Og pratet litt med vedkommende. Og pratet enda mer. Kanskje hun ikke misliker meg så sterkt like vel?

Og, etter å ha fått pustet litt til, og latt ting synke litt inn -så kommer et konkret eksempel på hvor langt jeg egentlig har kommet meg. Etter å ha jobbet litt med tanken om at vedkommende ikke liker meg, og jeg fikk slukket litt brann der -så finner jeg frem det jeg har vokst på, og legger til sides de automatiske tankene.

Jeg skal ikke bruke min tid og energi på å forsøke å tolke om noen liker meg eller ikke. Og, i en sånn situasjon som dette -så handler det mer om hvem man føler man finner tonen med, og ikke minst; hvem man føler at man får til et bra samarbeid i sammen med(!) Og ikke minst -sånt kan man ikke avgjøre ila de første tre minuttene man prater med noen.

I noe senere tid, så viste det seg der i mot at jeg har opplevd å få støtte fra vedkommende, og vi har ledd.

Hva jeg har å lære av dette? Jobb enda mer med å la de automatiske -negative- tankene -å bare la de være, uten at jeg skal stresse så fælt med dem. Det er ikke krise å ha negative tanker. Tanker og følelser er ikke farlige. Bare godta tankene og følelsene liksom. Eller: utfordre tankene. Og ikke minst: ha litt is i magen. Huske å puste.

Og i de store og hele, som tatoveringen på armen min sier: Breathe and trust that you can survive this too.

Sånn går det.
...

  • Dato: 24.02.2017
  • Tid: 15:28
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Alle disse følelsene

"Men det var jo dette du ville?" Selvfølelig er det det jeg vil -selvfølgelig! For hvem er det vel som ønsker å fortsette å gå på tur med en stein i skoen, ligge på en glovarm strand uten kald drikke eller stå å se seg i speilet opp til flere ganger til dagen og si: fy fader, du er stygg -du kan ikke leve som dette(?) Er det virkelig noen som ønsker det?

Jeg har liksom gått nok år med stein i skoen nå. Som jeg sa til psykologen min i dag. "Herregud, jeg er så jækla lei. Jeg orker ikke dette mer."

For, hvem vil ha det slik?

Og om man kan få hjelp til å få det bedre, så tar man vel i mot all den hjelpen man kan få. Eller?

Selvfølgelig vil jeg ha all den hjelpen og støtten jeg kan få. Selvfølgelig vil jeg bli frisk. Like vel så ligger det ikke bare et "ja, gjerne" -bak det å takke ja til mer hjelp.

Redsel, mislykkethetsfølelse, sinne, frustrasjon, motløshet, oppgitthet, sliten, rådvill, tristhet, usikkerhet, ambivalens, fortvilelse.

Det er så mye som ligger bak det å ta valgene om å gå på friskveien. Ikke nødvendigvis fordi det ligger et så himla stort spørsmål om jeg vil bli frisk, om jeg er klar for det -for det er jeg, og det har jeg vært lenge. Jeg har liksom aldri vært en av de som egentlig har trengt spiseforstyrrelsen for å overleve. Det er ikke den som har holdt meg i live. Like vel har det blitt et rot. Spiseforstyrrelsen har liksom satt livet mitt mer på spill enn det den har gjort nytte for seg, for å si det sånn.



Så kommer tusenkronersspøsmålet. Hvorfor er det da så vanskelig å gi slipp? Jo, nettopp fordi at det å begi seg ut på sånne store ting, skaper alle de følelsene som er nevnt ovenfor.

I behandlingen så har vi veldig stort fokus på at følelser ikke er farlige. Jeg sitter jo så dypt i det akkurat nå, at jeg protesterer. "Det kan faktisk bli så stor påkjenning på hjertet at det kan stoppe." Jeg sier det litt i sinne. Litt i fortvilelse. Men så ler jeg litt også. Samtidig som jeg mener det, litt -for følelser kan gjøre veldig vondt, og føles farlige. Jeg har brukket begge beina, inkludert knust den ene hælen(tidligere.) Jeg kan faktisk ikke si at dette gjorde stort vondere enn det det gjør å stå i de største sammenbruddene som er matrelatert. Det føltes -og føles som en like bunnløs smerte begge deler. Jeg skrek og gråt i de værste smerteanfallene med skadede bein. Jeg gjør akkurat det samme når tanker og følelser rundt mat, kropp og vekt skyter inn.

Jeg frykter ikke å ikke lenger ha en spiseforstyrrelse i livet mitt. Jeg trenger den jo enkelt og greit ikke. Men det jeg frykter er å si nei til dramatisk vektnedgang, spise yoghurt med sukker, spise nok mat, aldri mer gå hele dager uten mat -eller uker, for den saks skyld. Og hvordan skal jeg vite om akkurat den spinningtimen er syk eller frisk?

Å starte i behandling for personlighetsforstyrrelse, var veldig skummelt i starten -men det var ikke sånn at jeg trodde jeg kom til å begynne å "savne" bakdelene med den, eller savne å falle tilbake på den. Det er jo et helvete av en sykdom, det også. Den store kontrasten, er at jeg ser så mange fler "fordeler" med å opprettholde de spiseforstyrrede handlingene i livet mitt, nettopp fordi jeg ofte bagatelliserer dem og tenker at handlingene og tankene ikke er syke. Og jeg kunne godtatt å leve med disse handlingene -men utfordringen blir tankene og følelsene som kommer til følge av syke handlinger. Og kanskje kunne jeg ikke levd livet med handlingene heller, nettopp fordi de før eller siden hadde tatt livet av meg.

"Det som er så skummelt nå -er at jeg forplikter meg liksom til noe under innleggelsen, og ikke minst; tiden etterpå. Det er liksom ikke vits å trappe opp til et friskt matinntak på to uker, før så å bli utskrevet -og sulte meg halvt i hjel. Det er heller ikke vits å begynne å spise litt mindre igjen, så enda litt mindre igjen, og enda litt mindre -for da er jeg liksom like langt, og hodet er like koko, igjen."

Det jeg også har sagt. (Haha, jeg er litt klok av og til ser dere.)

"Nå har jeg jo absolutt alle forutsetningene til å få dette til. Jeg har så god hjelp og støtte rundt meg som jeg bare kan drømme om. Jeg har lært meg så mange nye verktøy, og jeg klarer å ta dem i bruk. Jeg har vokst så mye på meg selv. Jeg er dessuten så lei av disse vonde sporene nå som jeg bare kan bli."

Så blir det da -å jobbe med seg selv. Sette en stopper for tankene: hvis jeg bare blir tynn, så vil det være enklere å bli frisk. Jeg har jo prøvd å være "tynn" -sykelig tynn før. Det var jo ikke egentlig så jækla enkelt å bli frisk da heller. Da var jeg jo døssyk liksom.

Det ligger så mye mer bak "tusen takk for tilbudet" -enn bare hva de ordene sier. Det ligger så mye mer bak det å ta i mot et sånn tilbud. Men så er det det. Jo mer det ligger bak det, jo mer betyr det vel det at ja er det svaret som vil lønne seg på sikt.

"Ja, jeg komme i morgen -klokken ti."

Jeg kommer i morgen klokken ti.

...

Sammenbrudd

Sist jeg gråt så mye, kan jeg ikke huske. Eller, jo. Jeg gråter så mye etter å ha fått hørt om nye dødsfall. Det er litt dumt at jeg har erfart dette så mange ganger at jeg vet hvor mange tårer jeg gråter, og hvor dypt gråten sitter etter sånne nyheter. Sånn er det nå en gang. Men, det var ikke dette som var poenget, sånn egentlig.

Så mange tårer. Dype hulk. Fikk nemlig en telefon. En telefon jeg har ventet på et par uker nå.

"Endelig har vi fått ledig plass til deg. Du kan komme til innkomst på torsdag klokken 13.00"

Så, uendelig, mange, tårer.

Det er dette jeg har ventet på, det er dette som har motivert meg til å spise, det er dette som har motivert meg for å ikke gjøre nye forsøk på å ende mitt eget liv. Det har liksom blitt et holdepunkt. For jeg har visst at dette vil være det riktige. At dette kan hjelpe meg stort på den o store friskveien. "Jeg vil bruke innleggelsen på å lære meg å spise friskt igjen, ikke på å lære meg å spise et eple til middag."

Men så kom tankene, sammen med sammenbruddet. Eller, tankene som førte til sammenbruddet.



"Jeg er jo ikke så syk, det kunne vært verre." - "Jeg har vært sykere." - "Det finnes mange som er sykere." - "Jeg gjør jo mange friske valg i hverdagen."

Men så må jeg kanskje tenke på:

Alle sammenbruddene jeg får i hverdagen -på grunn av mat. Et aldri så lite tilbakefall med selvskading -på grunn av mat. At jeg skjelver som et aspeløv under mange av måltidene -på grunna av mat. Og, er det vanlig å måtte veie alt man spiser? Skal en av de eneste motivasjonene for mat, være trening?

Er det virkelig sånn det skal være? Er det ok å ha en sånn hverdag?

Og alle timene i døgnet som går med på bekymringer rundt mat. Er det liksom sånn det skal være?

Jeg får dette to-ukers-oppholdet, fordi noen mener jeg trenger det, noen tror på at det kan være nytte for meg, noen tror de kan hjelpe meg, noen ønsker å hjelpe meg. Så, er min oppgave å tenke -og å si til meg selv: jeg fortjener denne hjelpen. Jeg kan få nytte av denne hjelpen. Dette kan virkelig hjelpe meg på veien fremover.

Tårene er tørket. Samme hvor mange sammenbrudd som måtte komme innen torsdag, så skal jeg møte opp på torsdag klokken et, punktum. Samme hvor mange sammenbrudd som måtte ventet meg på de to kommende ukene, så skal jeg stå i det.

Jeg tar et valg om å ta i mot all den hjelpen jeg kan få. Jeg velger livet.

Selv om

det krever så sinnsykt, ufattelig mye.

For

jeg vil til syvende og sist

bli frisk

være fri

leve livet

helt.

...

Dagene

  • Dato: 19.02.2017
  • Tid: 11:20
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Tiden går. Det er merkelig det der. Tiden går, selv når det på flere måter føles som at den står helt i ro.

Dagene mine. Vel, hva skal jeg si?

Først på lista kommer trening, noe som egentlig er nøkkelen til det som kommer ant på lista. Selvfølgelig, mat. Mat får meg til å gråte. Mat får meg til å tro at jeg hater meg selv. Like vel så spiser jeg. Mest fordi jeg vil trene, og jeg aller helst vil holde meg på to bein på treningssenteret. Jeg er liksom ferdig med det motsatte. Det høres veldig uten mening ut for mange. Like vel så skal jeg si at det gir utrolig mye mening for meg. Før klarte jeg selv ærlig talt ikke å forstå meg på de som trente styrketrening flere ganger i uken, og trivdes med det. Jeg har også selv vært gjennom mange år med overtrening og tvangstrening, men styrketrening har jeg såvidt touchet borti. Man blir jo ikke engang svett av styrketrening. I det siste så har jeg definitivt gjort meg en helt annen erfaring. Nå skal det også sies at gleden er kjempestor når svetten pipler, og jeg nettop har løftet tyngre enn hva jeg har klart før.

Nok om trening. Dette er ikke en treningsblogg. Like vel så passer det litt inn da, for dette er en sånn-er-det-å-være-i-hodet-til-Ida-Michelle-blogg.

Uansett.

Så kommer fortsettelsen av lista.

Behandling.

Venner.

Jeg er ordløs over støtten og hjelpen jeg får fra behandlingsapperatet nå. Jeg får hjelp og støtte til å utfordre egne tanker. Jeg blir tatt på egne ord. Jeg får hjelp og støtte til å få et mer realistisk syn på hva som er "rett og galt" eller kall det "friskt og sykt" -ja, hvert fall, dere skjønner. Jeg har så mange ganger ila uken der jeg bare har lyst til å legge meg langflat for alt som heter sykdom, for det er så utrolig vanskelig å stå i til tider, i disse tider. Men så møter jeg opp til behandling og "våkner litt opp igjen." Blir minnet på hva som er livet og hva jeg kjemper for. Jeg er veldig delt i forhold til det. På en måte så hadde det vært en så lettvint løsning, det å bare isolere seg fra omverden, stenge meg inne i egen leilighet -og stenge ute alt som har med mat og grunner til å velge livet å gjøre. Heldigvis har jeg den støtten rundt meg nå som gjør at jeg klarer å holde meg over det mest kritiske nivået, og ikke gjør dumme ting som å isolere meg fra omverden, eller skippe alt som har med mat å gjøre. Det er jeg veldig takknemlig for. Som jeg selv sa "uten dere så hadde jeg sultet meg i hel for lengst."

Også venner da. Jeg er så utrolig glad i dem alle. Noen ganger skjærer det litt i hjertet når det kommer opp sånne "minner" på Facebook, om hendelser som fant sted for akkurat et år siden -eller tre år siden. Det er et veldig sårt tema. Før hadde jeg så mange venner at jeg hadde prioriteringsproblemer til den største grad. Jeg klarte ikke engang holde kontakten med alle "vennene" mine. Like vel så er situasjonen jeg står i nå, gull -for jeg vet at selv om jeg ikke lenger har mer venner enn jeg klarer å telle, så er de som står rundt meg nå -de ekte vennene mine, og venner jeg vet vil stå ved min side, samme hva. Jeg ville ikke byttet min nåværende kjære vennekrets med verken 20 eller 30 andre venner. Jeg har venner som jeg er så heldig å få oppleve mye glede sammen med, og vi støtter alle hverandre, samme hva. Dette er jeg så utrolig takknemlig for.

Det er vel egentlig litt sånn dagene går.

Jo, og litt skole innimellom.

Ellers så er jeg ikke så god på det med å holde kontakt med familien om dagene. Jeg tror jeg prøver å overse at det finnes noe som heter vestlandet i det hele tatt. Ikke fordi jeg ikke elsker familien min over alt, men mer fordi jeg blir litt stresset av ulike årsaker. Også fordi jeg prøver å fortrenge at det nærmer seg vår, og jeg må med det ta beslutninger om hva jeg skal gjøre med livet. Jeg klarer ikke å se for meg meg et annet sted enn Trondheim i tiden fremover. Det eneste er at jeg nettopp har bestilt togbillett til jeg og familien skal til Hamar i påskeferien. + jeg skal i konfirmasjon i mai måned. Ellers så trives jeg vel egentlig bare med det å være her og nå, på mange måter, tror jeg. Jeg tar ikke min nåværende økonomi forgitt, og ei heller det perfekte bosted. Det stresser meg litt det at ting vil endre seg, og jeg selv ikke har helt kontroll over, og kan bestemme hvordan ting skal bli fremover med det. Jeg er sjef i eget liv, men jeg har ikke et evig pengetre. Jeg er sjef i eget liv, men jeg har ikke en flyttebil som kan flytte tingene mine fra a til å når jeg måtte trenge det. 

Ellers så er ting egentlig greit i forhold til situasjonen. Jeg fargelegger mye, og ser mye på serier.

Det skal orde seg, uansett.
...

  • Dato: 19.02.2017
  • Tid: 11:20
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Mer meg

Det som er så fint

med sånn ting er nå,

er at energien begynner å komme tilbake.

Det er liksom sånn

at når jeg har det bra,

så har jeg det veldig bra,

med energi.

Jeg er liksom mer meg.


Jeg har fremdeles noe av det tunge og vonde hengende over meg. Men, når jeg først har det bra, slik som når jeg snakker med gode folk, så har jeg begynt å danse ballet på rosene igjen, eller kall det zumba, sånn bokstavelig talt.

Energien har jeg et veldig delt forhold til. Energien betyr på en måte at jeg følger mer av fornuften. Det er jo på en måte kjempebra. Like vel så er det sånn at ufornuften vil gjøre masse teite ting, nettopp fordi det stritter sånn i mot innvendig. Det er jo fantastisk å kunne danse på rosene igjen -med virkelig stil! Samtidig så betyr det at jeg bryter regler og beveger meg litt utenfor trygge spor. Det er så skummelt, at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal håndtere alle disse tankene og følelsene. Like vel så er det i det minste noe jeg gjør bra -jeg er jo tross alt fortsatt her, og jeg står i de vanskelige situasjonene.

Jeg gjør lite dumme ting -men det jeg gjør, har gjort -river meg helt i stykker. Jeg er så innmari skuffet over meg selv. Det jeg like vel nå jeg må huske, er at jeg kan velge å bryte ut av den onde spiralen. Jeg kan faktisk velge livet, og velge bort dumme -uhensiktsmessige- handlinger.

Det går veldig fint når jeg har folk rundt meg. Eller, det går ikke veldig fint, eller, på en måte. Det går fint når jeg klarer å legge det som er utfordrende litt til sides. Det er bare det at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal møte dem. Altså, jeg mener tankene. På en annen måte så har jeg lært mye i behandling. Jeg vet hvordan jeg skal utfordre de automatiske, negative tankene. Så er det sånn -jeg kan si de fornuftige ordene høyt, men jeg føler meg ikke helt nært dem. Jeg er liksom så distansert. Det er som om jeg ikke tror på ordene, ikke stoler på dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne sett meg selv i speilet og tenkt at den jenta jeg så, faktisk var ok.

Det kommer vel en dag.

Det komme en dag.
...

Jeg faller og reiser meg igjen

  • Dato: 12.02.2017
  • Tid: 01:03
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Det har skjedd to ting denne helga, til nå. Neida, ikke helt sånn, men nesten. Altså. Jeg har falt. Og jeg har reist meg igjen.

Det er ikke sånn at jeg nå står på toppen av pallen, og at jeg etter jeg har reist meg igjen, har stått der siden. Det har seg nemlig sånn at slik ting er nå, så faller jeg og reiser meg flere ganger i døgnet. Noen fall er litt dypere enn andre. Men når det skal sies, så er også noen danser på roser også enda mer fantastisk enn andre danser. Jeg svinger veldig mellom å være helt på topp og helt på bunn. Svinger mellom å falle og å danse. Om jeg skal fokusere på det positive, så er det at det er fantastisk når jeg er på topp, og danser. Jeg er heldig som får oppleve det -også.

I dag har jeg danset tre ganger, minst. Jeg har ledd, følt energi, følt glede. Egentlig vært veldig teit som jeg pleier å være når jeg har det bra. Det er bra, for det er sånn jeg trives, og det er derfor vennene mine liker å være med meg. Jeg er egentlig et veldig useriøst menneske, selv om jeg kan være ganske så seriøs også. Ta i dag som et eksempel. Jeg har ledd meg til tårer, men jeg har også hatt dype samtaler, både med den ene og den andre.

"Når jeg var i behandling på fredag, så ble jeg spurt hvilke planer jeg hadde for helgen. Jeg så med et for meg mandelaboka, og tenkte: fargelegging. Fargelegging og musikk. Toppers. For det første så tenkte jeg at det var alt som skulle til for at jeg skulle ha det ok. For det andre så tenkte jeg at vennene mine sikkert hadde noe mye bedre å bruke tiden på enn meg."

Nå når jeg har vært med tre av mine beste venner fordelt utover på én og samme dag, så innser jeg at vennene mine og alt det fine vi har sammen, gir meg noe mer enn å bare sitte å fargelegge, og å høre på musikk. Man skal ikke undervurdere fargelegging altså, men man skal hvert fall ikke undervurdere venner!

Hva er det egentlig jeg har å si til meg selv her? Det er verdt å spise for å få energi, for med energi kan jeg være med alle de som bidrar til en så mye bedre hverdag for meg. Med energi så legger jeg til rette for at jeg skal kunne gjøre ting som gir meg glede og påfyll av positiv energi.

Nå begynner det å ryddes i planene for neste uke. Jeg har veldig blandede følelser i forhold til alt fremover. Jeg har det så bra når jeg har det bra, men ting er veldig vondt når jeg har det vanskelig. Jeg blir mye mer emosjonelt ustabil når maten går som den går. Maten går opp og ned, det samme gjør det emosjonelle. Men, nå skal det også sies at jeg har spist en del med venner/kjente den siste tiden, og da går maten i det minste litt bedre, selv om det er utfordrende i etterkant. Det er mye vanskeligere å spise med meg selv enn å spise sammen med noen.

En liten del av meg vil si nei til den kommende innleggelsen. Den vil mest sannsynlig finne sted ila denne uken, eller neste uke. Det er ikke det at jeg ikke vil ha ekstra støtte på friskveien, det er mer det at jeg på mange måter ikke tror jeg kan bli frisk før det har blitt enda litt mindre av meg. Jeg er veldig delt. Det positive er vel egentlig at jeg er delt, og ikke bare kjører i et og samme spor, av det vonde.

I behandlingen på fredag, ble vi også enige om et mantra jeg skulle ta med meg gjennom helgen. Jeg har ikke gjentatt det for meg så ofte som planlagt, men jeg har tatt det frem hvert fall når ting har toppet seg som mest. Jeg synes jeg skal ha skrøyt for det.

"De gangene jeg har vært mest fornøyd med meg selv, er når jeg har vært stabil i vekt over tid."

Når sant skal sies, så har ikke dét skjedd så altfor lenge ila 8 år med spiseforstyrrelser. Men, jo lenger jeg har vært stabil i vekt, jo mer har jeg klart å godta kroppen min. Det er ikke det at jeg har vært kjempeglad i den og hvordan den ser ut, men det har vært mer type: jeg ser ut som jeg ser ut, og det er ok. Det viktigste er at kroppen min er sunn og frisk sånn at den er i stand til å leve det livet jeg ønsker å leve. Like vel så er det noe som skurrer litt her. Hvis jeg nesten har klart å godta kroppen min, hvorfor har jeg da falt igjen? Muligens fordi jeg har års lange spor som ikke er bare-bare å bryte ut av. Og jeg må prøve og feile underveis. Det er vel en del av sånne litt større prosesser, samme hva det måtte gjelde. Og, det er jo en del av det å være menneske også. Man prøver, og man feiler.

Jeg faller litt ekstra om dagene, men jeg reiser meg også. Det viktigste er vel at jeg fortsetter å reise meg, og ikke legger meg ned for å gi opp for godt.

Det skal gå bra, dette óg.

Jeg må bare stole på folkene rundt meg, og den aldri så lille delen som finnes av fornuft.
...

  • Dato: 12.02.2017
  • Tid: 01:03
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 2

Rolig, men ikke

Heihei, igjen, verden.

Noen ganger har jeg ikke stort å si, men like vel synes jeg det er greit å skrive noen ord -sånn bare for å minne meg selv på at jeg fortsatt er i live. Neida, joda. Jeg sitter med en uvirkelighetsfølelse som skremmer meg litt. Kanskje må jeg gjøre aktive ting for å få dempet det litt.

Jeg skal si dere at dagene flyter ikke bare avgårde i ren destruktivitet. Jeg kjemper så innihampen mye. Jeg gjør ting, hele tiden. Fargelegging er egentlig overskriften for den siste uka mi. Utenom det så har jeg truffet godtfolk, trent -og ellers hatt én shoot. Ting går litt rolig for seg, men det er ikke så rolig som det høres ut som. Ting er nemlig litt, veldig, kaotisk innvendig. Eller, det stormer, som jeg har beskrevet. Ja, når jeg nevnte trening. Jeg har funnet ut at det ikke trenger å handle om tall og kjøre kroppen sin til døde(nesten bokstavlig.) Alt trenger ikke handle om kalorier og kondisjon. Man kommer faktisk ganske langt med styrketrening! Ikke minst, så har jeg også fått erfart at det kan være gøy, og kjennes fantastisk herlig på kroppen! Få ut frustrasjon og sinne. Jeg har trent noe med Nandita i det siste. Ikke bare er det trening, gøy er det også. Tror jeg må holde en knapp på dans fremover. Ja, dans -og styrke. Det kan kroppen ha bedre av. Kroppen tåler ikke stort mer for tiden.

Ellers så har jeg fått "innvilget" noe som ble søkt om på fredag. Det gikk raskt, gitt. En innleggelse på Nidaros dps på to uker, for å få mer struktur på maten. Mat er noe jeg blir helt matt av å tenke på for tiden, og ikke gjør det det bedre at jeg ikke slipper unna -for mat på man jo tross alt ha. Heldigvis. Uheldigvis.

"Folk med min diagnose" skal jo egentlig ikke være innlagt. Hvert fall ikke over tid, hvert fall ikke lenger en 2-3 dager. Like vel så gjør det meg nå godt å bli sett på som annet enn bare en diagnose. Jeg blir tatt på alvor for det som er utfordrende for meg her og nå -til tross for eupf-diagnosen, og til tross for at jeg ikke holder på å dø fordi jeg er undervektig eller har sultet meg halvt i hel.



Jeg og folk rundt meg er litt uenige for tiden. Eller, jeg vet ikke om det kan kalles uenig. Vi ser hvert fall ikke det samme. Når jeg sier at jeg har mange kilo å gå på, så spør psykologen "har du virkelig det?" Og sånn gjentar det seg. Jeg ler jo selvfølgelig og svarer "ja, selvfølgelig." Kanskje må vi være enige om å være uenige. Jeg vet uansett ikke om folk rundt meg sier det de sier fordi de mener det, eller for å være snille. Uansett så er det jo ikke snilt å lyve, så det ville vært i mot norges høytidelige normer.

Jeg ser også på andre måter at dette er et spor jeg har vært i før, og da var det bare på nippet til at det gikk bra. Eller, det gikk jo bra, til slutt -men det kunne jo gått verre. Jeg kunne ha sultet meg i hel, eller hjertet kunne ha sluttet å slå fordi lav vekt tærer slik på kroppen. Min store oppgave blir vel nå å stoppe det før det går så langt. På en måte kan jeg vel ikke tenke at jeg har mye å gå på, for da tar jeg ikke min egen situasjon alvorlig, og da kan det gå fryktelig galt igjen. Jeg vet ikke. Jeg vet i hvert fall at jeg er takknemlig for all hjelp jeg får nå. Jeg hadde helt ærlig ikke klart meg uten.

Det må bare gå bra. Dette også.

...

Stormen

Det er nå tankene stormer som verst. Tankene rundt tall og handlinger, blir en sånn slags redsel, eller, hvert fall noe du frykter, på en måte, vet ikke. Det blir noe du vil rømme i fra. Det er noe du ser får konsekvenser, uansett hvilke veivalg du tar. Hvor skal du gå, når alle veier fører til en vegg? Det blir liksom fordeler og ulemper i begge retninger. Den ene retningen er kanskje lettest å gå, hvis man ser kortsiktig på det. Det blir som en brannslukking for egne tanker og følelser. Den andre retningen lønner seg kanskje mer på sikt. Jeg vet ikke, men kanskje jeg vet like vel.

Det jeg vet, er at valgene som kanskje lønner seg på sikt, definitivt er de mest utfordrende handlingene å stå for, her og nå.

Det jeg også vet, er at nå, når tankene stormer som verst, og jeg bare vil legge meg langflat, slippe å ta beslutninger, slippe å gjøre handlinger som nettopp får alle disse tankene -og følelsene- til å storme: så er det vel kanskje nå jeg må gjøre akkurat det motsatte. Det er vel bare da det kan slutte å storme på sikt. Jeg vil ikke innse.
 

Enda så er det så vanskelig å være her og nå. Jeg vil egentlig bare sove fra morgen til kveld, kveld til morgen -slippe på forholde meg til noe som heter dag og natt. Det er ikke nødvendigvis fordi livet er så vondt i seg selv, det er mer det at det blir så utfordrende, det jeg uansett ikke slipper unna -på sikt.- Jeg kan liksom la være å forholde meg til det i en viss periode, men så må jeg til slutt face det like vel.

Dersom jeg skal ta frem fighteren i meg, så kan jeg komme med ordene:

Da kan jeg like så gjerne face(møte) det nå.

Bak denne o´store fornuft og fightervilje, ligger det også tårer og fortvilelse.

Akkurat der er jeg nå.

...

Dagen etter utskrivelse

  • Dato: 02.02.2017
  • Tid: 18:35
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

I går var datoen for utskrivelse, rett og slett. Jeg var to dager på akuttposten. Da jeg hadde vært der én dag, så fikk jeg beskjed om at jeg måtte være én dag til før jeg fikk komme videre. Jeg så nok litt skuffet ut. Så fikk jeg spørsmålet "det er vel ikke så galt å være her?" Et sted jeg ikke har vært mye innlagt, men like vel har flere dårlige erfaringer fra? Jo, det er galt å være innlagt her. Jeg svarte "neida." Jeg mente joda.

Men, så fikk jeg komme videre til dps, på en maks-7-dagers-post, eller, seksjon som de kaller det der. Dersom jeg skal oppsummere det kort, så: jeg har aldri, noen sinne fått så mye ut av en innleggelse før. Innleggelsen i fjor jul, kan måles opp i mot, men, denne uken var en soleklar vinner. De smilte bredt ved utskrivelsen, og jeg smilte minst like bredt. Målet var liksom oppnådd, sånn definitivt.

Det tok meg 5 dager av innleggelsen før jeg gikk fra å tenke at jeg skulle dø, til jeg klarte å tenke at kanskje jeg kunne klare og holde meg i live, like vel. Det tok meg åtte til ni dager, for å komme til det punktet der jeg kunne smile og tenke at dette livet ble jeg gitt, fordi jeg er sterk nok til å leve det. Det var ikke sånn at det var noe quick fix. Det var mer sånn at det var et fantastisk personale som tok hver minste setning og tanke alvorlig, og virkelig sto på tilbudssiden for å hjelpe og støtte meg. Selvfølgelig var det også sånn at jeg brukte personalet ved hver minste anledning ting toppet seg, -så godt som. Dersom før hadde vært nå, så vet jeg et par episoder der jeg hadde gjort drastiske handlinger, selv om jeg var innlagt, nettopp fordi det var så vondt å være meg. Nå klarte jeg mer å tenke at jeg hvert fall skulle gi livet en sjans ut denne innleggelsen, og ikke minst -bruke personalet for alt de var(er) verdt. Som de sa selv "det er derfor vi er her." Hurra for dette. Virkelig hurra(!)

Men, det kom også frem, noe som kanskje var en litt større utfordring enn jeg først hadde trodd. Det å nekte seg selv et så basalt behov, eller kanskje tillate seg det minimale. For å si det sånn, så var det ikke rart at jeg mistet kontrollen som jeg hadde brukt så mange måneder på å bygge opp og vedlikeholde. Hodet blir liksom ganske så koko når den ikke får det den trenger. Som psykologen min har sagt "når du kutter drastisk ned på maten, så blir ting mer emosjonelt ustabilt for deg igjen." Jeg vil på en måte nekte for det, på en annen måte så kan jeg ikke det.

Jeg skal muligens få litt mer hjelp. Jeg har ikke helt frisk kontroll nå. Jeg kjemper hardt for å vedlikeholde/ikke kjøre meg selv helt i grøfta. Jeg vil skrike, gråte, slå, sparke. Det kan jeg godt, men det jeg ikke kan, er å hoppe over måltid.

Det suicidale har heldigvis roet seg ganske/helt -det hjalp disse dagene med innleggelse VIRKELIG på! Èn ting vi -jeg- ikke kom helt i målet med, er maten. Jeg trenger kanskje litt mer hjelp til det.

På en måte vil jeg rase ned i vekt, kjenne sulten rive. På en annen måte, så vil jeg leve. Jeg erfarer jo det at for mer av meg selv jeg mister, jo mer besatt av tall blir jeg, og jo mer stresset over matsituasjoner blir jeg. Og, jo mer tar mat-tankene over, og de egentlig fine tingene i livet mitt, forsvinner.

Venner, familie, (frisk) trening, baking, gode måltider, skogsturer, hjemturer(til familien, fra Tronheim), foto(skolen) -og, ha energi til så noe så enkelt som å gå fra a til å uten å få kramper og melkesyre i beinene.

Jeg vet så inderlig godt hva jeg vil med livet, men noen ganger trenger man kanskje litt mer hjelp. Jeg vet ikke. Jeg vet.

Jeg skal bruke mye tid fremover til å sitte i min egen boble til å fargelegge, for å si det sånn. Kroppen trenger noe litt sånn rolig og lite energikrevende å forholde seg til. Avhengigheten for å fargelegge, startet på innleggelsen. Ikke den værste avhengigheten for å si det sånn.

Dette skal gå bra.
...

  • Dato: 02.02.2017
  • Tid: 18:35
  • Kategori: Innleggelse
  • Kommentarer: 0

Fornuften kontra de automatiske tankene

Jeg er litt skuffet og lei. Litt fortvilt, og redd. Men aller mest, er jeg lettet. Jeg føler det er et indre trykk som har lettet. Jeg føler meg forstått.

Jeg er skuffet, lei, fortvilt og redd for det som har skjedd på lang sikt. Jeg er lettet og redd nå. Faktisk ganske redd. Så ambivalent. Litt lettet.

Fornuften og de automatiske tankene og følelsene er litt sånn hipp som happ. De samsvarer ikke helt. Da blir vel oppgaven min å lytte til, og kjempe for fornuften -og kverke de automatiske tankene og følelsene, som med andre ord er sykdommen, også kalt spiseforstyrrelsen, men det er ikke så viktig. Det som er, avhengig av navn og diagnose, er at et av kroppens basale behov, for meg er ute å kjører. Jeg finner ikke helt det riktige sporet nå, men jeg kjemper like vel.

Jeg trenger pushing og oppfølging. Derfor blir det litt skremmende på onsdag, når jeg står helt på egne ben igjen. Det er ikke sånn at hodet og kroppen skriker etter å være innlagt, det er mer sånn at fornuften drukner litt. Faktisk bokstavelig talt i pepsi max. Neida, joda. Jeg spiser også altså.

"Dersom det blir sånn at du skal komme hit igjen på et litt lengre opphold(2-3 uker) -er det da sånn at vi kan få vite vekten din?" - "NEI" -kommer ikke på tale.

Skjemmes sånn, er så redd. Er så rådvill. Det er jo ikke helt sånn det skal være.



Jeg må legge gode planer for tiden fremover, enda de automatiske tankene heller mot isolasjon og gi etter for sykdommen, sånn type hundre prosent.

Jeg kan ikke la det gå for langt igjen.

Jeg er sterkere enn som så. Sant? Sant.

...

Kom frem, kjære engelen på skulderen

Det er rart det, hvor fort det kan gå, når ting plutselig begynner å bli utfordrende(igjen.) Ikke det at det er noen unnskyldning for å ikke reise seg igjen. Mer en forklaring på hvorfor det er så inn i hampen vanskelig. Mer det at jeg har en historie som kanskje gjør det mer forståelig for noen, kanskje ikke for alle. Litt for meg selv.

Det er som en kjelke som har kjørt i nysnø. Neste gang vil kjelken automatisk kjøre i de samme sporene, eller, det vil være lettere for kjelken å havne i de samme sporene. Det er kanskje litt sånn(ps: det var ikke jeg som fant om denne metaforen.)

Alt jeg ønsker er å bli fri, sånn for alltid. Ikke bare ha lettere tider, for så å falle tilbake. Kanskje faller jeg ikke helt tilbake, og jeg lærer mer for hver gang. Kanskje skal jeg være takknemlig og glad for nettopp dette. Det setter like vel ikke demper for den indre smerten når den står på som verst.

Jeg har lest gjennom gammel blogg i dag, faktisk så har jeg lest gjennom hele. Det tok sin tid. På denne bloggen, selvfølgelig ubevisst, skrev jeg om veien inn i anoreksiens klør. Det er så innmari skummelt hvor fort det kan gå, hvor alvorlig det kan bli -om man ikke stopper, tidsnok. Til slutt mister man kontrollen, og noen andre må ta kontrollen for en. Ellers så kan man også dø, enkelt og greit, skremmende nok.

Det er skummelt det at jeg kjenner meg igjen i mye av sporene, til tross for at vekten ikke er der den var på sitt verste. Kanskje blir man like vel trigget av egen vektnedgang. Jeg vet ikke helt. Eller, kanskje jeg vet.

I starten av anoreksien klør, så var det ikke sånn hele tiden, sånn at mat var dritskummelt og jeg jeg måtte spise faretruende lite/sulte meg hver dag. Det kom mer i perioder. I mellom disse periodene, fantes fighterviljen og fornuften. Kanskje er det nettopp det jeg må passe meg for nå. Disse periodene, som ikke er fornuften. Ja, jeg forstår jo av erfaring. Jeg er jo ikke helt dum. Perioder kan bli til perioder på måneder, år, -igjen.

Det jeg ikke vil tilbake til, er konstant svimmelhet, konstant mangel på energi, konstante smerter i kroppen, at det gjør vondt å sitte og ligge, fordi man har for lav fettprosent -som skal beskytte nettopp skjelett og indre organer. Konstant kald. Hvordan sulten påvirket mitt sosiale liv, og interessene mine. Jeg savner heller ikke daglige næringsdrikker, at noen satt over meg som en hauk når jeg spiste, og sondeernæring. Jeg savner ikke at alt handlet om vekt og kalorier. Jeg ble så innmari lei, og jeg er så innmari lei.

Nå må jeg forsette å kjempe for at disse periodene verken skal komme, eller bli vedvarende -om de først dukker opp. Jeg må tenke på alle konsekvensene det vil gi om jeg gir etter. Ikke minst, tenke hvor mye livet har å by på -om jeg velger engelen på skulderen, og ikke den andre siden.

...

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
Ida-Michelle er navnet mitt, og jeg har 22 års erfaring med livet. Jeg har vandret på tornebusker, men jeg har også vært så heldig å få kjenne solens stråler mot vinterkald hud. Etter regnet stråler solen, men ingen solskinn kommer uten naturens krefter. I alle mennesker finnes krefter -krefter vi må bruke for å oppnå det vi drømmer om.

Delvis aktiv foredragsholder med en forkjærlighet for psykisk helse.

Jeg bor egentlig i Sandnes, men er fotoelsker, og studerer med dette for tiden foto i Trondheim.

Erfaringer med blandt annet spiseforstyrrelser og depresjon. Jo, jeg er også kjent for å være overtenker. Livsreddende faktorer; venner, familie, korps, kortlaging, musikk, reising, matlaging og trening.

Følg min blogg

Kontakt: ida123michelle@hotmail.com

Siste innlegg

Kategorier

Arkiv

Lenker

hits